Forfatterens død og oppstandelse

God søndag. Det kommer absolutt ut både lesbare og viktige norske bøker hver eneste måned. Absolutt. Bunkene ved siden av nattbordet er faretruende, med en knekk som en barcode eller i alle fall det kjente bygget nedi der.

Men føles det likevel ikke litt som av vi er vitne til Forfatterens død likevel? Ikke bare de gamle monarkene som faller fra, som de gjør med faretruende hyppighet. Nå sist med den alternative pub-poeten og bymennesket Bror Wyller, for noen en like naturlig del av osloutsikten som løypene i Marka. Hvem skal gi oss nyskrevne dikt på en lapp ved bardisken nå fremover? Takk for alt.

Annonse

Nei, jeg tenker mer slik at forfatterne som finnes nå er mer anemiske og streite. Mest opptatt av stipender og podkaster og ordskifte og gresselig kjedelige boksamtaler. Og mangelen på anmeldelser og følelsen av relevans. Markedstankegangen har tatt overhånd. V i merker det alle på kroppen.

Hvor er den intellektuelle villskapen?! Dette satt jeg og tenke på en lørdag kveld forleden, temmelig alene på Last Train en lørdag kveld etter å ha vært i selskap. Men plutselig ramlet de inn, en etter en. Erlend O. Nødtvedt, Mazdak Shafieain, Morten Langeland, Einar Stenseng. Ikke nødvendigvis de aller beste ved tastaturet og poesiens alter. Men helt klart De Fire Store - avdeling menn, vel å merke. Sistnevnte, som også er musiker, er på besøk i Athens of the north i.e Oslo i kveld for å ha en konsert med det som enkelt og greit kalles Einar Stenseng Band. Hvem vil vel ikke finne tilbake til seg selv en søndag kveld på Kafé Hærverk? Med seg har Stenseng sin faste perkusjonist Ståle Liavik Solberg - sist sett med Thurston Moore i London. Men i kveld der de utvide til kvartett med Sondre Tristan Midttun og Sten Ove Toft. Mørk melankoli, var det noen som sa. Men mye livlighet også - tre fargesterke kunstnere skal også bidra med uvisst poetisk innhold, og det er ofte det beste vel, Fatou Åsbakk, Unni Askeland og Terje Nicolaisen. Sistnevnte er en kunstner som også er usedvanlig boklig av seg, og kommer med sin n’te utgivelse snart, «Unge Melankolikeres Samfund» som lanseres på Torpedo 20 mai. Når jeg tenker meg om er kunne det kanskje vært tittelen på Einar Stensengs riktig stygge lille klubb også. God søndag!

Onsdag og torsdag er det på tide å peke nesen ut mot Bærum og de vakre bygningene på Høvikodden, der den fabelaktige musikk-kunstneren Jim O’Rourke tar et sjeldent besøk og tur ut av Tokyo (ryktene sier at han i utgangspunktet flyttet dit pga hjertesorg for Thurston Moores nåværende kjæreste, men jeg har aldri fått det bekreftet). Som lokalpatrioter er det vel viktigst å anbefale onsdagen, da han går i møte med den norske samtidsmusikk og jazz-trompetisten Eivind Lønning. Hans teknikk og sjelfulle spill er fantastisk - og han har faktisk utgitt en plate med O’Rourke på Smalltown Supersound. Mens dere først er der ute på Henie Onstad, kan dere jo oppleve Ann Lislegaards utstilling og all den andre sistrende kunsten de har der ute, enten det er en ny utstilling eller bare det samme gamle. Man angrer aldri på en tur ut dit.

Det har kommet mange fine norske plater i det siste, om dere foretrekker å være hjemme og pleie selvfølelsen. Spøkelsesaktig retro-soul fra Les Imprimés, sjelfull americana fra Beth McBride, ung visebølge med Vildebjønns Selskap, globalisme med Marianna Sangita. I musikklivet får de det rett og slett til her hjemme.

Men mange foretrekker også å gjemme seg bort i kinosalens deilige mørke. Nå kan Jon Hagene fortelle litt om mulighetene der.

Annonse

Ukens blandede bilder

Solen skinner, helgen blir lang – og inni meg synger jeg en fengende sang. Men i stedet for å forsøke å få resten av ingressen til å rime, går jeg heller for å være effektiv. (Her er med andre ord flere filmer å dekke, og mange planer å rekke. Ha, ha.)

Første film ut er Jim Jarmusch’ prisvinnende triptyk Father Mother Sister Brother. For en regissør som omtaler seg selv som «ikke engang en profesjonell filmskaper» i ett av sine seneste intervju, er det slett ikke verst å hente hjem Gulløven fra filmfestivalen i Venezia – selv om vi må ta med det selvmotsigende i at han helt siden 1984 (for Stranger than Paradise) har vunnet internasjonalt høythengende filmpriser, så som Juryprisen i Cannes.

