Fem i bagen med Tilla - Stevie Wonder edition

- Dette er nesten en umulig oppgave for meg. Stevie har vært en stor del av livet mitt siden jeg var bitteliten, og skivene hans har gått på repeat i så mange ulike faser hele veien. «Innervisions» var min aller første CD som jeg selv valgte ut, da var jeg syv år gammel. Det ble aldri noen tvil hvem som var størst for meg, og brukernavn på ulike plattformer ble til @tillawonder. Fascinasjonen fortsatte, og ti år senere, i 2015, arrangerte familien min og jeg en to-kvelders tributekonsert i Nøtterøy Kulturhus, siden vi alle er svære fans. Det er ubeskrivelig for meg at han skal turnere med «Songs In the Key of Life», og i tillegg kommer til Oslo?! Jeg har naturligvis svidd av det jeg har av sparepenger for denne konserten.

Jeg syns også det er vanskelig å velge låter fordi jeg vil så gjerne heller velge album! Jeg talte opp skiver jeg ville snakke om, og jeg kom fram til ni stk, med totalt 103 låter. Albumene hans, spesielt fra den gylne 70-tallsperioden, har låter som går inn i hverandre på så mesterlig vis at det er svært vanskelig å velge enkeltspor. Men, jeg skal prøve så godt jeg kan å velge en håndfull låter av min favorittartist noensinne: funkmaskinen, visjonæren og balladekongen Stevie Wonder.

I Love You Too Much (Album Version)
(1985, Motown)
Lytt her
Jeg synes «In Square Circle» (1985) ikke snakkes nok om i Stevie-sammenhengen. Vi hører gjerne om «Overjoyed» og «Part-Time Lover», som er covret et utall ganger og er store hits. Noen vil kanskje rynke på nesen av Stevie med trommemaskiner, men fy som det svinger! Denne skiva har mange gode låter, men hvis jeg skal velge én er det «I Love You Too Much» som er litt i boogieland med en heftig synthbasslinje. «Spiritual Walker» er også en favoritt hos meg. Jeg syns også 80-talls Stevie har den mest elastiske og energiske stemmen, misforstå meg rett, han var fortsatt svært ung, men han hadde blitt en voksen mann i trettiårene. Han hadde blitt en enorm stjerne på denne tiden, og for meg fremstår det som om han hadde det veldig gøy, og nyskapende var han også, for det gir gjenklang i mye musikk som kom etterpå. Hør for eksempel på «Never In Your Sun». Hallo, Neptunes?

Please Don't Go
Lytt her
Jeg kjenner jeg blir litt stuck her… Klarte ikke å fortsette, så jeg måtte høre på hele albumet igjen. Hele «Fulfillingness first finale» (1974) får tårene til å renne. Dette er skikkelig «church»! Gospel, bossa, funk, steel gitar og noen ballader som knekker meg fullstendig. Albumet er nevnt av noen som en «Innvervisions» nr to, men jeg synes det er urettferdig. Jeg synes den står solid for seg selv, men det er kanskje den «glemte» skiva i hans ikoniske 70-talls-run.

Paul Simon sa under Grammy-utdelingen i 1978 i sin takketale “«And most of all, I'd like to thank Stevie Wonder, who didn't make an album this year.». Skulle det være noen tvil om at gospelen gjennomsyrer all musikken hans, hør på «Heaven is 10 Zillion Light Years Away». Og takket være Malcolm Cecil og Robert Malgouleff som var venner av synth-pioneer Robert Moog, kunne Stevie legge det tidløse synth-arbeidet på låtene. Stevie er også moduleringskongen. Steel gitar på Stevie-ballader er nesten for mye( for emosjonelt!), ref «Too Shy To Say». Heldigvis går den rett inn i «Boogie On Reggae Woman» som tar deg tilbake til grooveland om man skulle føle seg ødelagt av den forrige. Han tar seg gjennom hele følelsesspekteret. Platene hans er ofte sånn; dypt, progressivt og psykedelisk, noen ganger med hjerteskjærende soul og deretter rett inn i rytmehimmelen med trommer og energi som drar, frem og tilbake, som en karusell.

Jesus Children Of America
Innervisions (1973, Motown)
Lytt her
«Innervisions» er for meg det ultimate albumet, og «Jesus Children of America» er klassisk rå Steviefunk med Clavinet, og med spirituell, samfunnsorientert og religiøs tematikk. «Too High» ?! «Golden Lady»?! «Visions»?! «Living For The City»?! Alle låtene: Det tar aldri slutt for meg! 

