Fascinasjonen for stygge Oslo

Døden på Oslo S har denne våren vært en publikumssuksess på Økern. I et nedslitt og forlatt kjøpesenter har scenografene utfoldet seg og gjenskapt et urbant ødeland hvor graffiti, knuste ruter og gamle sofaer setter rammen for teatermusikalen.

Rundt forestillingene ble det laget events – kulturarrangement med pønkband og panelsamtaler med overskrifter som «Hvem utvikler vi byen for?». Det skinner gjennom et savn etter en by som en gang var, eller som står i fare for å gå tapt i møte med dagens, «generiske» byutvikling.

Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?

For å forsøke å finne svar, vil jeg ta en liten reise i tid, gjennom det Oslo jeg har elsket, hatet og fryktet siden jeg kom hit for første gang som barn.

Norges siste slum

Oslobilder – en fotografisk dokumentasjon av bo- og leveforhold i Oslo er tittelen på en fotobok av Åsmund Lindahl fra 1981. Over hundre sider i sort-hvitt, viser boka det som var norgeshistoriens siste slumområde: Indre by øst. Bilde etter bilde viser fram en elendighet man ikke lenger ser i det moderne Norge. Våte, kalde og skitne barn stirrer ut av mørke portrom eller opp fra klaskedassen i trappa. Førti år senere har disse bildene noe fascinerende over seg. Men de var på ingen måte ment som en estetisering av sosial nød og undergang da.

På begynnelsen av 1980-tallet stod den sentrale, tette byen lavt i kurs. De fleste som hadde råd, hadde allerede flyttet ut i drabantbyene. Lys, luft og moderne leiligheter med eget bad og toalett, koblet på sentrum gjennom skinnegående transport og motorveier, framsto som langt mer attraktivt enn trekkfulle murgårder nederst på Grønland med stall i bakgården.

Byfornyelsen var Oslo kommunes langsiktige program for å restaurere den gamle murbyen i sentrum, og grunnen til at vi har populære kvartalsbyer som Grünerløkka og Nedre Tøyen /Grønland i dag. På begynnelsen av 1980-tallet var det likevel mange utviklere som spekulerte i å la gamle gårder forfalle inntil de fikk saneringsverdig status. Det var tomta, ikke gården, som var verdt noe. Og det var menneskene overlatt til denne skjebnen Oslobilder dokumenterer på rystende vis. Dette var folk som av ulike grunner ikke greide eller ville komme seg vekk: lavtlønnede og trygdede, funksjonsnedsatte, syke, alkoholikere, nyankomne landsmenn, enslige og de som ikke ønsket – eller tålte – det miljøskiftet som flytting ‘ut’ ville medføre.

Plan for Vaterland og Grønland

Ti år etter at Oslobilder kom ut, hadde filmen Døden På Oslo S premiere. Lokasjonen i filmen var de samme bydelene som i boka Oslobilder. Men filmen viste også fram det som var «Den nye byen» på denne tida: Oslo City, Spektrum, Plaza og Galleri Oslo.

I flere scener i filmklassikeren fra 1990, ser vi Pelle og Proffen vandre rundt i et bylandskap i endring. Vi ser Plaza og Trafikanten har kommet opp, men ikke Byporten. Oslo Spektrum, som utgjør et viktig rom i filmens spenningsklimaks, er fortsatt under oppføring. I andre scener er Pelle og Proffen på ferd gjennom østkantens ruinliknende bakgårder, da de drister seg inn i «Dønkereiret». Den gamle, forfalne byen i kombinasjon med Plaza som skinner høyrakt, gir filmen en særegen stemning og Oslo-koloritt som antageligvis bare kunne fanges på dette tidspunktet. I et NRK-intervju i forbindelse med filmens 30-års jubileum, fortalte regissør Eva Isaksen at hun ønsket å få fram kontraster i filmen.

