Den lille, store forskjellen mellom kurator og maskin

I den store utstillingssalen vises PHD-prosjektet til stipendiat ved Kunstakademiet i Bergen, Søren Thilo Funder. Chatbottens oppgave var å finne et verk å stille ut i det gamle bankhvelvet, som passet tematisk til Funders utstilling. Resultatet ble en installasjon av Nástio Mosquito fra Angola. Temaet er høyfrekvent, automatisert aksjehandel, og utstillingen åpner fredag 21. april.

Mossin har en master i kunsthistorie, og har skrevet om kunst som benytter automatisert ansiktsgjenkjenningsteknologi. Kunstnere hun tok for seg «approprierte eksisterende programvare og sanseliggjorde hvordan programmene fungerer».

– Som forventet var programmene partiske, rasistiske og misogyne, sier Mossin til Tidens ånd over telefon.

Men er det i det hele tatt et interessant spørsmål, om hvorvidt en maskin kan kuratere? Mossin stiller seg skeptisk til språkmodellens evne til å skape (ingen generert kunst henger på veggene i 3,14), så hvorfor vil hun utforske språkmodellens evner til å skape en utstilling?

Mossin hadde i månedene før utstillingen en kontinuerlig samtale med språkmodellen, og lot den komme med forslag til kunstnere som kan fylle bankhvelvet, skrive e-poster og bidra med inspirasjon til innholdet i installasjonen. Hun var åpen for at det kunne bli en «drittutstilling».

– Først foreslo den selvfølgelig hvite, europeiske og amerikanske kunstnere.

– Kjedelige greier!

– Ikke at det er noe problem i seg selv, men da stiftelsen ble grunnlagt på 80-tallet, var det for å vise kunst fra utenfor den vestlige sfæren. Vi trengte noe som kontrasterte Sørens danske blikk på tematikken.

– Hva var motivasjonen bak implementeringen av ChatGPT, bortsett fra at det er en gimmick journalister lett biter på?

– Gimmicken var én ting, men jeg har lenge vært opptatt av spørsmålet om maskiner kan produsere kunst – noe jeg i utgangspunktet er skeptisk til. Ellers har galleriet som mandat at utstillingene skal ha en relevans for pågående diskusjoner, så vi tenkte at det var gøy i seg selv, men at utstillingen også kan fungere som et slags innlegg i diskusjonen.

– Hva slags innlegg har det blitt?

– Man må nesten komme på utstillingen og lese chatloggen for å gjøre seg opp en mening. Det skal sies at modellen ikke er laget for å kuratere utstillinger, men etter hvert lærer man seg å navigere rundt begrensningene. Den foreslo verk av Mosquito som ikke eksisterer, for eksempel.

– Hvordan har resultatet blitt, sammenliknet med hvordan du selv hadde valgt å kuratere?

– Det har egentlig blitt ganske likt. Vi har hatt Mosquito på ønskelisten veldig lenge, så vi ble begeistret for det forslaget.

– Er det ikke foruroligende, at du hadde endt opp med en utstilling som likner den en maskin har laget?

– Nei, for jeg hadde kanskje ikke valgt Mosquito til akkurat denne utstillingen. Verkene hans handler mye om maktdynamikk, men det handler ikke spesifikt om finansmarkedet og algoritmer. Men nå ble det sånn.

– KIRAC, et nederlandsk kunstkollektiv som blant annet er aktuelle med en Houellebecq-sextape, har de siste årene stadig rettet kritikk mot hvordan maktstrukturer i kunstindustrien gjør kunsten dårlig. Spesielt provoserte blir de av utstillinger hvis mål er å tilfredsstille sosiale eller økonomiske forventninger, fremfor å faktisk vise kunst noen er interesserte i. Selv skriver dere i pressemeldingen at kurator er «Et yrke som i aller høyeste grad krever både fagkompetanse, bransje-know-how, og evne til kreativ tenkning.» Dette gjelder så klart gode kuratorer, men synes du ikke at noen kuratorer heller fungerer som markedsførere? At de er mer opptatt av å analysere trender og gi publikum det de vil ha, fremfor å skape en utstilling som gjenspeiler egen smak?

