Filmer og forvorpenhet

God søndag,

Mye film i helgens brev, og det er er fullt forståelig. Hvem vil vel se mer av forvorpenheten i Tinghuset med white trash-gjengen fra nord og slummen fra Skaugum, med den for eldre kolleger så vågale «Trump er verdens kuleste»-redaktøren som heppedame? Nei, da setter vi heller på utenriksnyhetene. Ikke det, nei. Mulig verdenskrig og ødelagte ferieopphold for nordmenn i Dubai.

Too much reality. OK, en tur på platemessa på Vaterland hjalp litt: en samler med pop art-bandet John’s Children utgitt på Bam Caruso, en tidlig soul-LP med Bunny Sigler, og den eiendommelige folk-artisten Michael Chapman med den slående tittelen The Man Who Hated Mornings (1977). Men det ble jo mest for meg, da.

Annonse

Kanskje det går an å glede seg til noe kommende uke i hovedstaden, for eksempel Tidsskriftbonanza med flere dager med snakke-greier på Deichman Grünerløkka? Samme sted skal det merkelig nok være konsert med to vaskeekte legender fra amerikansk power pop, rock og roots kommende torsdag. Da kommer Peter Case fra de smågeniale The Nerves og The Plimsouls, og en solokarriere som blant annet inneholder de flott titulerte Sings Like Hell, og, hold pusten, The Man with the Blue Post-Modern Fragmented Neo-Traditionalist Guitar. Han har veldig god tone med Sid Griffin, som blant annet har fortid i barske The Long Ryders (som forøvrig gjør albumcomeback og et Oslo-besøk om et par uker også).

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Kanskje det holder, det var en ganske vill uke forrige uke for norsk opera og samtidsmusikk som jeg prøver å komme tilbake til med en tekst i løpet av uka, spesielt stort å være på Parkteatret to ganger med en dags pause i mellom for å se Maria Kjos Fonns Heroin Chic med Solveig Sørbøs musikk, og Jon Fosses Nokon kjem til å kome med musikk av musikk av Knut Vaage. Skikkelig indie-opplegg, men fulle hus, og en stor kreativ seier for norske kunstnere. Men hvor var de store mediehusene som kan sette lykten mot dette, så institusjonene kan følge opp? Tølpere. De var vel opptatt med låt for låt-gjennomgang av MGP.

Før vi blir for mye hyttende med neven her, setter vi heller altså over til ukens filmstoff.

Annonse

Ukens blandede bilder

Åjøjemeg for en uke: Syv nye kinofilmer og en festival! Hvordan skal vi vel kunne dekke alt?

Det korte, enkle, brutale svaret er at vi simpelthen ikke kan dekke alt. Men vi kommer et ganske godt stykke på vei, og starter for enkelhets skyld med våre tilkortkommenheter:

Den norske spillefilmregidebuten Min første kjærlighet (av Mari Storstein) ser ut til å være en velspilt og engasjerende fortelling basert på virkelige hendelser – hvor en ung kvinne som har levd hele sitt liv i rullestol og som endelig skal bo for seg selv (som universitetsstudent), i stedet blir plassert på institusjon. Og altså opplever sin første kjærlighet.

Selv om det filmatiske uttrykk (ifølge responsen under Tallin Black Nights Film Festival) lider litt under en TV-lignende estetikk og selv om enkelte poeng blir vel tydelige, scorer Min første kjærlighet høyt på autentisitet, empati, engasjement og godt spill, og anbefales varmt - mens iTromsø (efter TIFF) triller en sterk femmer på terningen.

\

EPiC: Elvis Presley in Concert forsvant også for oss. Men siden den er laget av Baz Luhrman og klippet sammen ved bruk av plenty med tidligere usette konsertopptak, har vi tro på den.

Når den i tillegg har mottatt særs gode omtaler over dammen, hvor så godt som alle gjør et poeng av at filmen er laget for IMAX, og minner oss på at Elvis Presley er en av tidenes aller største musikalske entertainere, da vet vi at dette er en konsertfilm det er verdt å få med seg. Kjøp billett til den største salen og det største lerretet du kan finne, og se frem til 90 heseblesende høyoktankonsertentertainment-minutter.

\

Når det gjelder de filmene vi faktisk har sett, er det særlig én som stikker seg frem: den doble Cannes-vinneren (regi og mannlig hovedrolle) og firedoble Oscar-nominerte (film, hovedrolle, casting, fremmedspråklig film) The Secret Agent.

