Fem i bagen Ibsen-spessial med Anders Wyller

Det kan skje den beste: musikeren Anders Wyller har fått kjempekick på vår store dikter H. Ibsen. Hans nye album «John Gabriel Borkman må dø» har altså utelukkende materiale som tenker og synger videre fra Ibsens stykker. Og det er laget i samarbeid med den strålende musikanten Geir Sundstøl. Wyller er en strålende sanger (til og med sammen med Carola) og en enda bedre låtskriver som har stor personlig inspirasjon fra Brian Wilsons musikalske univers selv om det egentlig ikke merkes overtydelig i hans særegne musikk. Men nå altså Ibsen.

Hans nye album «John Gabriel Borkman må dø» har altså utelukkende materiale som tenker og synger videre fra Ibsens stykker. Det går mange av disse på norske scener for tiden, det er stadig nye ideer om hvordan best presentere dem på en scene. Men de ble da først skrevet. Og de kan leses med det indre som scene. Uavhengig av Wyller har jeg selv gjennomgått en Ibsen-fase etter at jeg kjøpte en gammel pocket av Gjengangere fra billigkassa utenfor Norlis antikvariat og tok det med meg på den dagens sommerlesing. OMG! Siden har jeg bestemt meg for at alle skal leses. Vi spurte Wyller om han kunne velge kun fem stykker av Ibsens solide produksjon, og fortelle litt om låtene som er kommet ut av den. Og hvorfor han i det hele tatt startet med dette her.

Lytt til albumer her.

— Det er selvsagt fullt mulig gjennom et helt liv å snike seg unna Ibsen. Men det kan også være at det et godt stykke uti der skjer noe uventet: at man ved en ren tilfeldighet stiller seg spørsmålet med Gjengangere i hånden; er det mulig å lese Ibsen – altså som en bok, en roman? Det er noe med at man har vokst opp med en slags forventning om at denne type tekst skal fremføres på en scene der det visuelle sammen med individuell tekstformidling skal gi deg opplevelsen. Så, ja! Jeg fikk et kick. Jeg leste sju Ibsendramaer i løpet av tre uker.

Gjengangere
Ibsenpsykosen min startet med denne. Det var kanskje mer overraskelsen over at det var så bra – at det på ingen måte føltes gammalt og uinspirerende – at jeg verdsetter denne høyt. For en evne Ibsen har til å gå inn i mennesker – i sjelsrota til kvinner – og menn – på den tiden!

«Fire enkle sjeler»
Låta passer egentlig for alle disse kammerspillene – som handler om kvinner der menn enten har viklet seg inn i dem, eller drømmer om å vikle seg inn i dem – eller kvinner som bare ønsker å vikle seg ut og vekk fra dem.

Fruen fra havet
Som drama, som noe storslått og cinematisk, er Fruen fra havet kanskje det sterkeste. Les denne først og deretter Virginia Woolfe’s Til Fyret – de henger på et vis sammen.

«Dregg – Ellidas sang» 
Jeg måtte bare forsøke å gå inn i øyeblikket der hun står med valget mellom et liv og en drøm. Hvorfor kom du ikke før, hvorfor kom du ikke før?

Hedda Gabler
Hedda Gabler – såklart selvskreven for en rolle i Succession. En blanding av prinsessen som ingen kunne målbinde og bortskjemt drittunge, dyppet i kjedsomhet – men også en genial konstruktør av infame spill mellom mennesker. Men mest av alt; så ulykkelig.

«Hedda Gabler» – det måtte så klart bli en Hedda Gabler-låt. Hedda – iskald og jævlig, men også fylt av herlig faenskap.

Vildanden
I Vildanden så går du fort inn i en modus hvor du tenker at nei, nei, nei – det må ikke skje ... Det er hele veien en foruroligende grunntone. I dette store voksenspillet, med dører som åpnes og hemmeligheter som dukker opp – går Ibsen inn i hodet og sjela til en 14 år gammel jente som tilsynelatende bare er en tilskuer til voksendramaene – men der hun påtar seg skylden for voksnes de valg. Og det ender jo ikke så bra.

«Det er som om jeg drømmer» Jeg har tenker at det i Hedvig fins en forutanelse om sin skjebne.

John Gabriel Borkman
Ibsens beste. Ferdig. Det som slår en når man leser Ibsen, det er jo at du som leser får ingenting annet enn dialog. Du får ikke noen støttepasninger fra forfatteren som skal dytte deg i riktig retning ... Ibsen reiser disse svære dramaene med disse komplekse menneskene kun basert på at de snakker sammen.

«John Gabriel Borkman må dø» er tittelen på plata; i dette skakkjørte trekantdramaet tenker jeg de alle tre har tenkt tanken at det hadde vært en lettelse om det skjedde.

«John og Ella» – og «Skjøten». De fikk hver sin låt, søstrene Gunhild og Ella. Det er jo iblant en lettelse å kunne skrive en reinspikka kjærlighetssang. Kjærlighetsscenen mot slutten av stykket er jo knallsterk. Men – og – Gunnhild som jo fremstår som sutrete, gørrkjedelig og forsmådd ønsket seg jo ikke noe annet hun; enn å leve sammen med mannen hun giftet seg med og en gang elsket. Hun fortjener oppreisning.