En undersøkelse av flowen som kunstnerisk uttrykk

Flytsoner - Studiar i flow og rap-lyrikk

Kjell Andreas Oddekalv, Even Igland Diesen og Bjarne Markussen (red.)
Spartacus Forlag / Scandinavian Academic Press
2023

Som tittelen antyder: boken er grovt delt i to, mellom flow og lyrikk.

– Cirka halvparten av artiklene er flow-orienterte, mens den andre halvparten handler om det lyriske – enten direkte innholdsmessig, eller om rim, grenseoppganger mellom rap og spoken word, sier Kjell Andreas Oddekalv.

Sammen med Even Igland Diesen og Bjarne Markussen er Oddekalv en av bokens tre redaktører. Til daglig er han postdoktor ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse (IMV) på Universitet i Oslo, og på fritiden er han rapper i Sinsenfist.

Blant temaene boken tar for seg er spørsmålet om hva flow egentlig er, prosodiske strukturer i norsk rap (altså grovt sett setningsmelodien), om rimet som poetisk element i dansk battle-rap («Rimet som fænomen befinder sig i et krydsfelt mellem mundtlighed og skriftlighed og litteratur og musik (...)», og en analyse av betydningen av rim, assosiasjonsrekker og kreativ språkbruk i den danske rapperen Sivas' raplyrikk.

Det man snakker om når man snakker om flow

Verken rim eller ordspill, skriver Jacob Schweppenhäuser i Flytsoner, avgrenser rappen fra andre kulturelle uttrykk. Det gjør heller ikke «indragelse af en kommerciel, postmoderne virkelighet», eller bruken av autentiske historier fra det levde liv, politiske budskaper eller mysogyni. Det som avgrenser rappingen er hvordan dens rytme fungerer. Som Schweppenhäuser skriver: «Flowet i sin udspændthed mellem musikalsk og sprogligt rytmemønster. Dét er rappens differentia specifica.»

Tilsvarende virker rappens innhold ofte sekundært, skriver han videre. «Flow og stemme synes at bære så godt som hele betydningen».

Men hva er egentlig flow? Ordet flow er gjerne det man bruker når man skal beskrive ulike rapperes egenart. Men ordet er såkalt ullent, ulike personer bruker det på ulike måter, og om ulike ting: En flow kan være en spesifikk rytmisk struktur i et konkret vers, eller det kan være såpass generelt som «80-tallsflow», «eastcoast-flow» eller «westcoast-flow». I våre dager snakker man gjerne om «Migos-flowen».

– Alle vet hva flow er, men … det blir litt svevende når man ber om en forklaring, sier Oddekalv.

– Da ber vi om en forklaring.

– «Flow» blir brukt om mye forskjellig, men jeg velger å definere det slik: Flow er den rytmiske strukturen i ordene og rimene i et stykke rap-musikk, svarer Oddekalv.

Med andre ord er en flow definert ved hvor lydene kommer i forhold til taktslagene i den bakenforliggende beaten. Man kan være frempå, man kan være bakpå, og noen ganger kan man ramle rundt og nesten ikke være på slaget i det hele tatt, før det hele snøres sammen med et deilig konstaterende trykk akkurat på taktslagene. Hvordan en rapper i praksis manøvrerer seg på beaten avhenger av en rekke faktorer som intonasjon, antall stavelser, trykk, og opplevd trykk (f.eks. som følge av rim).

– «Flow» blir også ofte brukt med det jeg kallar «stille suffiks» – altså at «flow» kan være kort for «flow-stil» eller «flow-type». Her er det litt flere nyanser, men en kan gjerne si at en artist eller gruppe eller kyst eller retning har en «flow-stil», det blir altså mer overordnet enn den veldig konkrete rytmisk-struktur-definisjonen. En «flow-type» er en kategori av flows definert utifra noe musikalsk/rytmisk konkret («triol-flow», «stutter rap», «fast flow» etc.), sier Oddekalv.

Selv er Oddekalv uenig med Schweppenhäuser angående hva som helt konkret utgjør flowense bestanddeler. Mens Oddekalv regner rimene som en nødvendig del av flowen, noe han redegjør for i introduksjonskappitelet, gjør Scweppenhäuser, ikke det. Scweppenhäuser regner derimot melodien til flowen.

– Hvorfor tar Scweppenhäuser feil?

– Om man skal gjøre en versjon av en låt live, beholder man rytmen eller flowen, men man kan endre melodien. Derfor sier jeg at den ikke er en bit av selve flowen, selv om den åpenbart påvirker flowen. Intonasjon og språkmelodi påvirker hvordan man opplever trykk og sånn. Men det er så mye mer enn bare flow i melodien.

– Kan man flowe uten å rime? Utenrikskorrespondenter eller nyhetsankere, de har nesten en flow? Travkommentatorer!

– Defintivt travkommentatorer! Og auksjonariuser. Men da er tonen også veldig viktig. Det går på nyanser. Flow betyr mange ting på en gang, og er knytt til det etymologiske i at det er noe som faktisk flyter. Det er en bevegelse, sier Oddekalv.

Derfor fungerer rap så godt på vestlandsk

Den største nyheten i boken står en ikke-rap-kjenner for. Språkforsker Jan Kristian Hognestad ble tilsendt acapellaer med rapperen Jaa9. Han gikk in med som en «naiv lytter, men fagekspert». Hognestad hadde fra før den ganske utbredte idéen om at rapping er tale som følger musikalsk rytme. Det han oppdaget var at det ikke stemmer helt.

