Franske lekkerbiskener på tallerkenen

Det begynner å dra seg til. Siste uke av juli er her allerede, det brenner overalt, også i overført betydning. 22 juli ble også en påminnelse om hvor ille det står til i kommentarfelt og dermed også inni mange folk her i landet. Sommeridyllen brister alltid den uken. Det er bare å holde motstanden vedlike så godt vi kan. Her i dette brevet er det jo gjerne flukt som er gjennomgangstonen, enten vi beordrer dere inn i kinosalen, ned i klubben eller inn i maleriene eller bokoppslaget. Men også det kan avstedkomme viktig motstand, så vi ser ingen grunn til å slutte med å gjøre akkurat det.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Annonse

Sommerlesing med Jan Kjærstad

En bunke essays og romaner utvalgt av og forklart om av den konstant lesende forfatterkjempen Jan Kjærstad

Finnes det noen norsk forfatter med flere nedslag i kulturmedienes enquetehistorie enn Jan Kjærstad? Vel, så er han da også den flinkeste i klassen, og en som meget gjerne deler av sin entusiasme og kunnskap på en smart måte.

Han har gjennom sin diktning vist at han forstår seg på mediene og moderniteten, helt fra debuten med novellesamlingen «Kloden dreier seg stille rundt» i 1980, og som en viktig redaktør i tidsskriftet Vinduet. Fra 90-tallet ble han huuuge folkelesning med Jonas Wergeland-romanene, samtidig som han fortsatte med grundige essays og andre tekster og utgivelser i et bankende kjør frem til i dag. Kanskje noen kan lage en samleutgave av det noe mindre kjente tidsskriftet BØK som han redigerte sammen med Jon Fosse noen år på nittitallet?

I høst, nærmere bestemt 18. september, kommer romanen «En verdig sak for Thomas Hegel», som jo ser svært så interessant ut med mange kjente elementer i en uvant sammensetning.

Kjærstad ser på lesing av andre som en sentral del av det å kunne skrive selv, og var ikke overraskende lett å be om å fortelle om sommerens bunke.

AV

***

Jeg leser ikke noe mer – eller mindre – om sommeren enn jeg gjør resten av året. Halve forfatterarbeidet består i å lese. Så det jeg har lest så langt i sommer, er bøker som venter på tur. La meg særlig nevne Jean-Noël Orengos roman «You Are the Führer’s Unrequited Love» (Penguin Books, 2026). Den kom på fransk i 2024, men siden min fransk ikke er på det nivået som da jeg i studenttiden gikk med Le Monde stikkende opp av jakkelommen for å virke interessant, leste jeg den engelske oversettelsen av David Watson som kom i vår. Roman? Det er vel like mye et essay, eller en metafiksjon. Om Albert Speer. En ufattelig fascinerende personlighet. De megalomane arkitektoniske ideene. Vennskapet med Hitler, nesten en «bromance». Boken forsøker å trenge bak det Speer selv skriver i de bøkene han ga ut etter fengselsoppholdet. Visste han virkelig ikke noe om utryddelsen av jøder?

I Lina Schollin Asks andre bok, romanen «Tallums sång» (Albert Bonniers Förlag), følger vi tre personer hvis veier møtes på Skogskirkegården rett utenfor Stockholm. De plages av hvert sitt problem. Tre synsvinkler. Velskrevet. Medrivende. Er det lov å bruke ordet «oppbyggelig»? Og enhver som leser denne historien, vil få lyst til å dra rett til Stockholm og Skogskirkegården, som også er et landskapsarkitektonisk mesterverk, signert Gunnar Asplund og Sigurd Lewerentz.

En bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok, er Kristoffer Leandoers «Det är läsaren som skriver boken» (Natur och Kultur, 2025), et langt essay om hvor mye leseren selv bidrar med i møtet med en skjønnlitterær bok. Zadie Smith har sagt at leseren gjør femti prosent av arbeidet, og Leandoer utbroderer dette synspunktet og eksemplifiserer med en drøss romantitler. Det er jo dette alle forfattere ønsker seg – en leser som er meddikter! Hvis man tviler på sin kreativitet, eller lurer på hvorfor man så ofte har en annen tolkning av en roman enn en venn som har lest samme roman, er Leandoers bok full av kloke og overraskende redegjørelser og sveip inn i verdenslitteraturen.

Pinlig nok har jeg ennå ikke lest romanen «What We Can Know» (Jonathan Cape, 2025) av Ian McEwan, enda jeg kjøpte den med en gang den materialiserte seg i fjor. Men nå er jeg klar, og den skal få mitt beste lesested: i sofaen på hytta. Jeg tror utsikten til fjelltopper vil passe godt til en roman som handler om at havet har steget og bibliotekene har blitt flyttet opp i høyden. Jeg har fulgt McEwan fra den første novellesamlingen hans, jeg har også fått møte ham flere ganger. Tillat meg en digresjon: Under en middag for noen år siden spurte jeg om hvorfor han hadde latt hovedpersonen i «The Children Act» drikke Talisker, jeg regnet med at han hadde en dyp, symbolsk begrunnelse for velge akkurat denne skotske maltwhiskyen. Men nei, han hadde ikke peiling på whisky, fortalte han. Talisker var bare det whiskymerket han oftest fikk i gave. Jeg må innrømme at den godeste McEwan fikk en ripe i lakken der. 

