«Record of the year»-vinner Lizzo på den røde løperen under årets Grammy-seremoni. (Foto: Axelle/Bauer-Griffin / Getty)
Man kan begynne å lure på hvordan det egentlig går med den amerikanske underholdningsindustrien. I likhet med filmindustrien virker musikkbransjen også mer interessert i gode, gamle glansdager enn å sette fokus på nyskapende musikk.
Harry Styles, Beyoncé, Lizzo, ABBA, Doja Cat, Coldplay og Adele var alle gjengangere på nominasjonslistene under søndagens Grammy-utdeling. Harry Styles mottok kveldens gjeveste pris for årets album, og Beyoncé satte ny rekord som artisten med flest trofeer (32 stykker).
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Det er disse navnene man ender opp med når utdelingen ikke er ute etter annet enn å stadfeste det allerede åpenbare: hvilke artister som er plateselskapenes tyngste satsninger.
«Eksepsjonelt kjedelig»
Utdelingens seertall har, i likhet med Oscar-utdelingen, sunket jevnt og drastisk de siste årene. I 2012 var det nesten 40 millioner som så på utdelingen, et seertall som sank til rundt 19 millioner før pandemien. I fjor var det bare litt over ni millioner som fulgte med.
Det er derfor åpenbart at Grimes er inne på noe, i en kommentar under bildet Charli XCX la ut på Instagram i forbindelse med at Crash ikke ble nominert til årets utdeling. Grimes skriver at utdelingen er «så irrelevant at jeg ikke engang ville brydd meg», for så å dele en historie fra noen år tilbake, da hun forsøkte å nominere Sophie i klassen for beste produsent. Resten av panelet fortalte henne angivelig at hun ikke fikk lov til å vike fra den «prefabrikerte listen» som hun selv mente var «eksepsjonelt kjedelig».
(Skjermdump: Instagram)
Det er ikke mange år siden det ville vært absurd å stille spørsmål ved påstanden om at USA er klodens popkulturelle navle. Siden starten av 1900-tallet har verdens største stjerner vokst frem sammen med banebrytende teknologi, men mye tyder på at industrien er i ferd med å flytte til nye kontorer. Mens unge ser til rar hiphop og oversaturert musikk fra Sør-Korea utmerker Grammy den nostalgiske vokaljazz-artisten Samara Joy som årets nykommer, og Lizzos regressive discolåt «About Damn Time» som «Record of the Year». Man fikserer på fortiden når man ikke har noe å se frem til.
Pengene spenner ben
Nominasjonslista er såpass lang at det skal godt gjøres ikke å inneholde noen spennende artister, men flere navn som utmerket seg med både populære og kritikerroste utgivelser i løpet av fjoråret uteble: Black Country New Road, Weyes Blood, The Smile, Perfume Genius, Jockstrap, Bladee, Ecco2k og Viagra Boys, for å nevne noen. Kommersielle insentiver fra bransjen har selvfølgelig påvirket seremonien så lenge de forgylte grammofonene er blitt delt ut, men det kan nå se ut som at pengene for alvor har begynt å spenne ben på utdelingens mandat: å løfte frem musikkårets «fremragende prestasjoner».
Årets utdeling fremstod som et spill for galleriet, foran et publikum som har sluttet å følge med. The Recording Academy er ikke lenger portvoktere som viser lekmannen hva som er vedt å ha i øret – de analyserer massens «lyttemønstre» og dilter etter.