Den tar oss med til Brasil i 1977, hvor vi møter Marcelo (Wagner Moura) på hans vei mot et trygt gjemmested og en jobb som kan sikre ham et bevis på at hans døde mor faktisk levde – samt en sjanse til å forlate landet sammen med sønnen.

Akkurat hvorfor disse tingene er så vanskelige å oppnå for Marcelo, og hvorfor han er på flukt fra noe eller noen, er lenge uklart. Men ikke på klønete vis. Regissør og manusforfatter Kleber Mendonça Filho klarer på mesterlig vis (med svært god hjelp av den fantastiske fotografen Evgenia Alexandrova, samt Wagner Moura og resten av det eventyrlig gode ensemblet) å holde oss akkurat informert nok til å henge med, til å ane konturene av noe stort og innviklet, til å bare ville vite mer.

Og her er så meget mer at vite: Brasil var på denne tiden et autoritært og gjennomkorrupt diktatur, styrt av kynisk-griske rikinger som slapp unna med nesten hva som helst, godt hjulpet av militariserte styrker av alskens slag og et regime som endret lover og regler over en lav sko og efter eget forgodtbefinnende (dette minner deg kanskje om en eller annen nasjon av i dag?), mens den jevne borger levde i frykt for å bli angitt, spionert på, fengslet, torturert og drept.

Efter hvert viser det seg at Marcelo er del av et landsdekkende undergrunnsnettverk, eller en slags motstandsbevegelse om du vil, men hvilket ledd i den hemmelige kjeden han er holdes fra oss til langt ut i denne nesten to timer og tre kvarter lange filmen – til uhyggelig god effekt. At den røkende, gamle damen rett ovenfor er et viktig ledd, røper vi her og nå. Men særlig mer sier vi ikke.

Annet enn at vi får møte fæle og fine og flotte og forferdelige mennesker. Leiemordere, sadister, fascistiske industriherrer, journalister, kinomaskinister, byråkrater og politimenn. Vi får se vold og sex og blod og gørr. Og frykt, angst, sinne og heltemot. Ispedd litt humor, varme, hengivenhet og kjærlighet.

Vi får se så tydelig at vi kan føle i vår egen kropp hvor viktig det er at noen står opp mot overmakten, at noen ofrer seg (eller i det minste tar store risker) for fellesskapet, og at hjelp kan komme fra de mest usannsynlige steder. Og også død og fordervelse kan komme brått på.

The Secret Agent er en overveldende troverdig skildring av en fabelaktig-fryktelig historie hvis ben er så åpenbart plantet i en forgangen virkelighet at den griper skikkelig tak i deg. Dessverre ble jeg vristet fri fra dette grepet på grunn av en kontinuitetsfeil i en av filmens sterkeste sekvenser. Om du har litt flaks (les: er av en litt mer ‘normal’ kinogjenger-type) legger du ikke merke til nevnte feil i det hele tatt. Og uansett henter filmens epilog inn nesten alt av det tapte, så dette er en film du bare bør se.

Til alt overmål er Wagner Moura eksepsjonell i hovedrollen, Udo Kier briljerer i sin siste viktige filmrolle, musikken og tidskoloritten er perfekt, handlingens struktur er pirrende smart – og heten, svetten, taktiliteten i opplevelsen sitter i lenge efter at filmen er over.

\

Ukens andre store prisvinner og Oscar-favoritt er den erkebritiske Hamnet, som tar for seg muligheten for at Shakespeares mest kjente skuespill, Hamlet, var inspirert av Shakespeares tap av sønnen Hamnet.

Skjønt, erkebritisk er kan hende ikke ordet, idet filmen er regissert (og delvis skrevet) av kinesiske Chloé Zhao, mens irske Jessie Buckley og Paul Mescal spiller hovedrollene. Uansett kan Hamnet by på en meget spennende historie, fortalt via uvirkelig flott foto og skuespill, pepret med gripende scener og sekvenser.

Beklageligvis er den også et par hakk for gjennomkontrollert, -instruert og -iscenesatt, noe som gjør at enkelte øvrige scener og sekvenser oppleves som så tilgjort at de river benene vekk fra flere av de gode og gripende.

En god film er dette like forbannet, bare ikke så uforglemmelig god som enkelte vil ha det til.

\

En annen og helt annen type film, som faktisk er minst like god som mange kritikere vil ha det til, er den über-sjarmerende og imponerende troverdige dramedien Is This Thing On?

