En viktig strøm av bøker som flyter utover landet

Det er et ras av fristende bøker ute i handelen for tiden, og de fleste av dem kommer fra nye, små og uavhengige forlag. Anne Cathrine Wollebæk har nettopp startet opp Akantus Press, og den første grønne tittelen er nå ute. Jeg fikk en lett skjelving i hendene da jeg fant ut hvilken tittel det gjaldt, den prosalyriske romanen Sår som ennu blør fra 1931 av den ikke spesielt kjente kvinnen Karo Espeseth. For cirka 13 år siden, da jeg var redaktør av litteraturtidsskriftet Vinduet, redigerte jeg en fascinerende serie i tidsskriftet kalt «Litterære forstyrrelser» signert forskningsbibliotekar og kritiker Trond Haugen. Der gikk han gjennom historien om utvalgte norske bøker som i sin samtid ble forhatt, supprimert, forbudt eller bare sett på med forakt eller uforstand. Utgaven som tok for seg Karo Espeseths bok gjorde dypt inntrykk - og nå har jeg omsider få lest selve boken. Det er et usedvanlig rørende avsnitt om akutt begjær og forelskelse på første side, av typen man fotograferer og legger ut på nettet, men allerede fra side to går det i en langt mer uhyggelig men fortsatt besnærende retning.

Boken lanserer på Litteraturhuset torsdag kl. 18, der selvsamme Trond Haugen møter Erle Marie Sørheim til samtale om boken. At sistnevnte har lest boken er også bekreftet, for hun bidrar med et godt forord til nyutgivelsen. Men vi måtte selvfølgelig også ta en prat med Anne Cathrine Wollebæk - den nyslåtte forleggeren.

Vi hører skrekkhistorier om hvor ille det står til i forlagsbransjen, at færre leser og så videre. Likevel ønsker du å starte forlag. Hvorfor?
— Det korte svaret er fordi jeg elsker litteratur, men da kunne jeg jo nøyd meg med bare å lese. Det litt lengre svaret er fordi det er mulig. Jeg så at flere oversetterkolleger startet nisjeforlag, som Kristina Quintano, Signe Prøis, Julia Wiedlocha og Lars Holm-Hansen. Det fins også flere énpersonsforlag, eller mikroforlag som jeg kaller det, startet av folk som ikke er oversettere, som for eksempel Stendal forlag og Briskeby forlag. Og det er mulig, med en kombinasjon av egeninnsats, sparepenger og støtteordninger – i det sørgelige fraværet av litteratur-meséner. Det mer ideologiske svaret er at de største forlagenes utgivelser synes litt for dominert av krim, kjendisskriverier, løkkeskriftromaner og selvhjelpsbøker. Noen må løfte frem den smale, skakke og sære, men samtidig gode litteraturen, som småforlagene, nisjeforlagene og mikroforlagene gjør. For første gang har mange uavhengige bokhandler og forlag slått seg sammen i det relativt nye «Forum for uavhengige aktører i bokbransjen», som jobber politisk for å bedre bransjevilkårene for de uavhengige aktørene.

Er det noen kongstanke bak hvilke titler som skal gis ut på forlaget - er det glemte skatter det skal gå i, og en spesifikk type?
— Absolutt! Akantus Press er et feministisk forlag, så det er kun bøker skrevet av kvinner som skal gis ut. Det feministiske ligger ikke nødvendigvis bare i det tematiske, men også i det å tilgjengeliggjøre verk skrevet av kvinner som et ledd i dokumenteringen av kvinners liv og erfaringer. Alle utgivelser får nye forord av profilerte kvinnelige kritikere og/eller forfattere, og det står også en kvinne bak all design for forlaget, Mona Dahl i Mona Dahl Design. I tillegg fokuserer forlaget på såkalt «glemte» verk av avdøde kvinner, inspirert av det engelske forlaget Persephone Books, som gir ut 1900-tallsverk skrevet av britiske kvinner.