Mens vanlig toneleie når man prater operer på to ulike nivå, høytone og lavtone, har rappen tre tydelige toner som den beveger seg mellom. Da han analyserte dette, fant Hognestad ut at østlandsrapperen Jaa9 som regel rapper i et fallende toneleie – han beveger seg fra mellomtone til lavtone i løpet av en linje. Det er motsatt av hvordan østnorske dialekter vanligvis opererer, de har stigende setningsmelodi.

– Selv om han rapper på østlandsk, så rapper han med rappens melodi – og den følger det engelske tonespråket, konstaterer Oddekalv.

– Det er kult å ha noe som tydelig viser at man tilpasser språket sitt til afroamerikansk engelsk – det originale hiphop-språket. Hiphopens regler overstyrer de lokale språkreglene, innimellom – og altså i rappingen til Jaa9.

Vestnorske rappere behøver for øvrig ikke å gjøre den samme tilpasningen. Vestlandsdialekter har naturlig fallende setningsmelodi, akkurat som man har på engelsk. Mulig er det derfor bergensrappen i mange år har vært dominerende her til lands? Man kan undre.

Flow som kunstnerisk uttrykkk

I boken har Oddekalv selv bidratt med kapittelet «Rytmiske bumerke». Med kapittelet prøver Oddekalv å gjøre to ting. Først å vise hvordan man kan analysere flow, ved å peke på de ulike bestanddelene i en flow – eksempelvis ulike rytmiske nivåer, hvordan man strukturerer linjene, hvordan rimene ikke nødvendigvis havner på 4-eren i takten, eller hvordan ordtrykk kan skape synkopering, alias off-beat-rytmikk. Deretter spør han: Kan man tenke seg at noen av disse kjennetegnene kan være med å beskrive uttrykket til ulike norske rappere?

Han trekker frem Elling Borgersrud, Runar Gudnason (Side Brok), Lars Vaular og Linni – og gir seg i kast med oppgaven. Det ender med en kategorisering av de fire som henholdsvis: «taleren», «poeten», «teknikeren» og «drømmeren» – basert på typiske trekk ved måten de flower på.

– Jeg prøver samtidig å gjøre et poeng ut av at det er ingen av dem som er monolittiske, alle er litt av alt, men det kan si noe om trender eller generelle ting, sier Oddekalv.

Når Elling Borgersrud, kjent fra Gatas Parlament, får merkelappen taleren, er det ikke bare på grunn av det eksplisitte politiske budskapet.

– Du kan måle talenærhet ved at det er mindre regulært. Hvis du kødder litt mer med det rytmiske og ikke treffer alle beatsene er du mer talenær.

– Det med «taleren» er mer at trykket i ordet ofte beskriver hvor det musikalske trykket skal være. Ordene er plassert slik at trykket dikterer de rytmiske strukturene. Ofte har han flower der det er stavelser i alle 16-delene: «dekku-dekku-dekku-dekku / dekku-dekku-dekku-dekku» – det bare går og går.

– Mange rappere har mer «dekku-ti-DA-dekku», altså at hvor trykket kommer, avgjør hva slags rytmiske sprell som skjer da. Det som gjør at det ikke er døvt, kjedelig og rett frem, skjer på grunn av hvor ordene er plassert, ikke fordi han velger å gjøre det sånn. Jeg prøver å vise at han og Runar Gudnason kan ha to like rytmiske gester – i hvor trykket kommer – men den ene gjør det ved å plassere stavelser på alle 16-delene, alle 16-delene er fylt, og trykket avgjør at man får den kryssrytmen, mens den andre velger å komme tidlig, å holde en stavelse lenger. I stedet for å komme rett på slaget, så tar man den som en synkope.

Utviklingslinjer

I boken kan man også lese om hvordan rappen lyrikkhistorisk representerer et «postmoderne møte» mellom tradisjonalisme og modernisme, mellom ordnede, gjenkjennelige former på den ene siden, og fragmenterte former på den andre. Rappens historie de siste 30 årene har vært historien om hvordan rappen som rytmisk frasering oppå en beat har utviklet seg i alle mulige retninger. Fra det simplistiske til det virtuose.

Akkurat nå er man kanskje i en simplistisk trend, synes Oddekalv.

– Rimtetthet og asymmetri er det kanskje blitt mindre av. I en del moderne stilretninger, trap-deriverte ting, har det kanskje blitt mer stabilt. Det er rim på 4-ern, ikke skakke linjer med rim overalt.

Lite monolittisk

Men: Tar man plass på en kafé eller et serveringssted ved en trafikkert gate, kan man se alle mulige klesstiler åke seg forbi. Først ser man kanskje en skinnveske-bærende student som ser ut som en demonstrant fra 70-tallet, og så rett etterpå kommer en jentegjeng med magetopper, slengbukser og trashy 2000-talls accessories. Folk i 30-årene har på sin side ikke sluttet med lyse jeans, allværsjakke, behagelige joggesko og caps. Litt sånn er det med rappen også.

– Alt skjer samtidig. Det finnes en fullstendig variasjon nå, sier Oddekalv.

– Det var en tydeligere trend på slutten av 90- og tidlig 00- at rappere var opptatt av at det skulle være fancy. Nå er andre kvaliteter er viktigere. Delivery, stemmebruk, pitch.