Melodier som kunne fortsatt inn i evigheten

Det satellittbilder gjorde for oppdagelsesreisende har internett gjort med musikken. Undergrunnsscener er nå like tilgjengelige som musikken fra store selskaper. Mindre artisters kreative måter å skille seg fra de stores påkostede markedsføringsstrategier blir i neste øyeblikk adoptert av, og innlemmet i, de samme strategiene.

Norsk-amerikanske Elusin har størsteparten av publikumet sitt i utlandet. På den måten har hun holdt seg i det skjulte, samtidig som hun har vokst i popularitet (den første turneen fant sted i USA i sommer, som oppvarmingsartist for Cowgirl Clue). Bylarm-snakkis eller ikke, Elusin har allerede utrettet mer i lytternes hjerter enn de fleste norske indie-yndlinger kan håpe på i løpet av en hel karriere, og forrige uke kom også debutalbumet. Først på Youtube og på Bandcamp, noen dager senere også på strømmetjenestene.

Synfuels tyder på at tiden i skyggene fort kan gå mot slutten.

Vi vet vi ikke stort mer om Elusin enn det man kan ane seg til gjennom Instagram, hvor hun poster små glimt fra et liv hvor magiske øyeblikk tilsynelatende stadig åpenbarer seg, som om omverdenen speiler drømmene hennes gjennom et kompaktkamera fra 2000-tallet: Gamle trehus, krusifikser, snøskutere, whitetrash-klesstil, gevær og grått vær.

Musikken som har kommet som små drypp siden 2019 har alltid også hatt dette drømmende ved seg, en sørstatsgotisk sensualitet liknende en artist som Nicole Dollanganger. Samtidig har witch house, den mørke, referansespekkede elektroniske musikksjangeren som hadde noen gode år rundt forrige tiårsskifte, fungert som alltid tilstedeværende estetisk og musikalsk bakteppe.

Hvisking, tisking og et samarbeid med horrorcore-rapperen Sematary fra i fjor, har varslet om at det snart skulle komme noe mer – og enda mer lovende – fra Elusin.

Og Synfuels innfrir. Spesielt fordi det demonstrerer Elusins allsidighet. Inspirasjonskildene er mange og sprikende, men kastes ikke rundt for å distrahere. Visjonen er klar, og Elusin smir bestanddelene om til noe eget. Hun står uforandret i møte med cloud rap-beats, positive trance-melodier, brutal drone-metall og bittersøte strykere. Hun synger vakkert, eterisk og grøtete, som om man flyter gjennom underbevisstheten hennes, der vage fornemmelser av ting man kjenner igjen forsvinner like fort som de dukker opp.

Nesten alt på Synfuels er spilt inn og produsert av henne selv, fra cello-spor til gitarriff. Selve låtene er enkelt bygget opp, der én musikalsk idé som regel regjerer fra start til slutt. Ensformigheten er nære på å kvele spor enkelte av sporene, som «Up Up» og «Heart Locket», men i det store og det hele seirer teften for spennende klanger, som på «Come All Ye Fair and Tender Ladies»’ industrielle møte med autotune – og melodier som på «Highway» og «Sky Katedralen», de kunne fortsatt inn i evigheten.