Filmen er skrevet av Will Arnett (bildet) og Bradley Cooper (som har regien), sammen med Mark Chappell (som skapte og skrev serien Flaked, som hadde Arnett i hovedrollen) – og er inspirert av historien om den engelske komikeren John Bishop, som midt i en skilsmisseprosess endte opp som standup-komiker efter å ha satt seg på liste for en ‘open mic’-kveld, mest av alt fordi han ikke ville betale £4 i cover charge.

Som med meget vellykkede High Fidelity er historien/filmen transportert (eller transponert, om du føler deg finurlig) til USA; denne gang til New York. Her (rettere sagt: i en forstad til NY) bor Alex og Tess (Will Arnett og Laura Dern) med sine to ti år gamle sønner.

Allerede idet filmen åpner blir det klart både for dem og oss at det er på tide å avslutte ekteskapet, en prosess som starter på tilforlatelig og vennlig vis. Alex flytter ut og har guttene i helgene og enkelte ukedager (sånn cirka), mens Tess blir boende i huset og har guttene mesteparten av tiden. Tess lurer på å gå tilbake til volleyballkarrieren (nå som trener og ikke som utøver), mens Alex har sin finansjobb. Penger er med andre ord ikke et presserende problem, og grunnen til at Alex havner nede i kjelleren på en standup-klubb har lite med ambisjoner eller behov å gjøre. I hvert fall den første, rare kvelden.

Men så finner han ut at han liker å stå på scenen. At det føles godt å gjøre sin triste situasjon om til noe morsomt, noe folk ler av; noe han selv kan le av. Men siden han hverken trenger en ekstrainntekt eller ser på standup som en fremtidig karriere, forteller han absolutt ingen om de nattlige komiklubbrundene, de nye komikervennene (som fremstilles av virkelige standupkomikere) – eller om at han bruker stadig mer av sin fritid til å tenke frem festlige måter å fortelle vitser og historier på.

I tillegg til dette nye livet, er han og Tess (overfor venner o.a.) fortsatt et par. De simpelthen orker ikke deale med alt forklaringsmaset. Noe som selvsagt skaper en del stress og mas og misforståelser. Særlig når også Tess tar noen prøvende steg ut på datingmarkedet.

Mye i denne filmen er artig. Tidvis er den direkte morsom. Men først og fremst er den ektefølt og varm. Innimellom blir den litt tøvete og ikke alt vi er ment å le av fungerer like godt. Men det genuine, det gjenkjennelige og det relaterbare trumfer alt.

Til å være en Bradley Cooper-film er Is This Thing On? merkelig lavmælt og ikke på langt nær så ambisiøs som Maestro eller A Star is Born. Men hva så? Denne filmen er til å kose seg med, glede seg over og bli litt varm inni seg av. Og selv om nesten alt (bortsett fra cover charge-elementet og at han er Liverpool-fan) er endret, overdrevet eller veldig pyntet på, er det litt gøy å tenke på at noe ganske så lignende faktisk skjedde.

Fiffig bruk av ‘Under Pressure’ har den også.

\

Ukens overraskelse er en Jason Statham-film som fenger på mer enn et rent overfladisk nivå. Misforstå meg rett (som det var populært å si en gang på åttitallet): Statham hadde hovedrollen i Wrath of Man, som hadde mer enn kun tilløp til dybde, men den var tross alt en Guy Ritchie-film, ikke en Jason Statham-film (hvor han – og ikke regissøren – er stjerne, gallionsfigur og den som forteller publikum hva de har i vente.)

Følgelig forutså jeg ikke at jeg skulle komme til å bry meg det minste om hvordan det kom til å gå med Jason eller vennene hans. Eneste grunn til at jeg tok meg tid til å se filmen var at jeg følte meg fysen på uforpliktende, useriøs, uviktig action.

Uansett inngang er Shelter en litt annen film enn vi vanligvis ser Statham i. Nøkkelordet i foregående setning er riktignok «litt», og hvis man tar et steg tilbake og ser nøkternt på handlingskurven, ser man at plottet er skåret over nokså nøyaktig samme lest som de aller fleste andre Statham-filmer man har sett. Men visse forskjeller finnes altså.

Hovedskillet mellom Shelter og ‘de andre’ ligger i progresjonen og kaliberet på birolleskuespillerne, og kommer til uttrykk omtrent på denne måten:

Mason (Statham) og hunden hans bor på en liten øy ytterst i de skotske Hebridene. En fiskeskøyte leverer varer ukentlig og Mason har ingen direkte kontakt med omverdenen, inntil han ad dramatiske omstendigheter må ta seg av en skipbrudden tenåringsjente ved navn Jessie.

