Fem i bagen med Torgny Amdam

«Hei, mamma. Håper alt er bra».

Ideen til Torgny Amdams personlige og historiefortellende album Air Mail fikk han etter å ha funnet brev han skrev til moren sin da han var utvekslingstudent på USAs vestkyst, som 17-åring i 1991.

For det første var det kanskje ikke så enkelt som han fortalte den gangen, faktisk ganske dramatisk for en ung mann, og ser vi ikke ganske forskjellig på virkeligheten, selv når vi er i god kommunikasjon?

Torgny er, ved siden av viktig musikkorganisasjonsarbeid, noe av en outrert kunstpop-artist i sine soloprosjekter. Og har som mange sikkert husker bakgrunn i, blant flere, hardcore-bandet Amulet (fun fact er at jeg booket dette bandet ganske tidlig i karrieren til rockebaren Last Train, et sted som veldig fort gikk tomt for Coca-Cola siden knapt noen i publikum drakk alkohol. Det tok en stund før slike band ble booket igjen). Han gjør også en strålende innsats som rocksanger i bandet The Fun Stuff som har ca én konsert annethvert år, det han gjør en spesielt god Roger Daltrey.

Men på Air Mail er tonen en litt annen. Ja det er punk og tilløp til disonnant hip hop her, men først og fremst er låtene basert på rolige spoken word-partier der Amdam resiterer tekster. Blant gjestemusikere finner vi en av de fineste gitaristene og lydmalerne i byen idag: Iver Armand Tandsether, kjent fra Mall Girl, Tigerstate etc. Kledelig.

Det er også laget en veldig flott og vemodig video til den fine låten «I Don’t Handle This Very Well», der mye found material, egne arkivopptak og mer tilfeldige gamle videoer i forskjellige formater er gnidd sammen til et rørende stykke minnearbeid. Se selv her.

Vi ba Torgny plukke ut fem verk som hadde inspirert ham under mekking av den nye musikken.

Chief Keef: «Ain’t Gonna Happen»
(låt, Glo Gang/RBC Records 2019)
Lytt her
— Vi snakker pianolicks og bekjennelser. Det er noe rent og ærlig ved dette, i mine ører. Oppe i denne skyen av weed finnes det et eksistensielt alvor. Vi sitter igjen med en opplevelse av noe sorgtungt og PTSD-preget. En annen låt i Keefs katalog jeg har hørt mye på, er «I Don’t Think They Love Me». Og nå slår det meg at en av titlene på min nye skive er «I Don’t Handle This Very Well». Og jeg registrerer også at åpningssporet på den nye skiva mi, «A Working Class House» kan plasseres i pianolicks og bekjennelser-sjangeren. Tilfeldig?

Joanne Robertson: «Blue Car»
(låt, AD 93 2023)
Lytt her
— En konsekvens av Robertsons utstrakte bruk av klang og improvisasjon er at lytteren inviteres til å dikte opp sin egen versjon av teksten. Det går nemlig ikke an å høre nøyaktig hva hun synger, bare enkelte ord her og der. Først forsøkte jeg å google teksten, men den finnes ikke. Man vet jo ikke engang om det eksisterer en offisiell versjon for artisten selv. For noen måneder siden prøvde jeg faktisk å skrive ned teksten slik jeg hører den. Låta representerer en helt spesifikk form for melankoli for meg, uten at jeg trenger å si noe mer om det. Anyway, jeg har alltid likt rakrygget kvinnelig vokal uten innyndingsambisjoner. Jeg har jobbet mye med vokalist Maria Due på platene mine, og jeg synes Robertson har noen av de samme kvalitetene.

Alan Vega - Infinite Dreams
(biografi, Backbeat Books 2024)
— Dette er en bok alle musikkinteresserte bør lese. Hva betyr det å gå all in? Den visjonære Suicide-vokalisten skrives frem med kjærlighet, innsikt og overraskelser. Vi får et innblikk i en kompromissløs kunstnereksistens i et mindre gentrifisert New York enn dagens Starbucks-Manhattan. Intet annet kulturprodukt har gitt meg en sterkere New York-følelse, det måtte i så fall være noe ala Taxi Driver (Martin Scorsese) eller All That Jazz (Bob Fosse). Alan Vegas liv og virke formidles med stor kjærlighet og respekt av Vegas enke, medforfatter Liz Lamere. Kjærligheten dem imellom dirrer i teksten. Bruce Springsteen har skrevet forordet, men det er bare en fun fact sammenlignet med resten av boka.

Sun Kil Moon: Benji
(album, Caldo Verde Records 2014)
Lytt her
— Det er noe med de lange tekstene og fortellerstilen på dette albumet som har vært inspirerende for meg i mitt virke. Helt siden låta «Elegy for Hassan» fra 2017 har jeg beveget meg i noe av det samme landskapet. Åpningssporet «Carissa» er en vill familiefortelling, sår, vakker og sjokkerende. Neste spor, «I Can’t Live Without My Mother’s Love», er så direkte og inderlig at det som på papiret kunne blitt en flau sentimental hyllest, i stedet fremstår desperat, sårbar og farlig. Mark Kozelek, mannen bak Sun Kil Moon-navnet, er også innom ABB i «Pray for Newtown», en låt om vold i Amerika. Sun Kil Moon har en egen evne til å mane frem Amerika i sangene sine, «Third and Seneca» er et tidligere eksempel. Denne skiva vil, tror jeg, stå igjen som et mesterverk i skjæringspunktet mellom historiefortelling og melodi. Og hva handler den egentlig om? Døden, selvfølgelig.

Tirzah: Trip9Love…???
(album, Domino, 2023)
Lytt her
Min absolutte favorittskive fra de siste årene – som også ga meg styrke og inspirasjon til å starte arbeidet med Air Mail. Etoset og sounden på denne plata har vært viktig for meg. En rå skive trenger ikke å være så “stor”. Det er i kongstanken og i produksjons- og komposisjonsgrepet at kruttet ligger. Som kjent kan man skrive en fantastisk roman om en sytråd eller et rumpehull. I dette tilfellet handler det “bare” om et skeivt piano og en distet gitar oppå en herpa beat, og så : syng fra hjertet! Her har Mica Levi og Tirzah virkelig fått til noe, synes jeg. De bruker samme tromme-beat gjennom hele skiva, men tweaker på den. (Dette inspirerte meg til å bruke samme basslyd og stil på alle låtene på "Air Mail”). Hør eksempelvis på låta “Stars”, det er mektig, catchy, krigersk og undrende. “Trip9love…???” låter som ødelagte deler av et romskip som faller mot jorda. Jeg tror denne skiva vil ha underdog-klassikerstatus om 20 år, litt som Leatherface sin plate “Mush”, som kom ut samtidig med “Nevermind", men fikk en helt motsatt kommersiell reise.