Gode muligheter til å droppe syre på kino i kveld

Det psykedeliske er et sentralt aspekt ved dem, men de felles improvisasjonene, det ekstremt smakfulle og avhengighetsskapende gitarspillet til Jerry Garcia (som døde i 1995, men som på de fleste andre vis fortsatt lever), og det fascinerende låtmaterialet, er kvaliteter dette bandet var dønn alene om. Neste år er etter sigende siste turné for den andre gitaristen og sangeren Bob Weirs prosjekt Dead & Co., der superstjernen John Mayer stepper inn for den avdøde guruen Garcia. Og han gjør en strålende jobb. De kommer aldri til disse kanter, derfor er det bra man har tidsmaskinen og kinosalen tilgjengelig.

Hypnotiserende gitarlinjer og en Fox-karamell

For «Meet Up At The Movies»-arrangementet i Norge gjelder dette Oslo, Bergen, Halden og Hønefoss. Det er ikke så verst dekning det, da, så får innbyggere fra andre deler av landet heller delta fra sine respektive, store (kjeller)stuer.

Det holder faktisk med de hypnotiserende gitarlinjene fra Garcia og en Fox-karamell for å få følelsen av nærhet til høyere makter, skriver Audun Vinger.

Jeg har vært på overføring av en comeback/avskjedkonsert med en sen utgave av bandet på kino tidligere, og kan med en gang si at dette er et underlig og strålende format for emosjonell nerding. Man blir innkapslet i lyd og bilde, og får en utrolig reise der i det myke kinosetet. Dette innbyr helt klart til lysergiske ekspedisjoner, i overført eller direkte betydning. Nå som selv landets beste og mest populære boyband, Undergrunn, priser trippingens forløsende kvaliteter, kan vel også vi jam-band entusiaster få drømme oss litt bort. Men det holder faktisk med de hypnotiserende gitarlinjene fra Garcia og en Fox-karamell for å få følelsen av nærhet til høyere makter.

Kveldens konsert, fra selveste Tivoli i København, er ikke vist siden den ble sendt direkte på dansk TV 17. april 1972, men den er nå restaurert visuelt og på lydsiden med all den teknologiske innsikt man har i dag. Dette er jo et band som virkelig får sitt arkiv konstant massert og organisert, på fulltid. Mange av de viktige låtene i denne fasen av bandets karriere er på settlisten i denne Danmark-konserten, inkludert et av kunsthistoriens største mesterverk i den nennsomme kombinasjonen «China Cat Sunflover» og «I Know You Rider». Skjøtet mellom de to låtene er nok øyeblikket der jeg er mest lykkelig. Denne konserten inneholdt også den første livefremføringen av «He’s Gone».

Sneakers i en vaskemaskin

Det er som kjent femtiårsjubileum for deres herostratisk beryktede europaturné i år, selv om de holdt konserter ustanselig var de ytterst sjelden utenfor USA, denne gangen etter sigende med håp om å få skrapet inn så mye cash som mulig, etter at det ble kjent at faren til en av bandets trommeslagere Mickey Hart, hadde stukket av med alle pengene deres. Bandet var i fare for å gå konkurs. Hart ble så flau over hendelsen at han sluttet i bandet for en periode, og det er faktisk ganske behagelig å høre de uforstyrrede trommegroovene av en ensom Bill Kreutzmann på trommestolen på denne turneen. Det er digg å høre dem sammen også, men særlig i bandets siste fase låt det noen ganger litt romlete, som så minneverdig beskrevet av Nick Paumgarten i en herlig artikkel i The New Yorker: «som et par sneakers i en vaskemaskin».

Denne turneen resulterte også i en for bandet epokegjørende liveplate med tittelen Europe ‘72, en virkelig klassiker. Den er nettopp kommet i en utsøkt og behagelig ny LP-utgave på Rhino/Warner, i tillegg til en del andre jubileumsutgivelser. Verd å plukke opp.

Etter hvert har opptak av alle konsertene på turneen (og bandet ofte hadde lange konserter) blitt utgitt, og det er fascinerende å høre så mye som mulig av det, får man først smaken er det umulig å stoppe. Faktisk ble alle opptakene utgitt i en lekker liten boks på 72 (!) CD-plater for et par år siden. Jeg var til stede på et lanseringsarrangement for denne boksen i showroomet til kunstsamler og investor Erling Neby, og det var stort å stå drikke flaskepils og se på Nebys Jan Groth-bilde som hang over anlegget, mens vi hørte på hans state of the art-avspillingsutstyr. Og det ble en total meta-opplevelse, all den stund Neby samler på gammelt Marantz og McIntosh-hi fi-utstyr, og vi speisa nok stod å hørte på liveopptakene PÅ DE SAMME HØYTTALERNE SOM BANDET BRUKTE I SITT PA-ANLEGG «WALL OF SOUND» PÅ DENNE TURNEEN! Denne kubistiske tidsforståelsen freaket meg totalt ut. Men det er litt slik med musikken deres. Det koker i hjernen av og til.

Ekstreme følgere

Bandets ekstreme følgere, som kalles Deadheads, er i det hele tatt en underlig greie, og for oss nordboere som gjerne setter likhetstegn mellom freakere og venstresiden, er det nok et sjokk å innse at mange av hippietidens verdier er dønn republikaner. Hele kongstanken om frihet fra «the man», er også en noe annen enn det mange har sett for seg, selv om det er blitt klarere i de siste par årene, særlig i USA men også på demo foran Stortinget i lockdown-perioden. Og selv om Grateful Dead på mange vis også var et R&B-band, det er svært dansbart og groovy til tider, har de det kanskje det hviteste publikum som finnes. Veldig merkelig det hele, og litt uggent å tenke på. Men musikken deres, og alle de særegne karakterene i bandet (glem ikke den fantastiske bassisten Phil Lesh som før bandet ble dannet i 1965 var dypt inne i samtidsmusikk), er noe man kan få et dypt personlig forhold til.