Ekstase på Valleløkken

Etter tirsdagens konsert på uteserveringen av BLÅ, som stundom kalles Himmel, ble det klart at det er på tide med en kjapp omdøping. Klubben kan for all del fortsatt kalles BLÅ, men utearealet må sporenstreks omdøpes til Marcos-plassen eller Valleløkken. For ytterligere saker og ting må ha hendt siden Marcos Valle sist var i byen. Det var ekstatisk også da han hadde en glimrende konsert på Parkteatret i 2015 (les min sak om Valles karriere fra den gang her), men nå var det andre og nye boller. Det er alltid litt pussig å komme til konsert med en artist som man har hatt et inntrykk av at kun var enorm i engere platesamler- og brasilfanatikerkretser, og se at han virker som verdens viktigste artist for langt flere.

Også for unge tryner man ikke har verdens tetteste forhold til fra før. Publikum var 30 % klassiske musikknerd-gubber i alle aldre og kjønn, 10 % Oslo World-stamgjester og 60 % halvunge folk som antakelig har hørt DJ Anja Bajer spille låtene hans på Becco. Hun laget prima stemning før og etter også på Marcos-plassen denne kvelden. Først blir man litt usikker og negativ når man kommer til et sted man har hengt siden 1998 og føler at halvparten av menneskene der er ukjente, og som klarer seg helt fint uten deg og din eksistens. Men så overmannes man av følelser av håp og lykke - det er altså mulig at så mange folk kan oppdage og elske artister uten de største hitsene, i dette tilfellet en som har hatt en karriere i medvind og motvind siden sekstitallet og nå er over 80 år. En karriere som gikk fra tradisjonell bossa nova til mer psykedeliske ekskursjoner og folk, soul, jazz og boogie og tilbake. Det har hjulpet med en serie nyutgivelser på LP på Light In The Attic, men jeg tror egentlig bare noen få av crowden har kjøpt dem: Marcos er noe man oppdager på byen eller i feeden, gjerne i kombinasjon med bilder av hans tidvis eksplisitte stil.

Men greit det. Marcos virket da minst like viril og sjarmerende som sist gang, han sang og spilte nydelig og hang ut og snakket med fans og arbeidere hele dagen. Riktignok baserer jeg meg nå på observasjoner av ham der han og bandet sto på en takveranda før konserten, for underveis var det kun de aller forrest som fikk øye på ham. Scenen var latterlig lav, så det eneste som var i synsvidden var norske funknakker. Det viktigste er alltid musikken og ikke hvordan folk ser ut, men også her var PA-en lav og rumlete, i tillegg var det en forjævlig irriterende bzzzz-lyd fra noe anlegg i bakre del av publikumsområdet. Når Marcos spurte oss om hvordan vi hadde det og hvordan lyden var, ropte vi likevel jublende: yeah!

De færreste var der som kritikere, vi var der for å vise vår kjærlighet til en stor mann, og om konserten var bra i tillegg var det en bonus. Plutselig var det flere og flere kjente der, nesten som en bossa reunion, og humøret steg ytterligere. Det lille bandet låt litt «dårlig smak» til tider, samtidig ble det fremført med en suveren nerve og den kombinasjonen er killer. Partiet der han spilte noen av låtene han hadde laget i samarbeid med soulkjempen Leon Ware ga frysninger, selv den nyoppdagede arkivlåta «Feel So Good» som nå finnes på single som ikke er verdens beste låt men som har den umiskjennelige stemningen som f.eks finnes i en at tidenes mest moody soulklassikere «Rockin’ You Eternally». Det føltes historisk å høre Marcos synge denne på engelsk og portugisisk for oss.

Lyden begynte siste par låtene å ta seg så mye opp, og volumet likeså, at det føltes som et mirakel. Det gikk fra respektfull velvillighet til ekstatisk hodemist cirka fra da han fremførte «Parebéns», en groovy klassiker fra «nyere» tid i hans lange karriere. En karriere som er snudd opp ned - låtene han lenge var mest kjent for, slik som «Summer Samba» fra 1964 ble moderat mottatt, men når han avsluttet med låter som «Estrelar» (fra 1983, også skrevet av Leon Ware) skjønte man hva som var viktigst. Denne sjarmerende og funky ruslelåten er blitt spilt av så mange DJs i Oslo, så lenge, at den er som en av nasjonaldanselåtene våre. Forøvrig ble albumet den er hentet fra først nyutgitt på LP av Big Dipper og Preservation Records her i Oslo.

Og Marcos er klar over at han ikke lenger har kontrollen over de narrative linjene i sin egen historie og kunstneriske utvikling - det er med største selvfølge at det blir klart mest jubel, filmende telefoner i været, kvinner på manneskuldre og lykkelig dans til en låt fra hans lenge uglesette periode med den artige sistelåten «Bicicleta» fra 1984. På en usedvanlig lykkefremkallende kveld som dette forsvarte den sin plass på toppen av kanon. Nå kan høsten bare komme.

Oslo jazzfestival fortsetter til lørdag kveld. En suksess i år, for flere konserter er utsolgt. Det er også en rekke konserter på steder som Becco og Juret, inkludert jam sessions - dette er noe av det morsomste man kan oppleve - også som publikummer. Konsertene i Serendip og Talent-serien er til overmål også totalt gratis, og de unge musikerne her er minst like gode som de etablerte. Prøv f.eks Science Fair eller Himmelskip eller hva som måtte passe.

Ellers kan tre konserter utpekes.
Torsdag: På BLÅ spiller ØKSE som er saksofonist Mette Rasmussens nye band med en meget potent rytmeseksjon i Petter Eldh og Savanna Harris - barsk jazz med elementer av hiphop og drum'n'bass.
Fredag: Sofie Tollefsbøl fra Fieh har mange jern i ilden (mange gjedder i sivet), som for eksempel Sojum Klub som har sin første konsert på Becco. Sjekk singelen "New Times New Balcony"
Lørdag: Siste konsert er med det nye bandet Orbits, som har Natalie Sandtorv, Lars Horntveth og Erlend Mokkelbost på bandbildet, men også har en sterk lineup: Kai Von Der Lippe, Vegard Lien Bjerkan, Nikolai Hængsle og Ola Øverby. Rett og slett top of the pops i norsk musikkliv, det.