En film man ikke kan skyve under teppet

How to Blow Up a Pipeline er en film som rettferdiggjør terror mot demokrati og privat eiendom, og samtidig en film man ikke kan avfeie.

Ikke på grunn av en rørende historie som forfører deg til å sette de ubehagelige premissene til side (Gone with the Wind), eller artistiske ambisjoner så høye at de overdøver det politiske budskapet (The Birth of a Nation), men fordi den handler om et av de viktigste – og mest kontroversielle – spørsmålene i vår tid, uten å la noe bli hengende i lufta.

Politisk manifest fremfor actionthriller

Filmen er umulig å overse, fordi den snakker åpent og direkte om et tema som er for tabubelagt for de aller fleste institusjoner. Ta NRK som eksempel, som etter Stopp Oljeletinga-protestene på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken inviterte aktivisten Joachim Skahjem til Debatten. Der tok han til orde for bruk av vold og ødeleggelse som virkemidler i fremtidige klimaprotester. Han sa både at virkemidlene vil være uunngåelige dersom temperaturen ikke faller, og at han selv ikke er fremmed for å ta til våpnene («hvis PST følger med nå: jeg ville gjort det»). Programleder Fredrik Solvang reagerte med vantro («skjønner du hva du sier nå?»), og den påfølgende samtalen mellom MDG, Natur og Ungdom og Miljøstiftelsen Bellona dreide seg, i det store og det hele, om hvor grusomt og uakseptabelt vold er.

Samtidig var det ingen andre enn Skahjem som ville peke ut deres felles fiende. Det gjør derimot Daniel Goldhaber med glede, i en film som likner mer på et politisk manifest fremfor en actionthriller. Det er kanskje ikke så overraskende, når kilden er en radikal sakprosabok med samme navn, skrevet av Andreas Malm. I boka tar den svenske forskeren til orde for at sabotasje og ødeleggelse av eiendom som tilhører den fossile energiindustrien, som før eller siden vil påføre oss lidelse, sykdom, fattigdom, krig og død, er logiske komponenter i en kamp mot klimaendringene.

Ingen drømmer

Filmadapsjonen er strukturert som en Reservoir Dogs-aktig heistfilm, der vi hopper frem og tilbake i tid for å bli kjent med den brokete gjengen unge amerikanere og deres motiver. Som regel deler banden erfaringen av å ha blitt overkjørt av systemet. Xochitl har mistet moren sin til hjerteinfarkt, forårsaket av en hetebølge. Michael ser sine forfedres land bli ødelagt av oljeraffinerier, og Theo har fått kreft av å ha vokst opp i nærheten av et.

De har altså ikke lenger noe å tape. How to Blow Up a Pipeline er derfor en heistfilm strippet for humor, vittigheter og kule, stilistiske valg. Her finnes det bare sorg, nerver og praktisk organisering. Drømmene har de lagt bak seg. Det er derfor ingen stormannsgale vrangforestillinger å spore i personlighetene deres. Det er ingen himmel med 72 jomfruer som venter våre helter. Ingen rasekrig som føres i martyrenes navn. Vi får ikke se noen triumferende tale fra rettssalen. Selv ikke gjennom den innfødte amerikaneren Michael, som i større grad enn de andre er drevet av hevn, opplever vi en ordentlig katarsis. Det siste vi ser av ham er at han sitter på bussen på vei hjem, alene og nervøs.

Kalddusj

I både Prinsesse Mononoke, Avatar, Interstellar og The Day After Tomorrow, ser vi klimaendringene fungere som plotpoeng for å legge til rette for heltemot. I et stigende hav av bedøvende klimahelt-fantasier, kamuflert som relevante historier med viktige budskap, er How to Blow Up a Pipeline en kalddusj av realisme. Den inneholder ingen bilder av Gud som utøver sin vrede på de syndende gjennom naturkatastrofer av episke proporsjoner, eller en helt som i siste sekund redder oss fra undergangen. Bombingen av oljerørledningen er verken glamorøs eller heltemodig. Sluttreplikken lyder edru og resignert: «Dette var en handling gjort i selvforsvar».