Forlaget presenterer to serier: «De grønne glemte» er nyutgivelser av norske verk, som Sår som ennu blør av Karo Espeseth er en del av, boken ble opprinnelig utgitt på Gyldendal i 1931. Disse nyutgitte verkene skal varsomt moderniseres språklig i tråd med moderne moderat bokmål. I serien «De gule gode» presenteres oversettelser av kvalitetslitteratur skrevet av kvinner, med hovedvekt på fransk- og engelskspråklig litteratur, enten verkene er glemt, forbigått eller bare uoppdaget. Når det gjelder type bøker, har forlaget sansen for lett eksentriske utgivelser, gjerne i skjæringspunktet mellom selvbiografi og fiksjon. Og gjerne kortromaner. Den første utgivelsen i serien «De gule gode», som kommer til høsten, er et eksempel på dette: Colettes selvbiografiske roman La naissance du jour, eller Demringen, som den skal hete på norsk. Boken er fra 1928 og ikke tidligere utgitt på norsk, som mye av Colettes mangfoldige forfatterskap. For å knytte an til den kjedelige økonomien igjen, så kommer forlaget til å konsentrere seg om forfattere som har vært døde i 70 år eller mer, slik at rettighetene er falt i det fri. Dette gjelder ikke for Karo Espeseth, men der var de gjenlevende arvingene hennes sjenerøse og overdro publiseringsrettighetene til forlaget vederlagsfritt.

Boken ser skikkelig flott ut, er det viktig forlagspolitisk motstandsarbeid med godt bokutstyr og ekstra innsats for smått bibliofile lesere?
— Ja, det er viktig. Bøkene gis ut i innbundet form med smussomslag, stilrent seriedesign i grønt og gult, mønstret for- og baksatsblader og lesetråd. De to sistnevnte elementene er selvfølgelig et nikk til tidligere tiders vakre utgivelser. Hadde økonomien tillatt det, skulle jeg gjerne også hatt marmorert toppsnitt på bøkene. Forlag som har inspirert omslagsdesignet, er Éditions Gallimard, Fitzcarraldo Editions og Persephone Books. Penguin Classics har for øvrig nå en flott bokserie, Penguin Clothbound Classics, med dekorert shirtingbind, mønstret for- og baksats og lesetråd.

Det er et herlig navn på forlaget - men hva menes med Akantus?
— Jeg syns ordet ligger godt i munnen rent fonetisk, og det går bra sammen med «Press», som er valgt istedenfor «Forlag», som en liten hilsen til Virginia og Leonard Woolfs Hogarth Press — er man anglofil, så er man. Rent semantisk er navnet en måte å knytte den klassiske arven, representert ved akantusplantens blader på greske ornamenter, sammen med det særnorske, siden akantusmønsteret har blitt brukt i rosemaling og treskjæring i flere hundre år. I tillegg er logoen til forlaget inspirert av William Morris’ tapetmønster «Acanthus» fra 1875.

Hvordan kom du egentlig over Karo Espeseths bok, og hvorfor var det viktig å tilgjengeliggjøre den igjen?
— Da tanken om glemte kvinnelige forfattere dukket opp, var det min irriterende kunnskapsrike ektemann Tom Lotherington som nevnte Karo Espeseth. Navnet kimet kun svakt i min bevissthet, men straks jeg begynte å lese det lille som fantes tilgjengelig om forfatteren og så selve boken (som bare var å oppdrive i ett eksemplar på Deichmann), ble jeg overbevist om at dette var en verdig tittel å nyutgi, både på grunn av litterær verdi og den unike resepsjonshistorien. (Og litt fordi Einar Økland har sagt at boken burde gis ut på nytt!)

Sår som ennu blør er for det første en eksperimentell roman som omhandler krigstraumer og seksualsadisme; en dirrende prosalyrisk beretning der en tidligere tysk soldat i første verdenskrig fører ordet. Han bærer på krigstraumer, noe som manifesterer seg i voldsfantasier og seksualsadisme, og dette ødelagte følelseslivet preger hans forhold til kvinner sterkt. Krigstraumeproblematikken er dessverre stadig aktuell, siden det er mange veteraner, soldater og flyktninger som har fått den moderne diagnosen PTSD, noe den navnløse mannlige hovedpersonen her åpenbart lider av. Boken kan dermed leses som et sterkt antikrigsinnlegg.

For det andre ble boken gjenstand for landets muligens verste anmelderslakt, i Fredrik Ramms nå beryktede artikkel «En skitten strøm flyter utover landet» i Morgenbladet høsten 1931. Sammen med andre Gyldendal-forfattere, som Rolf Stenersen med God natt da du,Hans Backer Fürst med Duskregn og Sigurd Hoel med En dag i oktober, ble Espeseths roman beskrevet som «talentløs», «litterært svineri» og en del av «en skitten strøm som flyter utover landet». Den kulturkonservative Ramm advarte mot bøkene og forfatterne: «Men den skade en fordrukken voldtektsmann gjør et barn, er liten sammenlignet med den som en Sigurd Hoel, en Hans Backer Fürst og en Karo Espeseth kan gjøre ved sin litterære virksomhet.» Dette er unektelig sterke ord. Jeg mener at Karo Espeseth fortjener litterær oppreisning, særlig fordi det i ettertid har kommet frem at Ramms slakt ikke var litterært motivert. Da jeg oppdaget dette, ble jeg rasende på Espeseths vegne. Jeg vet ikke om hun var klar over det som hennes forlegger Harald Grieg skriver i den utvidede utgaven av sine erindringer (1971-utgaven). Nemlig at Fredrik Ramm noen år etter slakten skrev et brev til Grieg der han bekjente at artikkelen i Morgenbladet var skrevet for å ramme Grieg, på grunn av hans fremskutte posisjon i den kulturelle offentligheten. Ren og skjær misunnelse, med andre ord.

