Fem i bagen med Tilla

Vi har hatt med DJ Tilla i denne Tidens Ånd-spalten tidligere, men som hun sa den gangen er det techno om natten og soul/jazz på dagtid. Denne helgen er det musikeren som er mest i aktivitet, da utgis nemlig den finfine mikstapen/minialbumet Thousand Yrs Tape (lytt her).

Godt utviklet musikk og med vokal identitet og selvfølelse, delvis inspirert av 90s nusoul men uten å benytte for mange av klisjeene fra den gangen. Virkelig en artist å følge med på videre - dette er ting fra skrivebordsskuffen. Av forskjellige gode grunner har hun også meldt overgang til CD-formatet, som også mikstapen vil være tilgjengelig som. Vi lot Tilla i denne sammenheng velge ut noen låter som representerer denne siden av henne.

Jeg heter Tilla, jeg er en 28 år gammel musiker & DJ fra Nøtterøy, basert og aktiv i Oslo de siste ti årene. Denne uken kommer Thousand Yrs Tape ut, jeg har laget 99 håndtegnede, nummererte CDer, og har releasefest på Gehør torsdag 22. januar. Med beats fra Chuck Kennedy, låter i R&B/soul-landskap spilt inn på rommet mitt for ett tiår siden (2016-2018). Dette er jeg stolt av å endelig putte ut, spesielt i dette formatet. Coveret er et bilde av meg som liten på garasjeloftet hjemme, tatt av min storebror Axel. Direkte fra meg til lytteren, en mixtape fra jenterommet!
Så, med dette har jeg fokusert på musikk jeg enten hadde på CD, eller som var i CD'ens storhetstid som kjærlighetserklæring til formatet. Jeg er født senere på 90-tallet, og fikk min første CD som syvåring. Det var Hits 4 Kids som jeg fikk til jul, men jeg var ikke fornøyd så jeg ble med til Platekompaniet i Tønsberg og fikk byttet til Innervisions (1973) av Stevie Wonder. Etterhvert ble samlingen større, og så gikk jeg over til å samle vinyl som tenåring. Men vinyl har blitt en dyrebar vare med høye produksjonskostnader og Discogs-haier, så jeg har med det nylig tittet mer på andre formater, også fordi det er så mye musikk som kun finnes på CD! Blant annet R&B, elektronika og hiphop.

Wagon Christ - «Shadows»
(2004, Ninja Tune)
Lytt her
Jeg har vært helt skikkelig hekta på Wagon Christ i vinter, aka Luke Vibert. Gitt ut på Ninja Tune i 2004. Jeg digger den lunefulle stemningen han har i musikken sin, samtidig som det er masse groove, rom og finurlig sampling gjennom diskografien hans. Han blander inn acid, soul, hip-hop, psykedelia og breaks gjennom prosjektet, det merkes på tittelsporet. Det merkes at han er en stor samler, og lytter bredt. Han har forøvrig kuratert noen kule compilations, sjekk blant annet Luke Vibert’s Nuggets 3 (2013, Lo Recordings).

Pleasure - «Take A Chance»
(1980, Fantasy)
Lytt her
Som en ivrig funk-fan, var Pleasure på rotasjon hos meg i hele 2025. Så mye overskudd i musiseringen og lek, de er litt som en mer jazz-orientert Earth, Wind and Fire-konkurrent. Jeg digger denne sounden og tiden, går aldri, aldri lei! Det er noe helt eget over denne perioden funk/soul/boogie, som jeg fortsatt til gode å se gjenskapt i nåtiden. Kanskje fordi det finnes så utrolig mye å grave i, jeg finner alltid nytt jeg ikke har hørt før når jeg er på graving. Men det tilhører sjeldenhetene å finne noe av dette kaliberet.

Marvin Sapp - «Never Would Have Made It»
(2006, RCA)
Lytt her
Jeg må dra frem hele dette gospel-albumet for musikkens skyld. «Thirsty» endret meg som musiker, i form av at jeg fikk nye nivåer å strekke meg etter. Det tar en del tid å øve på de låtene der, det er jaggu en bratt læringskurve! Marvin Sapp synger så rent, fra hjertet og med så mye overskudd at han nesten høres autotunet ut. Det villeste er at konserten/gudstjenesten albumet finnes på YouTube, fordi skiva ble spilt inn live. Gjør deg selv en tjeneste og se videoene.

Q-Tip - «Blue Girl»
(2009, RCA)
Lytt her
I 2009 var jeg vel akkurat gammel nok til å gå på kjøpesenter selv, og jeg husker så godt jeg *måtte* anskaffe denne CDen av Q-tip med en gang, etter å ha hørt ihjel Amplified (1999) og The Renaissance (2008). Jeg satt på rommet hjemme og hørte hip-hop og soul, da gjerne Soulquarians gjengen (J Dilla, Erykah Badu, Common, Mos Def, Bilal, m.m.). Det er mange som ble bergtatt av denne musikken. Man ser jo det nå, i lys av D’angelos bortgang. R.I.P. Jeg tror nok mange av neo-soulen, om man skal bruke begrepet, jeg vet D’Angelo ikke var så glad i betegnelse,) og hip-hopens store pionerer vil få lignende status som mange av de store før dem. Det er litt på vei dit allerede - det er mange analyser og covere og av unge musikere i sosiale medier. Det er hyggelig, syns jeg.

Angie Stone - «Easier Said Than Done»
(2001, J Records LCC)
Lytt her
Altså.. . Jeg er nok ikke alene om dette, men det var som et hardt slag i magen at Angie Stone, og noen måneder senere, hennes tidligere kjæreste og “babydaddy” D’Angelo begge gikk bort i 2025. De har begge definert en så stor del av oppveksten min. Jeg syns fortsatt det er nesten vanskelig å snakke om, men heldigvis er musikken alltid der, for en gave de har gitt oss! Skivene står fortsatt på display hjemme hos meg. «Easier Said Than Done» hadde vært en ganske standard R&B-låt fra den tiden, om ikke Angie Stone synger på den. Stor, unik stemme som gir meg frysninger hver gang. Nydelig og groovy skive!