Fem i bagen med DJ Olanskii: Tony Humphries-spesial

Jeg har hørt Tony Humphries spille et titalls ganger opp igjennom årene. Selv om han klart er mest kjent som en mester i klassisk amerikansk sjelfull house, er dette bare en slags grunnmur hos en artist som fort tar dette huset i mange og tidvis uventede retninger. Selv om det er en kjerne der, har jeg har enda ikke hørt Tony Humphries spille to like sett.

Kanskje ikke så rart, i New York var Tony først og fremst kjent som radio-dj på Kiss Fm, ved siden av fast spillejobb på The Zanzibar litt lenger sør. Tony leverte et bredt lydbilde over eteren til det store eplet, og i New Jersey spilte han 8 timer eller mer helg inn og helg ut. Sånn får en tid til å gå både dypt og bredt. Og nettopp The Zanzibar sound, som Humphries er kjent for, er kanskje eklektisk sett det som ligger nærmest den klassiske Oslolyden fra slutten av 90-tallet, om det musikalske grunnlaget er noe annet (sjelfull house versus Italo disco).

Første gang jeg hørte Humphries var omlag 20 år siden på Fabric i London. Den gangen han fortsatt lå høyt opp på Dj Magazine top 100-liste (på den tida lista var mer kvalitet enn Tik Tok ...). Settet på Fabric var dypt, hardt og drivende. Som hånd i hanske for klubbens hovedrom uti de aller mørkeste timene rett før soloppgang. Like fullt var soulen der som en heliumskjerne helt til første daggry. Og dette var noe annet enn den engelske tech-housen, et lydbilde som knapt noen andre enn de store residentene på legendariske østkyst-klubber som Twilo, Tunnel og The Zanzibar får til. Tenk Timmy Regisford, Kenny Dope, Danny Tenaglia, David Morales, og selvsagt Tony Humphries. Jeg gikk fra Fabric himmelfallen og besatt av at jeg måtte få Tony til Oslo.

Det skulle gå nesten to år før jeg klarte å overtale Tony Humphries. Først til Sunkissed, og senere til Jaeger. Særlig Jaeger-giggen vil for alltid bli husket for øyeblikket der Tony, i et kosmisk dypt øyeblikk helt mot slutten, lurer og løfter inn David Morales klubbmix av Jamiroquais «Space Cowboy». Ingen så den komme, men hele huset eksploderte i glede. Senere har jeg sett Tony lokke hele flyplass-foajéen på Munchmuseet under Late Night, fra studentkidsa til direktøren, ut på gulvet til et sett med klassisk dancefloor-jazz. På papiret burde det ikke funka, men hele huset danset. Senere i kjelleren på Jaeger igjen. En kveld til halvfullt hus, men fullt av ekte dansere og et sett klassisk sjelfull house. Som Øyvind Morken noterte den natta - alle klassikerne, men måten han spiller de på! Så bare neste kveld, etter en gnistrende vakker tur over Finse til Bergen, levert Tony et mørkt, psykedelisk og dronete protohouse-sett på Hot!Hot!Hot! Og igjen en gjeng som neppe viste hva de gikk til, men som ende opp minst like himmelfallen som jeg var etter Fabric-giggen. Selv stod jeg og g-HA opp etter veggen og bare gliste av lykke og forundring.

Forrige gang på Jaeger flyttet vi Tony Humphries opp i bakgården. Der fikk han utfolde seg fritt hele natta, om ikke så lenge som på The Zanzibar så i alle fall de fem seks timene vi maks får til her i Tigerstaden. Det ente med stappa bakgård til siste tone som ropte Tony(!) i flere minutter etterpå. Så hvis noen lurer er det her Tony spiller igjen fra start i år også.

Når det skal plukkes 5 låter i baggen i Tony Humphries' ånd er det både lett, for her er spennet vanvittig stort, samtidig er det nærmest umulig å koke ned til bare 5 låter. Men under er et forsøk på dette. Kunne vært mange andre. Men ble altså disse fem i dag.

Quiet Village - «Reunion»
Lytt her

Hvis jeg skal snakke om musikalsk oppdragelse kommer jeg alltid til bake til Phil Asher og Patrick Forge's klassiske fredagskveld på Nottinghillartsclub i London. Fredagskveldene Inspiration Information, navngitt etter Shuggie Otis' klassiske album, var i mange år selve kirken for West Londons jazz dans og broken beat- miljøer. Phil tok med andakt ut originalskivene, først gjerne to lag beskyttende plastikk, alltid med innercoveret riktig vei (opp, og ikke ut, sånn som vi late dj'ene ellers gjør), og la vinylen forsiktig ned på platespilleren før et strøk av antistatisk børste. Her har jeg valgt en nyere låt riktignok, men en som jeg åpner med omtrent samme andakt selv, og som jeg helt klart kan se for meg Phil kunne ha spilt på Inspiriation Information.

Gregory Porter - «On My Way To Harlem» (Kai Alcé Interpretation)
Lytt her
Fortsatt i jazzland, men nå slik bare Detroit kan løfte og gjenfortelle. Det er et knippe gode remikser av Gregory Porter som er verdt å søke opp. Særlig er Opolopo sin Kick & Bass rerub av «1960 What?» helt magisk. Ellers er Claptones remiks av «Liquid Spirit» fin om du vil ha noe med hakket mer ooomph. Men det som virkelig gir meg gåsehud hver gang er Kai Alcé vakre og inderlige versjon av «On My Way To Harlem». Denne setter fyr på både meg og gulvet hver gang, og vi er tett opp mot Tony her.

2Fox & Laville - «Elevation» (Louie Vega remix)
Lytt her

Louie Vega har vært i fyr og flamme de siste årene. Helt ville mengder med helt sykt bra musikk har gjort det nær sagt umulig å holde følge med ham. Her har han tatt en allerede vakker låt fra ganske nye 2Fox & Laville og løftet den til et monster. «Elevation» har i Louie Vega's hender blitt en låt helt på høyden med det beste Masters At Work levert den gangen de regjerte de ganske land. Om ikke gulvet er i fyr og flammer alt tar denne låta og løfter ting dit. Dette er sjelfull hus med et stort kick og livets gospel. Det blir ikke mye bedre.

Timmy Regisford - «Basic Track»
Lytt her

Jeg var innom Timmy Regisford over her. Skal vi plukke skiver i Humphries' ånd må det med noen dype låter som trykker hardt inn i de mørkeste klubbene. Igjen er det mye å velge i, men Timmy Regisford er en som fortjener langt mer lys på seg enn han har fått, og denne skiva forlater aldri bunken på gulvet som går inn og ut av baggen. Ekte, inderlig og umiskjennelig New York på sitt aller beste.

Roy Ayers feat. Merry Clayton & Sylvia Cox - «Brand New Feeling» (Yoruba Soul Mix part 2)
Lytt her

Vi må litt ned igjen for siste låta. Denne er i likhet med først skiva helt ny. Dette er klassisk nedstrippet sjelfull house på sitt aller beste. Osunlades remiks trykker godt i bunn, pirrer i topplokket og leker seg inn i sjela. Men låta holder også tilbake. Den lar ikke ekstasen slippe helt fri, men stryker oss akkurat til kanten. Der blir vi, bedende om forløsning eller inderlig fortapt i øyeblikket, til neste låt drar oss over kanten og slipper oss løs, eller låta ebber ut i et sitrende og uforløst ønske om mer. Og mer skal altså det nå altså bli.