Fem i bagen med Vibeke Saugestad

En av de mer overbevisende konsertene, blant svært mange slike, i sommer var overraskende nok Vibeke Saugestad Band på Lyse Netter i Moss. Regn ingen hindring for folkefest da den folkekjære artisten, i alle fall i den gamle hjembyen, kom på et sjeldent konsertbesøk - hun bor og arbeider der borte i sambandsstatene. Dette var imponerende spesielt på grunn av hennes muntrasjonsråd-aktige utstråling og hennes utsøkte røst - finnes det mange i norsk rock med bedre stemmekontroll enn henne?

Og slik har det stort sett vært siden hennes brakgjennombrudd som pur ung med stor stemme på midten av 1990-tallet med bandet WELD og «Crown Imperial Song». To album ble det før andre ting overtok, det ble kanskje litt mye stjernestatus og morsommere å holde på med andre ting. En lang rekke undergrunnsprosjekter innen utvidet garasjerock, et veldig bra og litt mer «arty» duoprosjekt med Jørn Christensen i Thinkerbell, soloalbum og diverse annet. Slik flyr tiårene avsted. Hennes dagjobb er også av det fine slaget - hun er nemlig oversetter av skjønnlitterære romaner, fra kjente bestselgere til noe mer esoteriske titler og gjenoppdagede klassikere. For tiden jobber hun med Colson Whiteheads «Cool Machine» som er siste bok i hans Harlem-trilogi, den kommer på nyåret. Da kommer det også en EP, samt konserter i Frankrike og Spania.

Men grunnen til at hun ble kontaktet denne gangen er at det legendariske amerikanske bandet The Fleshtones markerer femtiårsjubileum med en konsert på Kafé Hærverk i kveld mandag og en gratiskonsert på Tæps i Fredrikstad i morgen.

Et snodig band som er litt typisk NYC 70s powerpop, litt garasje/psych, det er det jo mange band som holder på med, men de har også et rikere sound med (tidvis) blåsere og inspirasjon fra all mulig amerikansk gledesmusikk inkludert gammal rhythm and blues og ting fra lenger sør. Saugestad er tett involvert med bandet og har langt mer peiling på bandet utover bare de første ti årene, og valgte med delt glede ut noen låter for Tidens Ånd. Det var ikke lett å velge fem låter fra et band som har holdt på i 50 år og gitt ut 20 studioskiver, men her følger et forsøk i kronologisk rekkefølge.

1. «I Was A Teenage Zombie»
Lytt her
Klassisk tidlig, energisk Fleshtones med et drivende beat, blåsere og partykor. Låta var en del av soundtracket til filmen av samme navn, fra 1987 (Enigma). Dette er blitt en yndet livelåt også, særlig når bandet har gjesteblåsere for hånda.

2. «Way Down South», fra Fleshtones vs. Reality (Emergo, 1987)
Lytt her
Ingen Fleshtones-plate, eller konsert, for den saks skyld, er komplett uten innslag av Keith Strengs karakteristiske stemme. Dette er en personlig favoritt.

3. «Don’t Stop Now», fra Hitsburg Revisited (Telstar, 1999)
Lytt her
Fleshtones har en egen evne til å gjøre coverlåter til sine egne, alt fra Rolling Stones, via Ken Parker og Bonnie St. Claire til Little Richard, for å nevne noen. De ga sågar ut to plater med bare coverlåter på 90-tallet, hvorav dette er den ene. Her gjør de en forrykende versjon av Anette Funicello, og det er ingen ringere enn trommis Lucky Bill Milhizer som synger. Tipp topp!

4. «Destination Greenpoint», fra Do You Swing (Yep Roc, 2003)
Lytt her
Første plate på Yep Roc, der de fortsatt holder hus. (Fun fact: Yep Rocs grunnlegger så dem på et college frat party i Chapel Hill en gang på nittitallet og sa at en gang i framtiden skulle han starte plateselskap og da skulle han signe Fleshtones. Han holdt ord.) Dette er en kjærlighetserklæring til deres elskede Brooklyn.

5. «New York City», fra Take A Good Look (Yep Roc, 2008)
Lytt her
Ken Fox er bandets George Harrison, og har med en eller to låter på hver plate. Ofte tar han bandet i en litt annen retning, som i denne New Orleans-inspirerte perlen.