En hyllest til Television Personalities

På den svært fristende Lyse Netter-festivalen i Moss er det mange merkelige og fine skikkelser på scenene rundt om i Møllebyen. Mot slutten av en allerede innholdsrik fredag kan man på rekke og rad beskue det ekstreme svenske bandet Brainbombs (mistet skoene på konsert med disse på 90-tallet, og bodde ennå ikke i Oslo på det tidspunktet), legendariske Dr. Erik teamer opp med Beglomeg (hjelp), lydkunstner Vilde Tuv har konsert i Nikolaisens studio, og på burrito&margaritas-sjappa El Cabrón skjer det noe temmelig lite maskulint etter midnatt. Da er det satt opp en hyllest-kveld til det viktige britiske indie/postpunk/skranglepopbandet Television Personalities og den plagede skikkelsen Dan Treacy som «frontet» bandet. Altså, man merker ikke denne «viktigheten» i bandets salgstall, men musikken er kunst på høyeste nivå og treffer rett i hjertet. «A Picture of Dorian Gray», «Part-time Punks» og «I Know Where Syd Barrett Lives» er udødelige klassikere fra overgangen fra 70- til 80-tallet, og de klarte å holde på noen år lenger med visse avbrekk. Personlig vil jeg trekke frem den rystende comeback-plata «My Dark Places» fra 2006. Fjetrende musikk og med tekster som både er morsomme og dypt gripende og tragiske i all sin uperfekte menneskelighet.

Dessuten har TVP vært essensielle for fremveksten av de nevnte sjangrene, også her i Norge. De var det aller første bandet som hadde konsert på Last Train i Oslo i 1990 (da stedet var mer orientert rundt slik surrepop), og for bandene på det supre plateselskapet Perfect Pop (deriblant The Tables). Et herlig annen-generasjonsband på det selskapet var The Loch Ness Mouse, og en kjerne derfra skal være grunnbandet i den kveldens hyllestkonsert: brødrene Ole Johannes og Jørn Åleskjær, og LN-maestro Emil Nikolaisen. Det ryktes at Ivar Eidem, tidligere sanger i Matchstick Sun, nå Raga Rockers (!), dukker opp sammen med Hilma Nikolaisen og diverse utenlanske kulthelter. Tidens Ånd ba Ole Johannes Åleskjær fra favorittbandet The Loch Ness Mouse om å fortelle om noen av låtene som betyr noe ekstra for ham.

«Favourite Films»
Lytt her
Det har vært en tidskapsel å gå inn i sangene til Television Personalities igjen disse siste par ukene som forberedelse til konserten på Lyse Netter. Både på grunn av sangene selv og at man igjen nå står i øvingslokalet sammen med folk som man senere gjorde ganske andre ting sammen med musikalsk i diverse sammenhenger, men hvor TVP-fasen hang tett sammen med de aller tidligste tankene, fascinasjonene og mulighetene i egen bandhistorie. Jeg har egentlig ikke hørt på dette bandet noe særlig på 25 år eller mer. Men for eksempel spilte vi ofte «Favourite Films» i settet vårt på 90-tallet. Og vi merker jo at det bare er å starte på åpningsriffet nå i 2026, og så låter det som da, rett på, uten forberedelse. Bare friere, friskere og mer ungdommelig nå, så klart.

«Parties in Chelsea»
Lytt her
For eksempel om man leser Tracey Thorns selvbiografiske Bedsit Disco Queen, kan man gjennom noen episoder bli minnet på hvor sterkt idéen om skillet mellom indiependentmusikken og den øvrige var på 80-tallet. Det er jo en tidlig forbindelseslinje mellom Thorns første band Marine Girls og Treacy egen label Whaam! Records også, forøvrig. Mye kan sies om den tidskapselen. De fleste, unødvendige opphengene varte heldigvis ikke så lenge. Men TVP traff meg i en tid hvor jeg som 17-18-åring hadde begynt å oppdage fanziner, indielabeler og -butikker, bestilte Cleaners From Venus-kassetter i posten og virkelig var stilbevisst og hvor den nevnte opposisjonen til «det andre» var viktig. Unge mennesker nå velger sikkert veldig mye friere, og det er i så fall bra. Men det kunne jo være en liten positiv katalysator i oppstarten av egen produksjon også, at man gikk så veldig opp i det, og drev med én ting, og også at man kom i kontakt med de små miljøene for denne musikken. Det var klima for det. Var det en eneste grunn til at man på landsbygda i Norge skulle etterligne et bands sanger om fester i Chelsea eller alt som var britisk, pop- og gitarorientert? Foreløpig syntes jeg det.

