Fem i bagen med DJ Orchid Wine

På fredag er det konsert med den fabelaktige amerikanske harpisten Mary Lattimore på det stadig mer interessante stedet Dunk nede ved Torggata i Oslo. Sjekk ut hennes musikk på forhånd. I tillegg vil konserten rammes inn av platespill fra duoen DJ Dulce de Leche og DJ Orchid Wine. Vi fikk sistnevnte til å levere ukens fem i bagen, og det var virkelig vidunderlige greier - musikk for ekstremt sofistikerte dansegulv, kan man si.

Om du er av typen som noen ganger klarer å se opp fra drinken har du kanskje også observert kvinnen bak DJ-navnet, Hilde Solli, bak bardisken på steder som Merkur, Grotto og Dangerous Club. Nylig meldte hun overgang til det nye stedet Happy Ending i historisk korrekte lokaler i Rosteds gate. Vi regner med at musikken der er utsøkt.

Os Mulheres Negras - «Mãoscolorida» (WEA)

Denne låten er en yndling jeg vet jeg aldri kommer til å gå lei av. Jeg oppdaget den et sted på det store internettet i 2017. Den er så lett å høre på, og den gir meg en følelse av å vente på noe godt, eller avslutte noe godt. Os Mulheres Negras er en eksentrisk og eksperimentell rock-duo fra Brasil som lagde mye gøy på 80- og 90-tallet. Nå har jeg har endelig fått denne sangen på vinyl i gave fra min kjæreste og dj-partner. På samlealbumet Outro Tempo: Electronic And Contemporary Music From Brazil 1978-1992 utgitt av Music From Memory finnes den blant mange andre fine brasilianske låter fra 1978-1992. Anbefales!

UMAN - «Atmosphère» (Freedom To Spend)

En låt fra et album fra et band, som for meg oppsummerer hva jeg liker å høre på. Et fransk søskenpar som lager musikk som er så drømmende, esoterisk, overveldende og uventet. Dette var fra debutalbumet deres i 1992, og det er så kult hvor digitalt og nesten polert det høres ut.

Ryuichi Sakamoto - «Risky» (Sony Music Japan)

Med Iggy Pop som synger, mens jeg ser for meg en blanding av ansiktet til David Bowie og David Sylvian. Hele albumet er en magisk reise. “But what is life without a heart?”

Susanne Fuhr - «Ikke gråt» (Polydor)

Denne holdt meg varm gjennom sesongens vinterdepresjonen. Masse synth som river i deg og erkenorsk vokal som bare sier det som det er. Jeg har to av den nå, bare i tilfelle.

Jun Fukamachi - «Urban Square» (We Release Whatever The Fuck We Want Records)

Enda en perle jeg stadig kommer tilbake til og alltid hører med nye ører. Avantgardistisk, jazz/ambient/new age. For alle oss som nesten ikke klarer å vente lenger på vår og sommer. Måper!