Uansett består den nye, tredelte filmen av historier om en far, en mor, og en søskenduo. Første episode ser ut til å være lagt til New Hampshire, hvor en sønn og en datter er på vei hjem til sin far for første gang på lenge. I bilen diskuterer de farens vanskelige situasjon, hans økonomiske problemer, hvor mye de har hjulpet ham med penger opp gjennom årene og hvor lite de egentlig vet om ham, selv nå som de er voksne.

Vel fremme og hjemme hos faren går samtalen saktere og mer hakkete. Faren (Tom Waits) er vag og rar og unnvikende i nesten ett og alt, mens barna (Adam Driver, Mayim Bialik) forsøker efter fattig evne å holde konversasjonen gående. Handlingen halter – både med og uten overlegg, opplever jeg – men inneholder flere interessante element og frempek for resten av filmen.

I filmens andre del får en mor i Dublin (Charlotte Rampling) besøk av sine to døtre (Cate Blanchett, Vicky Krieps). Her er opplegget både likt og ulikt det foregående; nesten som en speilvendt affære. Igjen møter vi nære (les: liksom-nære) familiemedlemmer som spiller et slags spill overfor hverandre, projiserer ønskeversjoner av seg selv (og av sin opplevelse av både seg selv og de andre) samtidig som de mest av alt forsøker å komme seg gjennom interaksjonen uten å innrømme noe (les: sannheten).

Mens Waits-kapittelet var for åpenbart og overfladisk, får Rampling-avsnittet oss til å lure på hvor mye de forskjellige kvinnene forstår at de andre lyver om, pynter på, utelater fullstendig, og så videre. I tillegg gjenkjenner vi flere element fra forrige familiemøte, og kan more oss over alt vi kjenner igjen, hvor likt (men ulikt) det er her – og så videre (én gang til).

Først i filmens siste tredjedel fungerer det skikkelig. Her møter vi tvillingene Skye og Billy (Indya Moore, Luka Sabbat), som besøker sine avdøde foreldres tomme Paris-leilighet, hvor de tenker tilbake på oppveksten og det nære samholdet de to søsknene alltid har hatt. 

Også her kan vi gjenkjenne element (visuelle, intellektuelle o.a.) fra tidligere. Men tonen er en annen. Forholdet mellom søsknene er åpent, ærlig, sårbart, støttende, givende. Avslutningsdelen setter de foregående i skarpt relieff og gir filmen en (de første deler tatt i betraktning) uventet tyngde og dybde. Father Mother Sister Brother har med andre ord sine svakheter, men er verdt å se. Fet musikk byr den også på.

\

The Drama har helt siden før den ble vist et eneste sted vært innhyllet i nettopp drama. Og hva ellers skulle vi forvente; det er jo en Kristoffer «Syk Pike» Borgli-film.

Personlig synes jeg Borgli er mer av en hit-and-miss-filmskaper enn godt er, men samtidig beundrer jeg hans vilje til å sikte høyt, satse stort og å stå i den eventuelle backlashen ideene hans fremprovoserer. (Tidvis fungerer de aldeles formidabelt.)

Uavhengig av mitt ståsted er nok provokasjon et nøkkelord også denne gang. Mitt problem med denne filmen er at jeg ikke helt forstår hvilken type provokasjon vi er ment å ta del i/la oss selv bli forarget over/bruke tid og kapasitet på å finne ut av:

Er det reaksjonene enkelte av filmens rollefigurer gir uttrykk for vi skal engasjere med, eller er det provokasjonen ved det å la et såkalt ‘trigger’-tema være krumtappen alt dreies rundt som skal fremkalle en reaksjon? Eller hva?

Emma og Charlie (Zendaya, Robert Pattinson) møtes på ekte romcom-vis og blir kjapt kjærester. Når vi blir ordentlig kjent med dem er de i ferd med å finjustere bryllupsmenyen sammen med et vennepar (Alana Haim, Mamoudou Athie), i en seanse som ganske plutselig tar en ganske brå vending.

Via uttalelser og hendelser jeg ikke kommer nærmere inn på, tar filmen en ‘ventet uventet’ brekksladd skarpt til høyre (eller er det venstre?) på et vis som gjør at ingenting blir det samme derefter.

På den ene side har The Drama uvanlig mye spennende og (på sett og vis) modig å by på. På den annen side besitter den ikke kvalitetene som skal til for å få materien til å fungere. I Borglis heksebrygg fremstår Pattinson som en lettvekter, Zendaya som en rekvisitt, Haim som en urimelighet og Athie som den eneste tilnærmet troverdige.