Jessie (spilt av nykommerstjernen Bodhi Rae Breathnach, som hadde rollen som eldstedatteren i Hamnet) er skadet og trenger pleie, og kommer efterhvert ‘under huden’ på Mason. Mot Masons vilje, naturligvis. Men selv derefter går det overraskende lang tid før omverdenen banker på døren.

Hvorfor, hvorledes og den slags går vi ikke inn på her. Vit bare at Bill Nighy, Harriet Walter, Naomie Ackie og Daniel Mays dukker opp; at Shelter byr på langt færre superkoreograferte slåsskamper enn den gjengse Statham-film, og at nesten uansett hvordan du tror filmen ender så har du bare nesten rett. Samt at jo mer vi tenker på det, ser vi at det nok er Bodhi Rae Breathnach som utgjør den største forskjellen.

\

Den nyeste filmen i Kevin Williams og Wes Cravens skrekksatirefranchise er den syvende – bedre kjent som Scream 7. I motsetning til forrige film, hvis handling var lagt til New York og ikke Woodsboro, og Sidney Prescott (Neve Campbell) ikke var med, er alt ‘som det skal være’ i syveren.

Sidney lever med mann og tenåringsdatter i Woodsboro. Hun driver liten, men suksessfull kafé og har det godt. i hvert fall så godt som man kan ha det, efter å ha opplevet alle de angrep, massakrer og tap av nære og kjære som hun har gjort. Datteren Tatum (Isabel «1883/1923» May) er blitt sytten år, har en ‘glætt’ og jevngammel kjæreste – og lurer veldig på hvor like (eller forskjellige) hun og moren er.

Gnisninger de to imellom oppstår jevnlig, om ikke kontinuerlig, og faren (en usedvanlig anonym og dårlig frisert Joel «Community» McHale) må stadig opptre som fredsmegler. Men Scream 7 handler ikke om familien Prescott-Evans’ indre spenninger, i hvert fall ikke lenge. Som vi på høyst underholdende vis fikk se i introsekvensen, er en ny Ghostface på krigsstien og ikke overraskende er det igjen Sidney som er mayhem-målet.

Men hvem gjemmer seg bak Skrik-masken, hvem har noe uoppgjort med Sidney (og, efterhvert, familien hennes)? Alle åpenbare kandidater er jo døde for lengst. Eller, er de egentlig det? Forstyrrende telefonsamtaler, akkompagnert av enda mer forstyrrende videolinker får det til å se ut som om Stu Macher (Matthew Lillard) likevel ikke er død! Men det må da være en deepfake?

Parallelt med at spørsmålene – og haugene med lik – tårner seg opp, introduseres stadig nye teorier, mistenkte og overraskende relasjoner. Best og verst av dem alle er forholdet mellom Sidney og Gale Weathers (Courteney «Friends» Cox). Gale dukker opp akkurat idet hun skal, redder dagen og klemmer Sidney. Riktig så stas er det. Men hvordan er det hun ser ut?! Som en karikatur av en parodi på en mislykket plastisk-kirurgisk operasjon anno 1987? Ja visst faen. (Bare vent til nærbildene, når hun snakker. Eller når hun i fullt alvor og helt uten ironi eller glimt i øyet sier: I knew you were in there somewhere!)

Scream 7 er skrevet og regissert av Kevin Williams, som ikke bare skrev den originale Scream (1996), men som også har levert manus til film nummer to og fire i serien. Plott og handling er med andre ord i trygge hender. Men hans erfaring som regissør er rimelig begrenset, noe som merkes. Dessuten har den koole, ukunstlede og eminent troverdige dialogen for lengst forlatt forfatterbygningen Williams bor i – noe som også merkes.

Like fullt har filmen en fin fremdrift og er smekkfull av ville innfall, overraskende dødsfall og blodig lemlestelser. Det mest irriterende (om enn så sjangertro) ved killer-kalaset, er alle de dumme valgene. Altså: De helt urimelig teite, tåpelige, usmarte, ulogiske valgene rollefigurene tar. Som sagt følger de en av sjangerens uskrevne regler, men i takt med at så mye annet er blitt endret og forbedret med årene kunne vel også dette ha evolvert?

Uansett. En av de mest positive effektene av at Williams har vært med siden starten, er at han med kraft og kunnen er i stand til å leke og tulle med franchisens historie, rykte og plass i populærkulturen – og da i særdeleshet med at Neve Campbell ikke var med i forrige film, at hun begynner å bli litt vel voksen for denne type film, og så videre.