LPO-byen

By-designet vi kjenner som Oslo City, Plaza, Spektrum og Galleri Oslo med bussterminalen, vokste fram mot slutten av 1980-tallet. Det var et resultat av LPO Arkitekters vinnerforslag for Oslo kommunes konkurranse om Plan for Vaterland og Grønland i 1983. Det er noe voldsomt urbant over hele greia; det nærmeste man kommet en corbusiersk framtidsby med gang-broer mellom høyhus i et motorveilandskap. Designet er preget av å være premissgitt den gamle trafikkmaskinen, med Nylandsbroa som et monument over massebilismens introduksjon i byens historie.

I dag er denne delen av byen omstridt og upopulær (selv om den bidrar til et effektivt knutepunkt). Å rive både broa og Galleri Oslo har lenge vært et mainstream synspunkt på lederplass i Aftenposten. Samtidig begynner tiden å innhente kritikerne; det historiske, tidsmessige trer tydeligere fram og bidrar til byens arkitektoniske variasjon og lesbarhet.

I intervjuer og foredrag har Pål Henry Engh (P’en i LPO arkitekter) fortalt at deres vinnerforslag var drevet fram av en litt fandenivoldsk holdning der man særlig ville utfordre anti-urbane tendenser i Norsk kultur generelt, og i nærliggende SV-kretser spesielt. De ville utfordre «folk med Sigrun Berg-sjal» som framholdt den gamle trehusbebyggelsen på Rodeløkka og Kampen som ‘Det gode liv’ i storbyen. De ville bygge noe skikkelig urbant; en skyskraper i glass med bar på toppen! Oslos høyeste! Den skulle være vendt mot Mekka. Den skulle markere en ny epoke i byens historie.

To år etter at Aftenposten bestilte riving av Galleri Oslo på lederplass, ser man en gryende fascinasjon for den snart 40-år gamle byen nord for jernbanesporene. Verneinteressene er i emning hos en ny generasjon arkitekter. Stedet trer fram med en historisk patina og noen særegne kvaliteter bare man forstår det på dets egne premisser. Sånn er det gjerne med våre estetiske dommer fra en epoke til en annen.

Man kan undres om regissør Eva Isaksen og manusforfatter Axel Hellstenius intuitivt leste noe av dette da de lagde Døden på Oslo S. At både den skitne murbyen og Plazas glassfasade var to urbane stereotypier på hvert sitt vis. Som arkitektur passet begge inn i et drama som virkelig skulle formidle Oslo som storby til en hel ungdomsgenerasjon, og sette et støkk i dem.

Banal kritikk

Over de tretti årene som har gått siden Døden på Oslo S, har Oslo vokst på alle måter og i alle retninger. Byutvikling har blitt et sentralt begrep i den offentlige samtalen, som engasjerer bredt. Man ser byen forandre seg foran sine øyne. På samme tid har det foregått en kulturell urbanisering, der nordmenn har blitt mer urbane i verdier og preferanser. Mange har fått et annet blikk på den tette byens kvaliteter enn hva folk på åttitallet tenkte.

Et retorisk grep for teateroppsetningen av Døden på Oslo S, er at dagens byutvikling fortjener et kritisk søkelys. I starten av stykket holder Nina en monolog der hun langer ut:

«Rulletrapper overalt. Og glass og glass og glass. River ned de kule, gamle bygga. Gjøre Oslo helt glætt. Folk som sitter bak glassene sine høyt oppi der. Og som klør seg på balla mens de lurer på hvordan i helvete dem skal bli kvitt oss».

I en byutviklingsdebatt ledet av Aftenpostens Nazneen Khan Østrem før en utsolgt forestilling, var overskriften «Er det ikke plass til alle i dagens by?». Man får inntrykk av en slags slumromantiserende, «føkk makta!»-idé i bånn. Man kjenner det igjen fra Christopher Nielsens tegneserieunivers, der liknende tanker var essensen i kunstnerens «anti-Bjørvika» utstilling The Real Munch på Tøyen. Verdien av gamle, slitne bygg som emosjonelle rom der kunsten trives, ser fortsatt ut til å holde stand i kulturen: Lars Vaular skapte nylig en kortfilmserie fra det samme Økernsenteret i lanseringen av sitt siste album Vintage Velour.

