Steinar: – For meg betyr det rettferdighet.
Erlend: – Så hvis jødene hadde rømt fra konsentrasjonsleirene og drept Adolf Hitler, så ville du kalt det forbrukerjournalistikk?
Steinar: – Ja.
Erlend: – … Forbrukerjournalistikk for meg er journalistikk med særlig fokus på forholdet mellom forbruker, selskaper, produkter og tjenester.
Hvem er den mest undertrykte forbrukergruppen i 2023?
Erlend: – De gamle! Store selskaper vet å lure de gamle. Trist. Samtidig kan de gamle ha rukket å gjøre mye umoralsk i løpet sine lange liv. Men jeg mener fremdeles at det er feil å utnytte gamle mennesker.
Steinar: – Norske Tesla-eiere.
– I en anmeldelse av Andrew Callaghans This place rules som vi publiserte på Tidens ånd denne uka står det: «[Andrew Callaghan] trenger ikke trykke på noen knapper når verden har gått av hengslene på egen hånd. Det eneste han gjør er å rekke frem mikrofonen, og la galskapen utspille seg helt av seg selv.». Litt som dere?
Erlend: – Jeg synes nordmenn virker redde for å være på TV. Redde for å drite seg ut, for å si noe feil. Det er åpenbart helt annerledes i USA. Derfor er det vi har gjort langt mer imponerende enn både Andrew Callaghan og Nathan Fielder har gjort. Selv om produktet er dårligere. Litt som å nesten slå Jacob Ingebrigtsen på 5000 meter, men med amputerte bein.
Steinar: – Er vi så passive da? Føler vi har gjort en del voldsomme ting i serien!
– Se for dere at vi holder en mikrofon og sier Nathan for you, og så peker vi mikrofonen (ikke på en aggressiv måte) mot dere. Hva sier dere inn i mikrofonen?
Erlend og Steinar i kor: Vi er åpenbart inspirert av Nathan for you, og legger heller ikke skjul på det. Steinars «Og jeg.. er Steinar» i vignetten er et forsøk på å si dette ganske tydelig fra første sekund. Og at de animerte planene er så like. Bedre å være ærlig om hvem som er ens helter, enn å bruke masse tid på å skjule det, og ende opp med et dårligere produkt. Når det er sagt: Vår idé er mye vanskeligere å gjennomføre enn Nathan for you.
Hvis han har en idé til noe en restaurant kan gjøre for å øke omsetningen, så kan han spørre 50 restauranter helt til noen sier ja. Vi går inn i allerede eksisterende konflikter. Vi må få begge sider til å bli med. Det er egentlig umulig å få til. Likevel har vi på magisk vis fått det til noen ganger (Ananas, Voi), men ikke alltid (Elkjøp).
– Flere av menneskene som deltar tenker kanskje at de deltar i et vanlig forbrukerprogram ... når de i realiteten er utsatt for humor. Hadde dere noen etiske forbehold, et ørlite samvittighetsnag over å fremstille (i mer eller mindre grad) uvitende mennesker på denne måten?
Erlend: – Stort sett er vi bare slemme mot de store selskapene. Voi for eksempel. Men ja, det oppstod ting som føltes feil for meg noen ganger. Vi har laget kaos-TV, da vil man kanskje bomme litt noen ganger. Men vi har hatt en ambisjon om å lage noe som føles friskt, og da kan man ikke alltid befinne seg i trygge rammer.
Steinar: – Jeg følte overraskende lite på det, men sliter ellers med mye dårlig samvittighet.
– Hadde dere noen (andre) etiske problemstillinger underveis?
Steinar: – Det ble noen samtaler i klippen. La oss håpe at vi har hjertet på rett sted, for det er hjertet vi har fulgt. Og magen.
Erlend: – Ja, det har vært noen etiske problemstillinger. Og mange kommer nok til å mene at vi kunne gjort ting annerledes her og der. Og kanskje har de rett!
– Selv om det jo også her er en del av Steinars keitete, insisterende ukomfortable situasjonshumor, kan man kanskje si at dette programmet er en forlengelse av Erlends virke, som har brukt deler av sitt yrkesaktive liv på å rive ned markedsgiganter i vårt senkapitalistisk forbrukersamfunn. Hvem av dere er den største forbrukeren?
Steinar: – Jeg forstår ikke helt spørsmålet ... så jeg svarer bare et «ja» og ser keitete og insisterende ut i lufta.
Erlend: – Steinar er absolutt den største forbrukeren. Han kjøper ting hele tiden. Kaffe, iPad etc. Selv bruker jeg penger på øl og bensin.
Hva er det beste med å jobbe med Steinar, Erlend?
Erlend: – Jeg liker at Steinar er så morsom. Han er den eneste jeg vet om som gjør at jeg sliter med å holde maska. Man kan se det flere ganger i programmet. Små smilemuskler som aktivieres i det lille ansiktet mitt.
– Hva er det verste med å jobbe med Erlend, Steinar?
Steinar: –Kokain- og hasjlukta…
– Hvordan har det vært å jobbe med en gigant som Discovery? Er det noen segmenter i serien som f.eks. bærer preg av at det har vært inngått et kompromiss, eller noen steder dere ville gått enda lenger?
Steinar: – Vi har fått mye frihet fra kanal. Motstanden har kommet fra folka som er med i serien. Og da påfallende ofte fra «de store selskapene», som vil sladde og anonymisere. Det har vært irriterende.
Erlend: – Først vil jeg gi honnør til Discovery for at vi får gå ganske langt. Bare det at vi er innom Lørenskog-forsvinningen, f.eks. Jeg tror mange ville sagt nei. Det er jo en forferdelig tragisk sak. Men den er blitt så stor at det er en fenomen i tiden, medias håndtering, politiets kompetanse og ressursbruk, også videre. Da går det an å ta i det og lande på riktig sted. Det har Discovery skjønt.
Men et problem med å lage noe som vårt program på TV, er rettigheter og tillatelser. Det er nesten umulig å lage noe spennende ute på gata. Det er helt sinnsykt strengt, hinsides sunn fornuft. Jeg er overbevist om at Nathan For You har holdt av deler av budsjettet til å betale folk som har sagt nei, for at de skal si ja. Det er A) (presse)etisk litt på kanten og B) ikke noe vi har hatt råd til. Programmet vårt er egentlig umulig å lage, og jeg tror det er noe av styrken når man ser det. «Har de gjort alt dette?». Håper jeg, i hvert fall.
– Spådom for 2023?
Erlend: – Personlig krise og bråk i Arbeiderpartiet.
Steinar: – Dette året startet med en voldsom vannlekkasje i leiligheten min. Så jeg spår et uheldig og annerledes år for min egen del. Videre spår jeg et godt år for Tidens ånd!!
