«The social commentary in Spring Breakers was amazing! Real Jeanne Dielman, 23 Commerce Quay, 1080 Brussels vibes»
«Real fans of Werner Herzog are priests.»
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
«There's nothing more lynchian than a movie by Sergio Leone»
«I don't think anyone actually likes David Fincher»
Og vips, så deltar du i en diskusjon inne i ditt eget hode, der du prøver å overbevise en maskin om at den tar feil om film. Utspillene over kommer fra en filmtwitter-generator, laget av brukeren @garaboldin. Programmet spytter ut kontrære meninger i formater designet for å skape engasjement på Twitter i et visst spesifikt brukersegment med filminteresserte – «når du ikke vet hva du skal poste».
Å bruke programmet gir følelsen av å ha en imaginær krangel i dusjen, bare uten alt det rennende vannet.
Formelbasert
Programmet gjør nøyaktig det vi mennesker gjør på sosiale medier hver eneste dag, altså. I samtaler om AI-teknologiens påvirkning på kunstfeltet er man påpasselig med å påpeke at maskinen bare kan etterlikne menneskelige mønstre, og at den derfor ikke i stand til å skape noe annet enn variasjoner av noe som allerede finnes. Kort sagt, maskiner er ikke kreative, og kan ikke skape noe nytt. Men, som Morgenbladets kulturkritiker Aksel Kielland skrev i forrige uke, oppfører filmindustrien seg allerede som en kunstig intelligens, da den i mange år har produsert formelbaserte filmer og serier basert på fokusgrupper og trendanalyser.
En del av maskinen
Gjelder da forutsigbarheten også for publikum? Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv? Betyr det at vi også er en del av maskinen? Det kan kanskje virke sånn, om man tar utgangspunkt i kraften virale utspill på Twitter kan ha. For eksempel var den ironsike og hatefulle oppmerksomheten som fulgte den første sesongen av Emily In Paris sannsynligvis en av grunnene til at det i det hele tatt finnes flere sesonger av serien.