Jeg er i svensk modus, merker jeg, og den neste som skal til pers er Isak Holmgren, «Oskar Hemlings usla nöjen» (Nirstedt/Litteratur, 2026). Debutant, 26 år. Mye diskutert i Sverige akkurat nå. Derfor. Jeg er nysgjerrig. Hva er dette? Det ser lekent og eksentrisk ut, med assosiasjoner til Pessoa. Jeg åpner romanen på måfå og leser en aggressiv tirade. Jeg gleder meg.

Annonse

Fem i bagen med DJ Platina Rosa

Den oslobaserte, franske designeren Julia Lola Rosa Lambert legger svært behagelige toner på platespilleren.

Julia Lola Rosa Lambert under aliaset DJ Platina Rosa har gitt særegne toner og franske fargeklanger til Oslos uteliv. Her presenterer hun noen låter som antakelig kun finnes i hennes bag, av de mange platebagene som finnes der denne uka.

Hallo! Hvem er du egentlig, og hvorfor begynte du å samle på plater?

- Jeg kommer opprinnelig fra Frankrike, men holder til i Oslo, der jeg begynte å spille plater rundt 2021. Det hele startet da jeg arvet platesamlingen til faren min etter at han gikk bort. Dette ble utgangspunktet for å begynne å bygge min egen samling, og utforske det store vinyluniverset. Siden den gang har det å samle på og lete etter musikk utviklet seg til en stor lidenskap, spesielt det å oppdage skjulte perler fra hele verden.

Hvordan gikk du så til å begynne å spille platene ute for folk?

- Så langt har reisen vært en svært organisk prosess, og jeg føler meg heldig som har fått muligheten til å spille på flotte steder. Jeg startet på den nå nedlagte og savnede Dangerous Club – et viktig utgangspunkt – og har siden hatt gleden av å spille på steder som Becco og Hosoi i Stockholm. Jeg begynte med å spille på barer og restauranter, samt som oppvarmings-DJ for andre artister, og jeg har virkelig lært å sette pris på den rollen. Jeg liker å skape en avslappet og engasjerende atmosfære, og spiller gjerne i et format som minner om radio, der fokuset ligger på musikken, stemningen og selve reisen fremfor å skulle fylle et dansegulv. Jeg liker å utforske ulike epoker, sjangre og impulser, samtidig som jeg nøye velger ut plater som passer til stemningen i øyeblikket.

Hvor kan vi høre deg fremover?

Denne søndagen skal jeg spille sammen med en stor mengde legender på Quackfestivalen på Gressholmen, og neste lørdag varmer jeg opp for Babyschön, som kommer fra London for å spille på Becco. Deretter skal jeg spille på ulike barer rundt om i Oslo.

***

Tanya St Val
«Câlin»
(Flarenasch, 1988)
Lytt her
En av mine favorittlåter innen «lovers' zouk». Med sin sjelfulle og elegante stil og vakre produksjon – preget av Tanya Saint-Vals intime vokal og den varme lyden fra Studio Henri Debs – oppleves låten totalt tidløs.

Ophelia
«Emigration»
(Viking Productions, 1981)
Lytt her
«Emigration» fanger energien av og ånden til Ophelia, en av Dominicas sterkeste stemmer. Hennes kraftfulle vokal, den smittende «cadence-lypso»-rytmen og sangens sosiale budskap gjør den til langt mer enn bare en danselåt. Særlig takket Jacob Desvarieux og hans bidrag, befinner låten seg i skjæringspunktet mellom karibiske rytmer, soul og regionens stadig utviklende lydbilde.

Skyf Connection
«Ten To Ten»
La Casa Tropical, 1984/ 2019
Lytt her
«Ten To Ten» er en av mine favoritter innen Sør-Afrikansk boogie. Låten ble spilt inn i 1984 og fanger energien i utelivet i Soweto, der lokale musikere tilpasset seg den internasjonale discolyden mens Sør-Afrika var isolert under apartheid. Skyf Connections blanding av varme synther, funk-rytmer og rå produksjon gir låten en tidløs kvalitet som fortsatt føles frisk i dag.

Yves Simon
«Amazoniaque»
(RCA Victor, 1983)
Lytt her
«Amazoniaque» er en av mine franske popfavoritter fra tidlig på 80-tallet. Jeg elsker måten Yves Simon kombinerer poetisk låtskriving med frodige elektroniske arrangementer, og med subtile tropiske innslag. Låtens sensuelle tekst, mystiske atmosfære og filmatiske preg gir den en unik sjarm som får den til å skille seg ut.