Så: Det vi har her er et vilt sammensurium av utrolig timing, dårlig valg, hårete usannsynligheter, bøttevis med blod, tidvis tonedøvhet – og en åpenbart usammenhengende forklaring på hvorfor skurkene (som du allerede en halvtime tidligere burde vite at var skurkene) gjorde som gjorde – innpakket og servert på en måte som gjør Scream 7 til en film det likevel er verdt å se på kino. Det er nemlig fortsatt gøy å sitte i en full kinosal hvor alle skvetter så de hopper i stolen, selv om de vet at det snart skjer noe som vil få dem til å skvette. Hvilket alt i alt og tross alt er genuint imponerende.

Men selv om en åttende film efter all sannsynlighet dukker opp, tror jeg det er nok nå.

\

Idet vi runder av ukens hovedtekst, åpner vi dokumentardøren på vidt gap og meddeler at: Fra 2. til 8. mars arrangeres nemlig HUMAN dokumentarfilmfestival på Vega og Cinemateket.

Der serveres et utall filmvisninger, diverse regissørbesøk, panelsamtaler og intervju – m.m.

Aller helst bør du ta deg tid til å sjekke programmet selv, men siden vi er slik en leservennlig gjeng her på bruket trekker vi likesågodt frem følgende godbiter:

Asif Kapadia kommer på besøk og har med seg portrettfilmene Senna, Amy, Kenny Dalglish og Diego Maradona – og stiller til Q&A efter samtlige fire visninger, torsdag 5. mars.

Becoming Led Zeppelin vises lørdag 7. mars.

Politzek (om politisk motstand og politiske fanger i Russland i dag) vises 3. og 6. mars.

Put your soul on your hand and walk (et innsideblikk fra helvetet i Gaza) vises 6. og 7. mars.

\

R.I.P. Thomas Patrick Noonan (1951-2026)

Som den gudfryktige og iherdige kirkegjenger jeg er, synes jeg søndag er en passende dag å minnes de døde. Særlig dem som ikke så altfor mange andre minnes, og gjerne dem som har gjort seg bemerket på et vis som enkelt kan forbindes med døden.

I så måte er Tom Noonan en god kandidat. De fleste som vet hvem han er, kjenner ham trolig best som Francis Dollarhyde (med kallenavnet The Tooth Fairy) i Michael Manns 1986-filmatisering av Thomas Harris’ roman ‘Red Dragon’.

Manhunter (som filmen heter) byr også på et fantastisk frempek i form av at hovedrolleinnehaver William Petersen (som blir besatt av ideen om å finne seriemorderen) senere fikk hovedrollen i C.S.I (hvor han igjen var besatt av sitt kriminalefterforskerarbeid – og hvor Noonan dukket opp som skurk). Og selv om Brian Cox gjør en herlig jobb i rollen som Hannibal Lecter (som i denne filmen heter Leckter) er det Noonan som gjør dette til en guffent god film.

Blant veldig mange andre og vilt forskjellige opptredener (på scenen, på tv, på film) gjør Noonan seg toogtyve år senere bemerket i en annen fantastisk film; Charlie Kaufmans enestående Synechdoche, New York (2008), hvor han spiller den geniale megalomanikeren (Philip Seymour Hoffman) sitt alter ego. Og i 2015 gir han stemme til 95% av figurene i Kaufmans finurlige og fantastisk fine dukkeanimasjonsfilm Anomalisa.

Men den viktigste grunnen til at jeg ble så tankefull av Noonans bortgang, er at jeg i 1994 så What Happened Was … under Oslo Internasjonale Film Festival. Filmen er skrevet og regissert av Noonan (basert på hans eget skuespill), han spiller selv den mannlige hovedrollen, og hans samspill med Karen Sillas er intet mindre enn formidabelt.

Da jeg tuslet inn i den lille og kalde sal 2 på Soria Moria en novemberdag i ’94 hadde jeg få eller ingen forventninger. Jeg visste ikke hvilken type filmopplevelse jeg hadde i vente, jeg hadde ennå ikke sett Manhunter (som jeg var så heldig å ikke se på video, men på stort Cinematek-lerret et par år senere) og jeg var så godt som alene i salen. (Perfekt.)

Nøyaktig hva som utspilte seg på det lille festivallerretet er på ingen måte etset i mitt minne. Men opplevelsen av å se noe uforutsett, noe eget, noe verdifullt og ekte – den sitter.

I stedet for å forsøke å forklare hvorfor jeg likte den lille, snille, egenartede filmen om en klønete første-date mellom to arbeidskolleger, overlater jeg til dem av dere som er interessert, til å finne filmen og å oppleve den selv.

Det tror jeg Noonan ville likt.