Med litt godvilje kan man godta dette som et positivt budskap om en mer inkluderende og fargerik by. Kanskje Nationaltheatret må mate publikum med ei ekstra stor skje for å introdusere det klassiske dramaet til en ny generasjon. Likevel er det noe som skurrer.

Hvis man sammenlikner Oslo i 1990 og 2023, og stiller seg spørsmålene «Har Oslo blitt en åpnere og friere by? Lettere å være annerledes i? Med større variasjon i opplevelser, kulturtilbud og uteliv?», så er svaret et rungende «JA!». Så hvem eller hva er det som fordrives fra byen slik Nationaltheatret legger til grunn for sin oppsetning på Økern?

Byutvikling – den positive versjonen

Flere aktuelle debatter ser ut til å sauses sammen i et vagt ideologisk bakteppe. Den første er Arkitekturopprøret og kritikken av nye bygg og bydeler. Den andre er boligdebatten der begrepet «sykepleierindeksen» peker på hvordan vanlige folk ikke har råd til egen bolig lenger i sentrale bydeler. Den tredje handler om gentrifisering; hvordan kunstnere må flytte ut av arbeidslokaler i indre by når disse får større verdi på eiendomsmarkedet. Den fjerde er kulturminnevernet, med Y-blokka friskt i minne. Og den siste er kanskje ordskiftet omkring human narkotikapolitikk. Alt dette blandes i en radikal cocktail med et litt banalt syn på helter og skurker.

En viktig forskjell mellom gårsdagens og dagens byutvikling preges av at den skjer på tidligere industrieiendommer, og ikke jorder, sånn som drabantbyene fram til 80-tallet. Det gir de nye områdene et litt hardt og goldt, avgrenset preg. Eiendommene ligger der, mellom andre logistikk-, lager- og industritomter, men er på grunn av sentrumsnærheten dyre eiendommer. Det gjør at utviklerne presser utnyttelsesgraden til det ytterste av hva planmyndighetene kan anbefale. Det gir en høy og tett, ny-pushwagnersk arkitektur, fattig på grøntområder, smett og smug og uplanlagt overskuddsareal der nyskapende lek kan foregå. Og siden tomtene utvikles prosjekt for prosjekt, får man aldri de visjonært planlagte bydelene sånn som i gamle dager.

Samtidig er det dette som gjør Oslo til en tett by med urbane kvaliteter. For å sitere Erling Dokk Holm: Det er Markagrensen som gjør at vi ikke bygger rekkehus på Kikut, men fortetter på Økern. Der andre byer og tettsteder bedriver byspredning og utbygging i naturområder, bygger Oslo innenfor en grense. Vi får nye delområder med identitet og felleskap, som med tiden binder byen sammen i et finmasket nettvert av steder. Løren er kanskje ikke like fint som Frogner, men det er heller ikke sprawl.

Det er heller ikke sånn at alle gamle «sjelfulle» bygg rives og erstattes av kalde kontorbygg. På veien mot å få en reguleringsplan vedtatt på Rådhuset, har både riks- og byantikvar hatt mye å si for hvordan en eiendomsutvikler ivaretar lokale- og nasjonale verneinteresser. Vern av stedsmarkører i form av gamle bygg og strukturer er ikke bare noe som både naboer og byantikvar engasjerer seg i. Også utviklere kan se potensialet i disse byggene som særlig egnet som samfunnshus fordi de representerer stedets historie.

Når byen endrer seg mye på kort tid, vil naturlig nok inntrykket være at den nye byen er repetitiv og billig. En liknende kritikk har man sett i forbindelse med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden. Et stort skille i hvordan Oslo oppleves i dag sammenliknet med 1990, er i hvor mye større grad barnefamilier preger bybildet. Men barnefamilier ønsker seg en trygghet i omgivelsene som strider mot andre gruppers ønske om rom for kreativitet, spenning og fravær av kontroll. Noen føler seg kanskje fordrevet av trillemafiaen. Hvilke hensyn er viktigst? Man må man erkjenne at frihet og trygghet er motstridene kategorier filosofisk sett.