Superwoman (Where Were You When I Needed You)
(1972, Motown)
Lytt her
Dette synes jeg er en av de mest fantastiske låtene noensinne. Det er litt som to-tre låter i ett- dypt, sjelfullt, litt mystisk og heftig synth-opplegg. Stevie spiller alle instrumenter selv, godt hjulpet av Cecil og Malgouleffs synth-programmering, med unntak av gitar fra Buzz Feiten. Etter cirka tre minutter går den inn i et rent synthparti som overgang til den ikoniske linjen «when the summer came…. where were you when I needed you». Den vokser og vokser, med vakker harmonikk og dynamikk og synther og bakgrunnsvokal som bare åpner opp og strekker seg helt til himmelen. Han var bare tjueen år gammel. Stevie hadde kjempet med Motown og truet med å forlate plateselskapet om ikke han fikk full kunstnerisk frihet. Jeg syns det kommer frem i musikken at han brant inne med mye. «Music of my mind» er det albumet jeg hørte aller mest på på min Ipod jeg fikk til jul i 2008. Min storebror Axel hadde fylt den med musikk han visste jeg digget, men også album han syntes jeg skulle høre. Jeg tror den iPoden er grunnen til at jeg er musiker og DJ idag.

De vakreste kjærlighetserklæringene, til psykedeliske og samfunnsrelaterte skildringer og syrlige stikk til politikere og presidenter, og musikken føles like aktuell i dag, bare hør på «Talking Book». Stevie har lært meg så mye. Mange låter ble skrevet ved pianoet i kjelleren tilhans mamma Lula Maes hus i Detroit, de skrev også låter sammen, blant annet de store 60-tallsklassikerne «I Was Made To Love Her», «Signed, Sealed, Delivered I’m Yours» og «For Once In My Life».

Summer Soft (1976, Motown)
Lytt her
«Songs In The Key of Life» er nesten to timer eller fire LP-sider lang med totalt 21 låter, så det blir igjen vanskelig å velge én låt. Tekstlig går det ofte igjen at Stevie synger om sesongene som metaforer, som også høres i EPen med gamle outtakes fra «Songs In the Key of Life» som ble utgitt helt nylig. Stevie er i tillegg til så mye annet en discokonge som høres på «Another Star» hvor han har med seg George Benson på gitar og vokal. Albumet er så tettpakket med elementer og musikere som lyder sååå godt for øret. Det er en reise, en fest som er både tårevåt, opplysende, full av glede, bønn om en bedre verden og rå funk. Han viser til at han er discokongen på albumet «Hotter Than July» (1980) og singelen «Do I Do» (1982) også, men det er rett og slett ikke plass til flere enn fem låter i denne spalten. Som jeg gleder meg til konserten!

Jeg har lyst til å fortelle litt ekstra om Stevie-album som jeg ikke fikk plass til!

«Journey Through The Secret Lives of Plants» (1979).
Jeg husker da jeg fikk min første PC som tenåring, og det gikk opp for meg at han hadde laget det rare, vakre albumet her som egentlig er soundtrack til en litt obskur dokumentarfilm om planter og insekter. «Venus Flytrap and the Bug» var den første sangen jeg samplet. Det er også visstnok en av de første digitale innspillingene noensinne. Og med en veldig tidlig på elektronisk, nesten techno-aktig produksjon med «Race Babbling», og discolåten «A Seed’s A Star/Tree Medley». Og så mange klassiske Stevie-komposisjoner, blant annet «Send One Your Love», «Come Back as a Flower» og «Black Orchid», med mange mer.

«A Time To Love» (2005, Motown)
Kjærlighetskongen strikes again. En 55 år gammel Stevie, mange barn og album rikere enn unge Stevie, men for meg høres han likefullt inspirert ut. «Sweetest Somebody I Know» hinter tilbake til «Isn’t She Lovely”» føles det nesten som, han hadde også akkurat blitt pappa igjen, det er et lydklipp av et av hans barn på slutten av låta. Gøy å høre ham i 2000-tallsproduksjon, jeg syns det kler ham veldig. Denne husker jeg var på repeat i bilen, og jeg så han for første gang live som barn et par år etter.

«Where I’m Coming From» (1971, Motown)
Rett før Stevie fikk full kunstnerisk frihet av plateselskapet ga han ut «Where I’m Coming From», hvor frøene til den gyldne perioden ble plantet. «Never Dreamed You’d Leave in Summer», er kanskje hans fineste ballade, men her er han i hard konkurranse med seg selv, og jeg er sikkert ikke enig med meg selv neste uke.