Wow! Men på hvilken måte var den sjokkerende, og ble den forbudt på ordentlig?
— Forbudt rent formelt ble boken først av tyskerne under andre verdenskrig, da den ble definert som entartet. Men i 1931 mente Ramm og andre kritikere at boken var sjokkerende på grunn av det seksualsadistiske innholdet. De reagerte på de inngående beskrivelsene av hva hovedpersonen har lyst til å gjøre med den unge kvinnen. Voldsfantasiene skyldes at han deltok i krigshandlinger i Frankrike der voldtekt av unge franske jenter var en del av fremferden. Nå ti år etter krigen vil han bite brystene av kjæresten; piske henne, slå henne, knekke ryggen hennes. Og ikke bare kjæresten, men også søsteren hans blir gjenstand for disse tvangsmessige tankene. Og lystene som kommer over ham til stadighet:

Jeg skulle slå så den hvite huden brast.
Jeg skulle slå så blodet kom frem.
Jeg skulle slå så blodet strømmet.
Jeg skulle bite over brystene.
Jeg skulle bite dem av.
Jeg skulle.

I tillegg til emne og innhold er den spesiell på andre måter, hvordan vil du beskrive den litterært stilistisk?
— Boken er formmessig avansert og forbløffende moderne, særlig når man tenker på at det var en 28-årig debutant som skrev den rundt 1930. Dette er en roman skrevet i det man kan kalle eksperimentell prosalyrikk; korte, urimede linjer, der gjentakelsen er det fremste litterære virkemiddelet. Sammen med syntaksens korthugde rytme, gjør det den tyske mannens monolog insisterende og intens. Språket er glassklart; enkelt, men kirurgisk presist. Mannen som fører ordet, henvender seg til et «du», den unge norske kvinnen som han møtte tilfeldig på gaten i Berlin og innledet et komplisert forhold til. Forholdet er preget av sadisme, og mannens temmelig avvikende seksuelle ønsker hamres inn i leseren. Harald Grieg mente at Espeseth var «en hel menneskealder forut for sin tid» med boken, med tanke på både form og innhold; dessverre fikk han rett.

Det må ha vært hardt for Espeseth å møte stengte dører, hva skjedde med forfatterskapet etterpå?— Før boken kom ut, sa hun kjekt i et intervju at selv om kritikkene ble dårlige, så blåste hun i det og skulle fortsette å skrive. Hun var en ressurssterk og intellektuelt svært oppegående kvinne som hadde studert i Norge, Tyskland og Frankrike, og planen var å ta en magistergrad i litteraturhistorie. Men hun må ha blitt overveldet av den massive negative mottakelsen. Prester advarte mot boken fra prekestolen, og den generelle oppfatningen var at om Karo Espeseth ikke selv bedrev seksualsadisme, så hadde hun trolig omgang med seksualsadister. I memoarene skriver hun at det var «lynsjestemning» i kjølvannet av utgivelsen. I hjembyen Haugesund var skandalen et faktum etter Ramms artikkel, og boken ble avskrevet som pervers og fjernet fra bokhandlenes vinduer. Det var antakelig ekstra ille at boken var skrevet av en kvinne, og alle anmelderne i samtiden var menn. De misforsto prosjektet til Karo Espeseth fullstendig. Hun var drevet av et genuint ønske om å forbedre verden. Hun mente at de usynlige indre sårene fra første verdenskrig kunne få uhyggelige følger dersom de utviklet seg til byller som etter hvert sprakk. Hun skriver i memoarene at hun følte at hun måtte varsle om en truende fare; en fare vi vet rammet verden i 1939.Espeseth utga ikke noe mer før memoarene kom på Gyldendal i 1983, med den megetsigende tittelen Livet gikk videre. Der skriver hun at det var to ting hun syntes hadde vært spesielt tungt i livet: Farens død og mottakelsen av Sår som ennu blør.