En annen fortelling om Oslos byutvikling etter år 2000, er hvordan vi har fått mer levende bydeler, og attraktive offentlige rom. Man skal ikke langt tilbake i tid, før det å gå på byen var noe som knyttet seg til Karl Johan og sidegatene. I dag er det bydelene som har det mest spennende utelivstilbudet. I samme epoke har man fått offentlige rom som tilgjengeliggjør byen på nye måter for ulike grupper - tenk på Havnepromenaden, badekulturen i Bjørvika, utendørstrening på Tjuvholmen. Å bo i Fjordbyen er kanskje ikke for alle, men Sørenga er et fellesgode som hele Østlandet kan ta i bruk.

Sett i sammenheng med dette, er det kanskje litt ironisk at Nationaltheatrets byutviklingskritikk formidles fra Økernblokka. Den mørke, ensomme høyblokka på Økern, skal ikke rives, den skal bevares. I inngangspartiet har den skjeggete kunstneren Lars Ramberg sitt atelier. Han tar i bruk bygningsstrukturen for å eksperimentere med kunst som byutviklingsstrategi. Det er Oslo kommune, KORO (Kunst i offentlig rom) og Steen & Strøm Eiendom som finansierer dette. Deres interesse er, med litt ulike innfallsvinkler, å gjøre Økerntomtene til et så bra byutviklingsprosjekt som mulig. Dermed blir Økern et case in point på at det er både kommunale, statlige og private interesser i å fremme den inkluderende byen som teatermusikalen Døden på Oslo S forteller at er truet.

Et moderne ritual

Jeg begynte selv å reise inn til Oslo på den tiden filmen Døden på Oslo S gikk på kino. Jeg husker det som en mørkere og hardere by enn den jeg kjenner i dag. Var den også mer spennende? Jeg husker dårlige leiligheter, det gamle musikkstudioet Endless Sound i en stall i bakgården til Schweigaardsgate 44, og jeg husker snøslapset langs «Ditten-hølet» der Tinghuset ble bygget. Det var det «Stakkars Oslo» som deLillos synger om i låta fra 1991. Det var ikke en by i sort-hvitt, men definitivt blekere. Samtidig var det en by der man som musiker kunne bruke indre by som boltreplass, med «streitingene» på trygg avstand.

Sosiologen Richard Sennet er kjent for utsagnet «Cities are places where strangers meet». Dette er et by-ideal som står litt i motsetning til for eksempel Oslo Arkitekturtriennales tema «Neighbourhoods», som betoner felleskap i byens lokalmiljøer. Mange som har ankommet Oslo, har nok kjent mer på «det fremmede» enn «gode nabolag». Mange ankommer i en ung livsfase der man er fattig, ensom og søkende, og starter ut med å bo et tilfeldig sted. For mange blir den unge voksen-fasen i byen et ritual der man går gjennom «skogen», for å ende opp i et trygt nabolag med lastesykkel femten år senere.

-Jeg ville vise en hovedstad i forandring. Jeg tenkte bevisst på kontraster da jeg regisserte; det skulle være gammelt mot nytt, mørke mot lys, betong mot barn. - Eva Isaksen, regissør

Film- og litteraturhistorien er fylt med fortellinger som gir en episk form til dette moderne, menneskelige dramaet. «Den farlige storbyen» er det gjennomgående motivet i alt fra Dickens og Baudelaires skildringer av fattigdom i industrialiseringens byer, den mest berømte åpningssetningen i norsk litteraturhistorie, til Taxi Driver, til rockens «Welcome to the jungle» og en hel hip-hop sjanger. Den samme vinteren som Døden på Oslo S har gått på Økern-senteret, har en nyinnspilling av den tyske ekvivalenten Vi barna av Bahnhof Zoo gått som serie på NRK.

Denne stemningen er fin på film, spennende i bøker og kul på plate. Men å savne den er en form for slumming som ikke anerkjenner at byen har blitt renere, sunnere og generelt mer menneskevennlig og inkluderende de siste 30 årene.