Likevel er det vanskelig å ikke la seg trekke inn i Borglis helvete av en brylllups-, vennskaps-, relasjonshistorie – og det skal han f@enmeg ha kred for. Så vel klipp (som han også er kreditert med, i tillegg til manus og regi) som musikk hjelper veldig på, men først og fremst er det selvsagt konseptet og regien som gjør at vi aldri helt kan fri oss fra fascinasjonen over bryllupsfeiringen som bare må gå galt. Samt alle implikasjoner forbundet med dette.

Det mest provoserende ved det hele er dog at ingenting egentlig står til troende. For slik jeg ser det – særlig med tanke på de kvaliteter jeg tross mine syrligheter ser at Borgli innehar – burde de nødvendige justeringer vært relativt enkle å gjennomføre.

Men, men.

\

Ukens siste omtale angår Cinematekets Månedens film. I april heter den Silent Friend og er av vanskelig-å-beskrive-typen.

Handlingen dreies rundt et tre (genus Ginko Biloba; på norsk bedre kjent som tempeltre), i den botaniske hagen til Philipps-universitetet i Marburg. Ikke nok med det; dramatikken utspilles over tre tidsperioder – 1908, 1872 og 2021 (i hvert fall sånn cirka).

Filmen starter i vår omtrentlige samtid, hvor en japansk neurologiforsker (Tony Leung) undersøker forskjeller og likheter mellom babyhjerner og voksenhjerner, før han flytter til Marburg, Tyskland for å forelese ved universitetet der. Så inntreffer covid-epidemien og alt stanser opp. Men ikke helt; hverken for japaneren, filmen eller historien rundt det store treet.

I sort/hvitt-segmentene fra 1908 møter vi Frøken Grete (Luna Wedler), som er en av de åtte første kvinner til noensinne å bli vurdert opptatt ved universitetet, og den ekstreme seksismen hun utsettes for. Heldigvis er hun briljant, standhaftig og oppfinnsom. Og heldigvis møter hun (noen få) menn som evner å se talent fremfor kjønn.

Nokså midt mellom disse plottrådene tar vi turen til tidlig syttitall, hvor vi møter Hannes (Enzo Brumm). Han har ‘rømt’ fra sin landlige bondeoppvekst, søker å gjøre alt annet enn noe som kan minne ham om fortiden, men ender likevel opp med å fokusere på planteriket. (Via en sterk, smart og selvdreven kvinne, naturligvis.)

Gjennom handlingen i Hannes’ segmenter begynner vi omsider så se sammenhengene, tankene, ideene filmen ønsker å formidle. I motsetning til en lang rekke andre, ikke-umiddelbare filmer, fungerer den langsommelige eksponeringen av filmens røtter, mål og budskap perfekt.

Når Silent Friend runder av, sitter vi i kinosalen igjen med en tilfredsstillende visshet om å ha opplevet noe interessant, stimulerende og viktig. Noe som vanskelig kunne vært formidlet på bedre vis.

Silent Friend er skrevet og regissert av Ildiko «Of Body and Soul» Enyedi, har vunnet priser ‘over alt’ og anbefales varmt.

Ukens Bonusbilder

DJ Ahmet er en film som vil passe de fleste ungdommer. Og ditt ungdommelige selv.

Handlingen er lagt til dagens Nord-Makedonia, hvor en fattig familie nokså nylig er blitt tre (og ikke lenger fire). Hovedpersonen, Ahmet, er en snill og grei gutt på femten år, som brått blir tatt ut av skolen av sin ikke så altfor beleste far, slik at nevnte far kan skysse minstemann frem og tilbake til/fra den lokale healeren. Og når far kjører minstemann (som heter Naim har vært stum siden morens bortgang), må Ahmet passe sauene.

Ahmets sauepassing holder ikke alltid høyeste nivå, og en natt hvor han snubler over en rave i skogen(!) mister han en av dem, noe som ikke akkurat gjør livet eller relasjonen til faren lettere. Heldigvis, og i cirka samme moment, finner han et håp for fremtiden i den forlokkende nabopiken, Aya, som har bodd i Tyskland og vet mer om verden enn de fleste andre i «nabolaget». (Cue: Musikk, dans, intriger, konfrontasjoner, kaos, kulminasjon.)

Selv om DJ Ahmet forteller en historie vi har sett før og følger en handlingskurve filmskaperne virkelig ikke har funnet på selv, er den sjarmerende, varm og fengende. Og annerledes. Verdifullt, bare det.