Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
«Balans»
Harald Lassen
Jazzland Recordings
Om man på død og liv på bruke merkelapper
Han er jo uomtvistelig en jazzmusiker, som har det mest ikoniske jazzinstrumentet saksofon som sitt musiske hovedredskap. Hans kolleger i bandet på innspillingen like så: Stian Andersen på bass, Tore Flatjord på trommer, Sander Eriksen Nordahl på gitar og Solveig Wang på synth og litt til. Sterke navn fra det jeg fortsatt føler for å kalle ungjazz og fri musikk-scena. På samme tid har jo disse også like lang fartstid fra gode og viktige initiativ innen sjangre som funk, electropop, impro, space-psych-pop, nordicana, power-pop og så videre. Lassen selv har i en årrekke vært musiker i popbandet No. 4, og har for eksempel en glitrende og omfattende tilstedeværelse på episke «Carickalinga» på singer/songwriter Signe Marie Rustads ferske album Particles of Faith. Han har også tøyet strikken i flere år med sitt eget band, som nå er ute med sitt fjerde album, som sagt kalt «Balans», og for ordens skyld utgitt på Jazzland Records.
Det sentrale her er vel å se på det som «musikk». Mange musikere i dag har en løs omgang med jazzbegrepet uansett, det er nyttig ved søknadsskriving og ved festivalbookinger, men ellers ønsker man vel bare sette sammen lyder som betyr noe for en i øyeblikket eller der en befinner seg i livet for tiden. Jazzens metode med samspill, improvisasjon og forskjellige måter å forholde seg til tradisjonen på, er dog noe som er en konstant verdi. Og musikerne får definitivt ut mye godt av hverandre på denne innspillingen - den er preget av en meditativ ro og markant naturfølelse, tidvis høres det ut som duggende gresstrå som vokser iherdig opp av bakken. Stundom sorterer det under ambient, om man på død og liv må bruke merkelapper, men den stadige søkenen etter interessante sensibiliteter i musikken er klart det viktigste. Spesielt gjør Wang og Nordahl Eriksen mye spennende rent sonisk, de legger til farger og intrikat tekstur som får Lassens ofte ganske enkle melodilinjer til å fly. Han jorder dem også selv godt med noe effektivt, rudimentært pianospill, utført av ham selv denne gangen, bortsett fra låten «Jeg elsker deg», der bandets egentlige pianist, den virtuose belgieren Bram De Looze bidrar.
Han har en OL-åpning i seg
Lassen er en del av en forholdsvis eksperimentell generasjon musikere i Norge, og han er i grunn en nokså besynderlig type, men det er lite tvil om at han setter den lyriske, naturbejaende tonen fra prime-Jan Garbarek høyt, han har en OL-åpning i seg, kanskje til og med Ingrid Alexandras bryllup.
Han klarer uansett godt å bidra med minneverdige melodier i forlengelse av denne tradisjonen. Det er bare det at den musikalske innpakningen, og musikerene han bruker, er milevis mer gripende og fascinerende enn hva Garba har holdt seg med i over 30 år. Det finnes definitivt patos også i Harald Lassens musikk, men den blir holdt på plass av mange surklende og rare lyder, og en veldig søt inderlighet som heller ikke forkvakler låtene over i det sukkersøte. Den sjelfulle, korte popfiguren i pianotemaet på «Good Luck, W» er glimrende og avhengighetsskapende, og akkurat idet du kan ta deg i å mistenke at musikken på plata blir i overkant bløt og melodiøs, kommer den antakelig improviserte avslutningslåten «Impromptu Wonder» flytende inn fra venstre, og blir der i elleve klukkende minutter. Spesielt deilig blir det når Lassen legger fra seg hornet og klunker litt minimalistisk på tangentene med field recordings av fuglesang i bakgrunnen, ikke veldig ulikt kollega Anja Lauvdals ekskursjoner over i mer ambiente farvann. I disse elleve minuttene er «Balans» det nydeligste stedet å befinne seg i denne hustrige mars-eksistensen vår.