«Where’s Bill Grundy Now?»
Lytt her
I tillegg til å være enda et eksempel på Dan Treacy’s særegne humoristiske twist, er denne sangen om BBC-journalisten som fikk sparken etter et Sex Pistols- intervju, musikalsk sett et godt eksempel på hva som appellerte ved bandet først. Hva ville vi bort fra den gangen? Gospelmiljøet på Rømskog. Den sportsaktige tilnærmingen til gitarsoloer. All den kjedelige, konforme voksne, «tøffe», flinke rocken. Her var det et band som hamret av gårde på bare idéer, gode popmelodier, humor og nesten gjorde et nummer av å spille feil, surt, innfallsaktig og ute av time. Det var skapt for DIY.

«The Engine Driver Song»
Lytt her
Jeg forsto det slik at Privilege-albumet i 1990 var det første albumet som lagde litt skiller hos dem rundt meg som hadde fulgt med fra start (Jeg hadde ikke det helt.), på grunn av at det var mer produsert, og bedre skrudd og spilt. Men jeg likte det den gang. Det skjedde noe som passet Treacy-stemmen og -stemningen godt, slik for eksempel denne sangen setter rett ut i noe og så bare blir der. Det er noe mer kassegitarmykt og diskantglossy enn tidligere. Et trist popdriv som treffer fra slag én i takt én. Vi la for øvrig merke til, under sist øving, hvor mange TVP-sanger som bare starter rett på uten intro. Og før hadde det da ofte vært i et skranglete, tøysete Stomperud-på-heia-kjør. Men i «The Engine Driver Song» er det noe helt annet. Følsomheten til Dan Treacy fikk noen andre omgivelser på mange av sangene på Privilege-albumet. Det pekte ut litt mulige veier å gå for oss også, der jeg og broren min, Jørn, satt og testet melodier og klangen i ord over akkordrekker. Når jeg tenker over det, har Treacy også i denne perioden ganske mange av disse novelleskissene, om en karakter i en gitt situasjon. Denne bortkomne-datter-fortellingen om en ung kvinne på vei tilbake til foreldrene sine (et slags antiopprør?), inneholder akkurat nok til å tegne opp et levende menneske, og må være en av hans beste og mest komprimerte tekster. 

«The Boy Who Couldn’t Stop Dreaming»
Lytt her
Denne sangen er en ganske sen låt fra Dan Treacy som jeg har mast inn i settlista til Lyse Netter-konserten. Treacy var sikkert hele veien en svært kompleks personlighet, men det ble jo også tydelig etter hvert på de sporadiske og varierende utgivelsene utover 90-tallet, og rykter som gikk, at han var et menneske med store personlige problemer. Var han hjemløs? Han forsvant også fullstendig noen år. No one knows even if he’s alive. Men så kunne man på et tidspunkt lese på forum i et tidlig(ere) internettkosmos at han dukket opp igjen på aller merkeligste vis. Uten å dvele for mye ved biografien, så er poenget her at alle problemene på et punkt manifesterte seg så påtakelig i stemmen, som hørtes konstant forkjøla ut, og innspillingene fra denne tiden hang ofte nesten ikke sammen. Treacy virker til å bare ha la veggen mellom eget liv/egen kropp og sangene kollapse. Ingen forteller ham at eksen (?) er tilbake i byen, junkiens håp om at han er ønsket som venn av den andre artikuleres, men, han skjønner det selv, er for mye å håpe på etter alt han har gjort. Men han finner likevel noe positivt å trekke fram som er sagt om ham selv. Han er The Boy Who Couldn’t Stop Dreaming. Låten starter rett på, ingen intro.