– Jo, og dette gjelder ikke bare kuratorer. Det var noe jeg tenkte mye på da jeg skrev masteren min, da det var tydelig, for å sette det på spissen, at de som har programmert modellene ikke forstår kunst. Mennesker er også rasistiske, dømmende, repeterer historiske feil, og så videre.

– Men la oss glemme kriteriene for om språkmodellen fungerer bra eller dårlig, eller om den er rasistisk eller ikke. Den kommer ikke til å forstå kunst noe bedre selv om den blir mindre rasistisk.

– Jeg er egentlig ikke ute etter å si om den er bra eller dårlig, jeg ville bare se om den kunne være nyttig til akkurat dette formålet. Det har vært debatter om at den kan overta som oversetter eller journalister, for eksempel. Men den kan ikke gjøre god gravejournalistikk, for eksempel, eller skrive noe nyskapende, fordi de ikke funker som mennesker. De er trent på datasett, og datasett vil alltid være historiske. De kjenner igjen mønstre og repeterer dem, men det som er interessant med mennesker er at vi kan bryte mønstre, blant annet gjennom kunst.

– Det er vanlig å si at språkmaskinene fungerer best når man ber dem om å gjøre noe, og dårligst når man ber dem tenke. Jeg forstår at man kan sidestille en språkmodell og jobben til et menneske hvis jobben har et tydelig ønsket sluttpunkt – som et program som skal kodes, en e-post som skal skrives, eller et samfunnsoppdrag galleriet skal tilfredsstille, i dette tilfellet å vise frem kunstnere fra andre verdensdeler.

– Om maskinen kan erstatte kunstnere bryr jeg meg ikke så mye om, for det tror jeg ikke en kunstig intelligens kan.

– Men du stiller spørsmålet om den kan erstatte en kurator. Er det ikke meningen at kuratoren også skal tenke og utforske? Hvis man ser på en kurator som en lakei for å adlyde insentiver fra oven tviler jeg ikke på at språkmodeller kan gjøre en god jobb, men er ikke en kurator på mange måter en forlengelse av kunstneren, når presentasjonen også blir en del av verket?

– Joda, det er jeg enig i. Basert på akkurat dette ene eksperimentet, så tror jeg ikke den kan erstatte kuratoren. Vi satte i gang med prosjektet fordi kunst og AI har vært mye diskutert de siste månedene, uten at vi har sett samtaler om kuratering og AI. Man kan vel si akkurat det samme om alle mulige yrkesgrupper, at språkmodellen ikke kan erstatte jobbene som krever tekning. Det sagt, tror jeg at det kan være ekstra interessant å teste språkmodellen i kuratoryrket nettopp fordi den da må forholde seg til kunst. Kunstens egenart demonstrerer ChatGPTs evner og begrensninger bedre enn om man gir den andre typer arbeid.

– Selv om det finnes jobber som er for avanserte for en kunstig intelligens å løse, synes jeg det er vanskelig å akseptere sammenlikningen mellom jobb og kunst. Skal kuratoren kun utføre en jobb, eller være med i en kunstnerisk skapelsesprosess? Et kunstverk er ikke oppgave som skal løses. Hvis du vil skrive en historie fra livet ditt, og ber en språkmaskin om å skrive den, er ikke teksten din historie, selv om faktaen stemmer og dramaturgien i grove trekk gjenspeiler dine egne følelser. Den mangler et blikk. Siden kuratering også handler om å vise noe fra et bestemt perspektiv, hvordan kan det da vært interessant å stille spørsmålet om språkmodeller kan gjøre en god jobb som kurator?

– Ja, en språkmodell kan ikke gjøre annet enn å etterlikne andres kunst. Hvis jeg hadde latt ChatGPT gjøre hva den ville med utstillingen, hadde den blitt en platt crowdpleaser. Chatbotten kan observere at noe er aktuelt, og svare med anbefalinger til kunstnere. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg føler det er mange institusjoner rundt om i verden som arbeider på akkurat den måten. Det er sånn man får publikum og penger. Hvis du bare inviterer hotte navn ser det i tillegg bra ut på kuratorens personlige CV. Men etter vi startet med arbeidet har flere av oss faktisk startet å bruke den, primært til å skrive e-poster og andre generiske oppgaver, riktignok.

– Synes du kuratoren en slags medkunstner, da?