Fem i bagen med Signor Havn

Noen klarer bare ikke å besinne seg. Signor Havn spiller gitar i osloveteranene Los Plantronics, som med egen merkelapp spiller «Mariachi Death Surf» – en filmatisk blanding der twang-gitarer, blåsere og latinamerikanske rytmer møter garage, boogaloo og spaghettiwestern. Puh!

Dette bandet utgir albumet «Maximum Mexican R’n’B» (Jansen) denne helgen. Det feires på Parkteatret lørdag 31.10, passende nok som er en del av Oslo World. Plateslipp markeres også med en In-store-konsert på Big Dipper kl.19 i dag fredag.

Lørdagens på Parkteatret er av det demokratiske slaget og involverer flere band: Thee K-Otics (som Signor Havn også spiller i), The Lucky Bullets, Mariachi Sol de Oslo og Samba Explosion

Innmeldte gjester er Ingvild Hammer, Marius Kromvoll, Ulrik Lösch Danneborg og Paul-Ronney Angel,

samt DJ team Rudie Sounds. Og på den offisielle etterfesten på Hør Hør er nok det ikke usannsynlig at Signor Havn gjeste-DJ-er med noen av disse ti syvtommere som han tar opp av skreppa for Tidens ånd.

1. R’n’B:
King Coleman – «The Boo Boo Song (Part 1).»
(King, 1967).
King Coleman - The Boo Boo Song
Jeg digger R’n’B som beveger seg godt utenfor rammene til sjangeren og som er litt wacko. Denne kunne lett vært inkludert på samleserien «Born Bad (Songs The Cramps taught us)». Hysterisk er den i hvert fall og høres ut som Howling Wolf som fronter The Trashmen som gjør en James Brown-låt. Denne får alltid oppmerksomhet når den blir spilt og når det er gjort, så kan du snu den og spille Part 2. Innkjøpt i Gøteborg på en av mange plateturer.

2. Surf:
The Who – «Ready Steady»
(Polydor, 1966).
The Who – Bucket "T"
Ingen sjeldenhet denne 5 spors EPen, men «Ready Steady» er en skandinavisk utgivelse hvor The Who goes surfing. EPen inneholder perlene «Disguises» og «Circles», men det er B-siden her som er gullet. Her raser The Who igjennom «Batman», «Bucket «T» og «Barbara Ann» og det låter som frenetisk frat-surf rock. Keith Moon var en stor surf og Link Wray fan hele sitt liv. På denne EPen fikk han tatt disse influensene helt ut og på «Bucket «T» synger han selv med full innlevelse. Fun fact: På Keith Moons sin eneste soloutgivelse, LPen «Two Sides of The Moon» (-75), gjester Dick Dale.

3. Western:
Lorne Greene – «Ringo»
(RCA Victor, 1965).
Ringo
Syngende skuespillere er jo en egen sjanger, på godt og ondt, men på denne 7-tommeren høres Lorne Greene ut som en slags hybrid av Lee Hazlewood, Johnny Cash og Telly Savalas. Vi snakker dyp mandig barytonvokal. Ingen er tøffere enn Ringo, tydeligvis. Denne var det Tor Frostelid (fra The Hallingtons og Singelklubben) som gjorde meg oppmerksom på. Innkjøpt på sydentur.

4. Punk:
The Slugs – «Never Should Have Told You»
(Whiplash records Ltd, 1980).
SLUGS - "Never Should Have Told You"
NY punk på sitt beste. Så rett på og enkelt at det får Ramones til å virke sofistikert med full-on tyggegummivokal og spikergitar. Gitarist Rick Rivets spilte også i glam-punk bandet The Brats og The Actress (pre-NY Dolls). Innkjøpt i London på tampen av 80-tallet i mine glamrock days. Jeg kjøper fremdeles alt av NY Dolls-relaterte utgivelser som jeg kommer over.

5. Instro-shaker:
Elayne Roberts Trio - «Siesta Time».
(Terry-Tone,1960).
Elayne Roberts trio - Siesta time
Jeg kjøper alle tequilaesque instrumentaler jeg kommer over, og denne shakern er inget unntak. Relativt sjelden sak å se og den ligger ikke på nettet. Jeg ble tipset om denne av avdøde Vidar Haga for mange år siden.

6. French:
Michel Polnareff – «La Mouche».
(AZ disc, 1972).
Michel Polnareff - La Mouche (1972)
En litt «hit or miss» artist, men denne B-siden spiller jeg mye ute. En groover, som Donovan på det mest funky møter Tom Jones på fransk, hvis det gir noen mening. A-siden er også bra. Det hjelper også at artisten ser ut som en fransk versjon av Marc Bolan. Innkjøpt i Lisboa i en platebutikk ved navn Louie Louie.

7. Italien:
Caterina Caselli – “Tutto Nero”.
(cgd, 1967).
Caterina Caselli - Tutto Nero (Paint It Black in Italian, The Rolling Stones)
Jeg er en sucker for coverversjoner, og spesielt Stones-coverversjoner, og her finner du en uptempo «Paint It Black» på italiensk. Caterina var en kjent kvinnelig popartist i Italia, muligens en slags lokal variant av Nancy Sinatra. Coveret ser ut som en plakat for en spaghettiwestern film hvor Caterina har i ført seg en svart cowboyhatt, svarte skinnboots og en sort drakt. Alt dette selv om «Paint It Black» er å finne på B-siden.

8. Musikk til reklamefilm:
Jerry Wallace – «Man Dom».
(Liberty, 1976).
Jerry Wallace - Lovers Of The World (1976)
Cheesy as hell, men en fin easy-soul-vocal sak. Opprinnelig en låt laget til en aftershave-reklame med Charles Bronson i hovedrollen. Bronson fikk mye pepper for dette i etterkant. Reklamefilmen bør søkes opp og ses. Det samme gjelder for platecoveret. Singel innkjøpt hos Råkk & Rålls.

9. Soundtrack:
The New Sounds of Ray McVay and his Orchestra - «They Call Me Mister Tibbs».
(Philips, 1971).
The New Sounds Of Ray McVay And His Orchestra - They Call Me Mister Tibbs
I utgangspunktet filmmusikk det her også. En ny-innspilling av Quincy Jones-klassikeren med en fantastisk produksjon og arrangement. Killer mod grooves!

10. Mariachi:
Salvador Ramirez con mariachi «Mexicali» de Antonio Cortez – «El Mala Estralla».
(discos «La Barca», ukjent årstall).
Litt tullete å nevne denne siden det ikke finnes et spor av den på internett (trolig innspilt på 60-tallet), men denne kjøpte jeg av artisten Reverend Beat Man (Sveits) en gang, og den er så tegneserie-mariachi som en slik låt kan få blitt. Perfekt for lørdagens happening med andre ord!