Et spørsmål om oral

Jeg har nettopp sett den merkeligste ting. Et halvannen times standup-show om blowjobs, som hverken er teit og billig eller pinlig og plumpt. Get on Your Knees er skrevet og fremført av Jacqueline Novak – en amerikansk kvinne med usedvanlig mye på hjertet, og en forfriskende sprek og avstikkerlysten hjerne. Så avstikkerlysten at man efterhvert tar seg i å lure på om showet egentlig handler om blowjobs.

Og nei; det gjør vel egentlig ikke det. Snarere er forestillingen – som hun har jobbet på helt siden hun opptrådte med den under The Edinburgh Fringe Festival, i 2018; da med tittelen How Embarassing for Her - en langt mer vidtgripende affære. (Mer om det senere.) Efter gode festivalomtaler tok hun med seg forestillingen til Los Angeles for å workshoppe den der (altså jobbe videre med den, gjennom forestillinger og diskusjoner) – for så å bli hentet til New York, hvor forestillingen, via flere forestillingsserier ved forskjellige teatre, fant sin endelige form. Og mottok særdeles gode omtaler.

I 2022 var hun tilbake i Storbritannia, blant annet i London, hvor showet ble fremført for fullsatte saler og til jublende mottagelse fra så vel publikum som anmeldere. Suksessen ble med hjem igjen til USA, hvor hun turnerte land og strand rundt. Til slutt, i Manhattans venerable Town Hall, ble showet filmet. Teaterregien var hele veien ved John Early, mens Natasha «Russian Doll»/«Poker Face» Lyonne har regien på Netflix-spesialen. For øvrig har Mike Birbiglia, som Novak har kjent siden studietiden, fungert som produsent av så vel teaterforestillinger som Netflix-produksjon.

Med et så solid støtteapparat og en såpass lang foredlingsprosess, kommer det ikke som noen overraskelse at Netflix-utgaven av Get on Your Knees holder høyt tempo, har få dødpunkter og inneholder nokså nøyaktig null feilskjær. Novak vandrer hvileløst fra side til side, rundt seg selv, bort til scenekanten, tilbake og frem igjen – hele tiden med snakketøyet i full sving; minst to mentale steg foran publikum – både det i salen og det i tv-sofaen.

Andre anmeldere har sammenlignet Novaks tempo og intensitet med det man kunne oppleve i enkelte av Robin Williams opptredener, og de tar ikke feil i det. Men mens Williams var mer innfallsbasert og freestyleorientert (i hvert fall i sin fremtoning), skinner Novaks gjennomarbeidete tilnærming tydelig gjennom. Her er intet ord overflødig, ingen tangential avstikker mindre enn nøye uttenkt og forhåndstestet. En annen vesensforskjell er at mens Williams kunne gi inntrykk av å konstant søke latteren, publikums umiddelbare respons, er Novak sikrere i sin sak, tryggere på (det innøvde) materialets verdi og mer interessert å få frem det overordnede poeng. I likhet med venn og bransjekollega Mike Birbiglia har hun i større grad én lang og meningsbærende historie å fortelle, enn en rekke kortere anekdoter og vitser. Ikke for det; her er plenty å le av. Men enda mer å undres over og å revurdere. Samt et assosiasjonsapparat og en klartenkthet å imponeres av.

Det starter nesten umiddelbart. Så snart Novak har takket for mottagelsen, forklarer hun på smart, småmorsomt og overraskende vis likheten mellom ‘reisen’ fra bak scenen til mikrofonen fremst på scenen, og ‘reisen’ fra en sexpartners ansikt og ned til underlivet hans. Og så, i stedet for å jobbe ihjel denne metaforen med overforklaringer og liksom-bevis på at hun som har oppdaget denne likheten må være veldig smart, leder hun vår oppmerksomhet over til bildene som oftest brukes om mannens ‘store og stive stolthet’.

Naturligvis er disse bildene sterke, tøffe og hypermaskuline. Men slik Novak ser det, er beskrivelser av mannens penis (et ord hun har mange meninger om) – eller kukk (et ord hun også demonterer) – best tjent med feminine adjektiv. Et syn det tar overraskende kort tid å nikke anerkjennende til. Så også når hun tar for seg de kvinnelige genitalier. For ikke å snakke om den kvinnelige orgasme.

Så tas vi med tilbake til da hun som 12-åring ble introdusert for blowjob som fenomen, for hvor ille det er å gi en «toothy blowjob», og for hvordan de litt eldre jentene i omgangskretsen gav inntrykk av å for lengst ha mestret kunsten å suge. Og så videre. Sakte, men sikkert – og via mange forskjellige typer opplevelser, gjennom mange og lange år – blir det imidlertid klart at Novaks prosjekt, denne forestillingens budskap, er mye mer vidtfavnende enn et knippe morsomme minner og fiffige forklaringer.

Siden denne åpenbaringen både er mer givende og effektfull som førsteåndsopplevelse, skal jeg hverken fortelle eller forklare særlig mer her. Utover å si at kvinnelige seere kanskje vil le mest og oftere tenke «Å, ja – så klart!», mens mannlige seere sannsynligvis i noe større grad vil lytte, lure og lære. Og le litt, de også.