Fem i bagen med Nikolai Hængsle

Om du er på mer enn cirka syv konserter i året, skal det godt gjøres å ha ungått Nikolai Hængsle, en av norsk rock og jazz’ fremste bassister, både hva angår «ruller og går», funky snert eller sofistikert melodiøsitet. Gjøre seg først bemerket i Big Bang, senere enda mer i jazzrockband som Elephant9, Steamdome, i Knut Reiersruds mest spennende band, han har spilt soul og funk, og i det hele tatt. Alltid kledelig antrukket i rutete skjorte.

Han er faktisk med i så mange prosjekter at han forleden år fikk pris som tidenes mestselgende musiker på butikken Big Dipper. Det aller fineste prosjektet, det meget groovy og følsomme og poetiske og melodiske prog/vise/psych/rock—bandet Needlepoint, har konsert kommende onsdag på John Dee. Prøv den! Bjørn Klakegg på gitar, sang og tekster/låter er minst like unikt fin. Hængsle er en utpreget musikkfrevk med en varm entusiasme, og lot seg ikke be lenge før han leverte fem låter i en relevant bag før onsdagens konsert.

Walter Hawkins: «Where will you run»
Selah
Fantasy, 1972
Lytt her
«Where Will You Run «er en av flere herlige friskuser på Walter Hawkins (forsøksvis) sekulære solo-debut i 1972 etter å ha sluttet i storebrorens band Edwin Hawkins Singers og før han igjen gikk all in med gospel og Love Center Choir. (Sjekk ut, hvis man kan leve med budskapet, «Goin’ Up Yonder» fra Love Alive (1975) for en hinsides build-up.) Produsert interessant nok i et CCR- og Grateful Dead-relatert miljø av Merl Saunders og Tom Fogerty. Noe av det jeg elsker med gospel er hangen til en skikkelig, skikkelig god vamp (dvs. som sistedel i en låt introduseres et repeterende riff med tilhørende omkved som gjerne stackes suksessivt for maksimalt suggesjon og løft) - så også her. Helt vilt fett! Bay Area gospelrock!

Free Design: «Love Me»
One By One
Project 3, 1972
Lytt her
Når man har fem barn skal det ekstraordinær innsats til for å unngå at algoritmer og «mest spilt»-lister blir tuklet med i uheldig retning, og ikke at jeg egentlig er så hypp på å dra sånt inn for å underbygge et poeng, men denne låta er altså den #1 mest spilte låta ever i digi-tjenesten min. Forundrer ikke meg om noen hører Free Design mest som naivt og for snilt, men for meg har søskenflokken Dedrick verdens vakreste vokalharmonier med et helt utrolig «high» - som regel akkompagnert av et perfekt, lett og funky beat. Bare hør på det nærmest bevissthetsutvidende koret i outroen på «Love Me». Bonus: den utvalgte låta er nest siste spor på One by One, og tåler i mitt tilfelle tydeligvis uendelig med repetisjon, men hvis anledning, la nåla vandre videre inn i episke «Friends (Thank You All)». Next level.

West, Bruce & Laing: Out Into the Fields
Why Dontcha
Columbia, 1972
Lytt her
Det definitive høydepunktet på en ellers litt ujevn skive. Er ikke så begeistret for begrepet supergruppe (enten ironisk og nedsettende eller uironisk og individfokusert - sier meg jo ingenting), men dette er altså en såkalt supergruppe med det musikalsk geniet Jack Bruce (som nylig har oppdaget heroin) og gitarist Leslie West og trommis Corky Laing fra fantastiske Mountain (som er i oppløsning pga rus og annen slitasje). Mao, mye drugs på de kara på den tiden, og det kan jo gå begge veier, men akkurat her klaffer alt og vi snakker seriøs synergi. Vakker, rik låt sjelfullt sunget og (sannsynligvis hovedsaklig) skrevet av Bruce, for et refreng! Min personlige peak i låta, der hvor hyttende fingre og lufttromming går opp i en høyere enhet av fysisk uro og eventuelt andre familiemedlemmer i rommet blir matte i blikket, er den klagende gitarsoloen med en enorm oppbacking fra underkjente Laing (fader som jeg elsker spellinga og beatet hans i Mountain!) og det enorme koret og inn i det siste refrenget. Aiaiai. Får også lyst til å snakke om Felix Pappalardi nå, som i likhet med Bruce er en favorittbassist/-vokalist, men sjekk heller ut f.eks Mountains «Nantucket Sleighride» og vit at Pappalardi i tillegg til å skrive og synge de fineste låtene + produsere skivene til Mountain, også produserte størsteparten av Creams diskografi + solodebuten til Jack Bruce.

Valkyrien Allstars: «Er du ensom har du meg»
venter på noen som venter på noen
Supertraditional, 2025
Lytt her
Da Valkyrien slapp «Slutte og byne» i 2020 fikk jeg meg et nytt favorittband. Hadde jeg fulgt litt bedre med burde jeg ha skjønt at det var noe voldsomt i gjære med låter som «Down for whatever» og det ti minutter lange mesterverket «Jeg lover deg» på den foregående skiva, men nå hadde synergien virkelig tatt fart i gjengen. Progressive og harmoni-sterke låter med tekster jeg kan relatere meg til, og fineste samklangen jeg kan tenke meg av tre vokalister som alle gir meg gåsehud på sine solo-vers. I fjor fulgte de opp med det som lett ble fjorårets album (uansett hvor eller hva) for min del, og den utvalgte låta er den jeg har satt på flest ganger. Her er det felespiller og den ekstremt hippe tenorgitaristen Erik Sollid som synger lead, og stemmen treffer meg faktisk ikke helt ulikt en annen favorittvokalist, Kerry Minnear fra Gentle Giant. Valkyrien og Dungen er nok de to kontemporære artistene som beveger meg mest.

Esther Marrow: Woman in the Window
Sister Woman
Fantasy, 1972
Lytt her
Min musikalske oppvåkning for afro-amerikansk musikk gikk hånd i hånd med at jeg i 15-16 årsalderen begynte å øve mer på bass istedenfor gitar. Via Aretha Franklin oppdaget jeg Chuck Rainey, som vel fortsatt er aller øverst der oppe for meg, og i en pre-internett tilværelse og uten bekjente med såå dyp kunnskap ble f.eks det å finne skiver han (og helst i lag med Bernard Purdie og Cornell Dupree) hadde spilt på som en skattejakt. Og det er klart, det er blitt spilt på litt av hvert, det er ikke all jazzfunk som inspirerer kan du si, men å komme over den plata her var helt gull. Jeg føler på at jeg kanskje har pushet «Woman in the Window «vel mye i livet, og det finnes plenty megainspirerte tracks med samme gjengen, men akkurat det her er så ufattelig livsbejaende at det fortsatt kan og bør inntas daglig.