– Vakre bilder av Paris skutt på film, det har vi sett før

Mia Hansen-Løve lager dypt personlige, nærmest biografiske filmer, som ofte befolkes av karakterer som sliter med kjærligheten og/eller relasjonen til foreldre. Hennes åttende spillefilm, En vakker morgen, føyer seg inn i rekken. Kanskje oppleves filmen mer bevegende når den handler om din egen far, enn det den gjør for oss andre?

Sandra (Lea Seydoux) jobber som oversetter og bor i Paris. Hun oppdrar sin åtte år gamle datter Linn alene, etter at partneren døde fem år tidligere. Kjærlighetslivet hennes har også vært dødt siden, for aldri å skulle gjenoppstå, ifølge henne selv. Det er fram til hun møter astrokjemikeren Clément i en park: de to forenes av sitt felles, umulige utgangspunkt. Hun som enke, han som ulykkelig gift. Samtidig er hennes far, filosofiprofessoren George, rammet av den alzheimerbeslektede sykdommen bensonssyndrom, og må på sykehjem. Et sykehjem som enten er for dyrt, eller for dårlig. De lander på sistnevnte i påvente av noe bedre.

En forhastet film

Mia Hansen-Løve er ikke av den sentimentale sorten, til tross for at filmen skal skildre noe høyst sårt. Denne sjongleringen får ikke filmen til. Det virker som om Hansen-Løve tar det for gitt at vi skal bli beveget, og derfor ikke trenger å sørge for at vi faktisk blir det.

Når Lea Seydoux bygger opp til emosjonelt klimaks, i stedet for å dvele ved scenen (som det fort kan bli for mye av), raser filmen hastig videre. Redd for at øyeblikket ikke skal oppleves troverdig? Som seer rekker man ikke å bli investert i situasjonen, å føle noe, i alle fall ikke stort annet enn at det viktigste er å krysse av boksen for de ulike øyeblikkene som utgjør filmens narrativ. Vanskelig å sende pappa på gamlehjem-scene? Check. Nå må vi videre!

Kulisser

«En vakker morgen» er en visuelt vakker film. Men bildene av Paris, romslige leiligheter, uendelige bokhyller og namedropping av utallige filosofer og forfattere virker først og fremst som kulisser, og som en instistering på filmens intellektuelle fibre. På et tidspunkt forteller for eksempel Sandra datteren at hun føler seg nærere faren når hun er blant bøkene hans, enn å være med mannen som ligger på gamlehjemmet. Det oppleves mer som en hjelpeløs poengtering, heller enn en faktisk utforskning av opplevelsen av å føle at man har mistet noen som fortsatt lever. Når Sandra på et senere tidspunkt deler ut farens boksamling, introduseres vi for en bi-karakter av en bi-karakter som forteller at han har bestemt seg for å lese Kants samlede verker, for deretter å aldri bli sett igjen (?).

Med en fortelling som ikke helt klarer å fange det dramaet den så absolutt rommer, sitter man igjen med en visuelt tilfredsstillende film som selvhøytidelig antar at den er rørende og viktig, noe som heller frastøter enn å faktisk røre noe i oss. Selv om En vakker morgen har noen fine øyeblikk, klarer ikke filmen å si noe substansielt, verken om å være pårørende av syke eller om trøblete affærer. Og vakre bilder av Paris skutt på film, det har vi sett før.