Fem i bagen med Rune Christiansen

Det er ingen hemmelighet at jeg har varme tanker om Rune Christiansens forfatterskap (dikt, romaner, essays), hans gjendiktningsserie, hans film- og kunstinteresse, hans strøkne musikksmak, og hans væremåte og personlighet. En skikkelig fin fyr - og i senere år har han omsider møtt et større lesende publikum her hjemme, og i stadig flere land der ute. Det gleder meg stort.

For noen uker siden kom han med romanen Tragedie under drivende skyer - en totalt oppslukende psykologisk mysterieroman, skrevet av en poet. Kerstin reiser fra sine problemer, en død far og et kjærlighetsbrudd, og lander på et lite fransk pensjonat. Det skjer det mye gåtefullt, underlige fenomener, rystende menneskemøter og dyp indre uro. Den har fått sitt publikum og kritikerne viser seg å fatte virkelig interesse i det de leser. Man havner i en totalt eiendommelig men lesermessig besnærende sone av å lese bokens setninger. Gjør det. Og stikk innom lanseringen på Tronsmo, torsdag kl. 16:30

I selve diktningen hans, og i hans privatliv hjemme på Vestfossen, ser vi hans interesse for andres litteratur, vidunderlig musikk, film og fotokunst rund baut. Han var dermed ikke vond å be om å fortelle om et lite utvalg av dette.

Satyajit Rays film Jalsaghar/Musikkrommet fra 1958.

Satyajit Ray er en av få filmskapere som kan skilte med en filmografi bestående av nærmere et dusin mesterverk. I Musikkrommet skildrer Ray innsiktsfullt hvordan aristokraten Biswambhar Roys desperat klamrer seg til sin falmende livsstil og smuldrende rikdom. Rollen spilles med dyp innlevelse av Chhabi Biswas. Biswambhar Roys største glede er godsets musikkrom hvor han har holdt overdådige og kostbare konserter. Rays film er en elegisk skildring av sammenstøtet mellom tradisjon og modernitet, mellom ynkelighet og menneskelig motstandskraft. For den som er glad i film er det interessant å se Satyajit Rays film opp mot Luchino Viscontis legendariske Leoparden fra 1963. Begge filmene forteller om mektige menns nederlag i møte med verdener som forandrer seg ugjenkallelig. Jeg vil også nevne filmens mesterlige fotograf Subrata Mitra. Han samarbeidet også med Ray på Apu-trilogien (1955 til 1959). Musikkrommet har så mange uforglemmelige øyeblikk, så utsøkte detaljer og subtile nyanser. Hvem kan glemme den sørgmodige åpningsscenen på taket? Hvem vil ikke bli overveldet av musikken? Og hvem kan glemme edderkoppen? Kanskje er det sjelens elendighet vi er vitne til i dette definerende verket til den store indiske filmskaperen.

Johnny Rivers album Realization fra 1968.

Rivers produserte sitt femte studioalbum, Realization, sammen med legendariske Lou Adler. For det meste består platen av coverlåter, men de blir alle omdannet gjennom de nøkterne arrangementene, den ypperlige produksjonen og først av alt gjennom Rivers særpregede stemme. Jeg har selvsagt en, billedlig talt, tårnhøy stabel med favorittplater, men denne er nok en av de jeg har spilt flest ganger og som jeg oftest vender tilbake til.

Julien Gracqs roman Le Roi Cohetua fra 1970 som jeg aldri blir helt klok på selv etter mange lesninger.

Julien Gracqs lille roman på knappe 90 sider med den engelske tittelen King Cophetua er en nærmest besettende meditasjon over minne, krig og begjærets unnvikende natur. Scenen er allehelgensdag 1917 og boken legger for dagen minnene til en tidligere soldat som, mens første verdenskrig tordner i det fjerne, besøker den hemmelighetsfulle villaen til piloten og musikkskribenten Jacques Nueil. Gracqs prosa er hypnotisk, tettpakket og likevel lysende ved sin måte å blande spektrale ekko fra både fortidens og nåtidens villfarne indre og ytre strider. King Cophetua er inspirert av Goyas etsninger og Burne-Jones’ prerafaelittiske maleri av Kong Cophetua. Og Gracqs drømmeaktige stil beskjeftiger seg med introspeksjon og poetiske detaljer fremfor et konvensjonelt narrativ. Hele Gracqs verk er en skatt å oppdage igjen og igjen. PS. Den belgiske regissøren André Delvaux filmatiserte Gracqs roman i 1971, da med tittelen Rendez-vous à Bray.

Nanni Cagnones dikt gjendiktet til svensk av Ingamaj Beck.

Da jeg leste Cagnones dikt i Bonniers Litterära Magasin nummer 2 1987, opplevde jeg å bli ført inn i en ny type poesi. Det snudde opp ned på skrivingen for meg. Jeg la alt jeg hadde av notater til side og gikk i gang med det som skulle bli I dødvanne, min tredje bok. Særlig et av diktene har jeg alltid i bakhodet når jeg skriver, også nå, snart førti år senere. Jeg er ikke sikker på hva det er. Kanskje fordi det er uutgrunnelig.

Och när jag rör tungan
efter en så tät sömn, ser
händarna som under tiden
blivit mindre rörliga,
förstår jag att jag aldrig nådde fram
till visshet. Jeg rör mig
över lugna ytor
och minns brottstycken och röster
från likgiltiga varelser
någonstans i kosmos. Men det är jag själv
som resonerar i mörkret
– andras ord
inger mig ingen tvivel.

«Oye papá, oye mamá», b-siden på Jeanettes singel «Soy Rebelde» (1976).

Med sin flytende mildhet traff denne sangen meg så hardt da jeg så Carlos Sauras film Cría cuervosfor første gang. Spansk-engelske Jeanette synger «Oye papá, oye mamá» på sitt barnlige, nærmest troskyldige vis. Det vil si hun snur på teksten, av ukjent grunn synger hun «oye mamá, oye papá». Alt høres så tilforlatelig ut, så smektende og innbydende. Men så, da jeg kom over singelen i en platebutikk i Paris for bare et par år siden, sjekket jeg teksten. Jeg jeg ble både rørt og rystet. Oversatt til norsk går den omtrent slik: «Hør mamma, hør pappa, ikke straff sønnen deres, for i morgen vil han forstå når tiden for offer kommer. Hør mamma, hør pappa, ikke si at han er for ung. Det er en tid for lek og drømmer. At han er lykkelig, er alt dere bør ønske dere. Ungdommen går fort og kommer aldri tilbake. Morgendagen bringer en verden full av hat, hvor det eneste som gjenstår, er lysten til å gråte. Hør mamma, hør pappa, la ikke sønnen deres være trist. Vis forståelse og ta dere tid til å tenke over tingene. Hør mamma, hør pappa, nyt alle de lykkelige øyeblikkene, selv om dere tar feil av og til. Alle gjør feil. At han er lykkelig, er alt dere bør ønske dere. Ungdommen går fort og kommer aldri tilbake. Morgendagen bringer en verden full av hat, hvor det eneste som gjenstår, er lysten til å gråte. Lalalalala ...» Helt til slutt i romanen Tragedie under drivende skyer blir «Oye papá, oye mamá» spilt på bilradioen.