Eileen Myles og den patetiske kanon

– Det føles rart, nesten feil, at du, helt alene, skal snakke om temaet patetisk litteratur, ettersom boken du har redigert egentlig ikke er din bok, men en bok bestående av en kakofoni av stemmer, som alle artikulerer sin helt egne versjon av det patetiske. Det er nesten som om de skulle vært i rommet, eller på callen, sammen med oss. Er du klar for å snakke på deres vegne?

– Ja, fordi forholdet mellom dem og meg er ikke gjensidig. Det er forfattere jeg har vært tiltrukket av, litt som nettdating. Til mange av forfatterne som er med skrev jeg en kort beskrivelse av hva jeg mener det patetiske består av, og dersom de syns det var greit å være med inn i det sirkusteltet, så tok jeg dem med. Det ble en møteplass. Jeg snakker ikke helt for dem, men jeg hyller dem, og det er det ingen som klager på.

– Hva med de som ikke kunne godkjenne? Kafka, Beckett, og så videre?

– 30 prosent av de som er med i boka er døde. Jeg havnet i en litt opphetet diskusjon med en ung poet i Boston, da jeg fortalte at Gwendolyn Brooks var med. Hun sa, hvem tror du at du er, som fastslår at Brooks er patetisk? Hun virket ikke interessert i min definisjon av det patetiske. Men det var et viktig spørsmål: Hvem tror jeg egentlig at jeg er, en hvit person, som fastslår at folk av en annen hudfarge er patetiske?

«Pathetic literature»

av Eileen Myles

Antologi, 650 sider

– Det patetiske er jo positivt i dine øyne?

– Her i USA er det et viktig og vanskelig ord. Det er et merkelig, puritansk land, som er både veldig kroppslig og kroppsløst på samme tid. Det er så mye selvmotsigende ved USA, et land som tror at det oppfant seg selv, men som jo stjal noen andres land og noen andres arbeidskraft. I de romanske språkene, som så mange amerikanere opprinnelig stammer fra, er ord som empati, pathos og pathétique, egentlig rørende, gripende ord, noe som rører på mange forskjellige måter, noe man også ser i boka. Mens i USA er det utelukkende et negativt ord. Et kjønnsbestemt, regulerende, dømmende ord. Så jeg følte, som en skeiv kunstner, som har kommet inn i den litterære verden, gjennom en dør jeg selv fant opp, og funnet andre som er like meg selv, så ville jeg gjenreise ordet, men også omdefinere det for vår tid, og gjøre det til et sted der mye forskjellig kan høre hjemme. En poet som Rae Armantrout, som er minimalistisk og veldig intellektuell, hun var den eneste som insisterte på å få være med i boka. Jeg ville ikke la henne bestemme, så jeg måtte lese meg gjennom tekstene hennes for å se om jeg fant noe patetisk. Det var et dikt som beskriver en rekke hendelser, men så er det plutselig som om noen i diktet får en rykning, en nervøs reaksjon. Det tenkte jeg var essensen av det patetiske: Å bare være der, i en kropp, og respondere på det, på hvilken som helst måte. Selv noe så enkelt som å være i live. Å være i live er patetisk, mener jeg

– Du kaller boka en ordbok du har samlet gjennom hele livet. Hva mener du med det?

– Jeg tror jeg da snakker om smak. Den er i stor grad et uttrykk for min litterære smak, og består av verk som beveger meg. Jeg skrev en bok som heter The Importance of Being Iceland. Den består av et stort essay om Island, og mange tekster om kunst, intervjuer med filmskuespillere, en pornoregissør, osv. Da boka skulle komme ut var jeg redd for at ingen andre skulle kunne relatere til akkurat denne sammensetningen av rare greier. Det som var så morsomt var at mange sa: Herregud, dette er mitt kart! Noe av gleden med å lage noe hvor du henter fra alt mulig er å oppdage hvor mange andre et sånt kart funker for. Det er som den store, berømte Aids-quilten, som bare ble større og større, og dekket hele National Mall i Washington DC, hvor stadig flere sydde quilter for deres kjære som hadde dødd, og sydde dem på den store quilten. Boka er også en invitasjon til å finne det patetiske i sin egen eksistens og sine egne gleder.

Å være i live er patetisk, sier Eileen Myles.

– La oss vende tilbake til ordet. Det greske Pathos betyr både lidelse og erfaring.

– Ja, jeg elsker erfaring-delen av det. Lidelse-delen, det er greit det òg. På engelsk betyr lidelse også å tillate: Det er et ordtak, jeg tror det er fra Bibelen: «Suffer fools gladly» («Dere som er så kloke, tåler jo gjerne folk som har mistet forstanden», heter det i den norske bibeloversettelsen av 1978, journ.anm.). Som bare betyr, la dem være, la tåpene være. Og det er også kanskje en fin inngang til det jeg gjør. Det er noe tåpelig over dette prosjektet.

– På hvilken måte?

– Det prøver å fange noe som ikke lar seg fange. Det unnslipper hele tiden. Noen ganger i arbeidet har jeg vært lei, og latt andre få bestemme hva som skulle være med. Lucille Clifton, inkluderte to dikt som jeg bruker hver gang jeg underviser. Jeg tenkte: Da må de jo være patetiske. Jeg syns hele utvelgelsesprosessen min var patetisk til tider: den var ikke jevn og kritisk. Jeg har ikke vært streng, og noen kommer sikkert til å være strenge med meg. Men det er jeg åpen for.

– Det er menneskelig, er det ikke?

– Jo, men dyr kan være patetiske også, tenker jeg. Et fjell, derimot. Jeg kunne skrevet en bok om alt det som har påvirket meg som ikke er patetisk. Den forfatteren som har påvirket meg mest som forfatter er Henry Miller. Jeg oppdaget ham da jeg var 22 eller 23, og leste Steinbukkens vendekrets. Der begynner han bare med en gang å klage over å ha blitt født. Det var en åpenbaring for meg, at det går an å bare klage, og det kan være litteratur. Det var så patetisk, men samtidig er ikke Miller med i boka.

– Dagbokformen er den mest opprinnelige patetiske formen, skriver du, og boka er full av dagbøker. Hvorfor er dagboka så patetisk?

– Den har ikke noen bevegelse framover, kun et ønske om å huske og holde fast. Det er den mest grunnleggende formen. Hvem som helst kan skrive dagbok. Lynne Tillman har kommet med en ny bok som heter Mothercare, som dokumenterer hvordan det var å ta vare på sin dødende mor, som hun ikke var glad i. Moren skrev dagbok hele livet, og det er veldig fascinerende å kunne identifisere i dagboka øyeblikket der man skjønte at noe var galt med hjernen hennes, der syntaksen bryter sammen. Hvem som helst, hva som helst kan være en dagbok.

– Det er valg i USA i dag, og i boka har du også tatt med et åpent brev du skrev i forbindelse med at du stilte som presidentkandidat i 1992. Hva tenker du om den politiske situasjonen USA er i i dag? Er den patetisk?