Afia Mala
«Koma»
(Disques Espérance, 1989)
Lytt her
Denne låta fanger meg umiddelbart med sin hypnotiske rytme, varme melodier og Afia Malas fengslende vokalstil. Sangen er hentet fra albumet «Desir», og gjenspeiler tiden hun tilbrakte i Paris, der hun kombinerte musikalske tradisjoner fra Togo og Vest-Afrika med det raffinerte lydbildet fra europeiske studioer. Den bærer i seg ånden fra afrikansk pop på slutten av 80-tallet, med rik perkusjon, sjelfull vokal og en groove som føles både dypt forankret og uanstrengt moderne. Den er fortsatt en av mine favorittlåter, fordi den forener kulturarv og moderne lyd på en måte som føles tidløs hver gang man hører på.

Ukens blandede bilder

Fellesferien holder stadig sin varme hånd over tilværelsen, ny-filmtilfanget på kino er begrenset – og ting tar tid. Men her byr vi i alle fall på et par tips og hint.

Første film ut er den unødvendig kronglete titulerte Psycho Therapy: The Shallow Tale of a Writer Who Decided to Write About a Serial Killer – en tittel som gir et nokså godt bilde på plottets utvikling (og innvikling).

Det starter på fortreffelig vis. Den patetisk puslete forfatter Keane og den strake og sterke Suzie er gift. Som beskrivelsen antyder, er forholdet de to imellom ikke helt i vater. Mens Keane på stadig mer desperat vis forsøker å overbevise venner, fremmede og forleggere om fortreffeligheten ved hans idé til ‘den vanskelige oppfølgerboken’, trekker Suzie seg stadig mer inn i seg selv. Helt til Keane overrasker henne med å ta med seg en ekteskapsrådgiver ved navn Kollmick hjem.

Det vil si: Mannen som er blitt med Keane hjem er i virkeligheten en pensjonert seriemorder som har klart å overtale Keane til å endre planen for handlingen i boken han har brukt mer enn fire år på å starte på, og i stedet skrive om Kollmicks liv og karriere.

Via et par tilforlatelige misforståelser og sammentreff (samt et par litt mindre sannsynlige), kjøper Suzie historien om at Keane har tatt ekteskapsproblemene på alvor – og vips, så er terapisesjonene i gang.

Psycho Therapy ligger lenge og vaker; helt på grensen til hva man skal kunne tro på. Men i og med at Steve Buscemi tar rollen som Kollmick såpass på alvor at filmen simpelthen ikke kan avfeies som tullball – noe som på underlig og underholdende vis gir filmens andre akt et herlig, ‘indie-film anno tidlig 90-tall’-preg – lar vi dette passere.

Og à propos indie: Selv om flere har påpekt hvor mye de synes de ser av Coen-brødrenes filmer/verdener/miljø i denne filmen, kjenner ikke jeg meg igjen i det poenget. For meg har Psycho Therapy langt mer til felles med Alexandre Rockwells In the Soup og (ja, faktisk) Jim Jarmusch’ Stranger than Paradise. Riktignok er begge disse skutt i sort/hvitt, og StP er jo en 80-tallsfilm. Men den særegne atmosfæren som skapes når tilfeldigheter (på sjarmerende nesten-naturlig vis) transformerer vanlige liv og hverdager til noe protagonistene ikke helt vet hvordan de skal håndtere, er slående lik.

Åkkesom: Psycho Therapy: The Shallow Tale of a Writer Who Decided to Write About a Serial Killer har så mye fint, festlig, tøvete, troverdig og uforutsigbart ved (og i) seg, at den fortjener å bli sett. Kanskje synes man den holder hele veien til rulletekstene; kanskje faller man av litt tidligere. Men er man åpen for en sort, syrlig, surrete og semivoldelig spenningskomedie …

\

Forleden natt overrasket jeg meg selv ved å velge Enola Holmes 3 som nattfilm. Dette fordi jeg for fem, seks år siden ble aldeles sjarmert av den første filmen om Sherlock Holmes’ uregjerlige lillesøster. Dessuten lot jeg meg to år senere glede av oppfølgeren.

Men nå er det slutt på moroa, gitt. Selv om regissør Philip Barantini har levert varene i x antall kvalitets-tv-serier (e.g. Adolescence, The Responder) og intimt intense filmer som Boiling Point, er de to første filmers regissør, Harry Bradbeer, ikke lenger involvert (ikke engang på manussiden), noe som ser ut til å ha ødelagt.

Efter en lovende introsekvens med effektive oppsummeringer av tidligere hendelser, serveres for mange brudd på ‘den fjerde vegg’ (Enola, spilt av Millie Bobby Brown, snakker altfor ofte direkte til oss/kamera); det skapes mye påtatt spenning, og filmen hopper generelt sett fra én stilig location til en annen i så høy hastighet at vi i tv-sofaen ser ut til å være ment å ikke kunne legge merke til hvor tøvete alt er. Men det gjør vi.

Når man i tillegg blir plaget med element som dechiffrering for dumminger, repetitive liksom-poeng, fokus på te-drikkingsritualer – samt flere ville plottvendinger i kombinasjon med liksom-voksen moral presset inn i et tenåringsvennlig format, som attpåtil ender i en direkte dum slutt - er det lett å bli litt muggen.

Men, heldigvis: I dag skinner solen!

\

Fortsatt god helg.