Det er lenge siden jeg har sett noe mer grotesk enn et par av historiene i Christopher Nielsen nye installasjon i den langvarige tegneserieblad/bok-serien Weltschmerz, nummer 10b for å være nøyaktig. Denne gang med stive permer og med en svært så fristende tinglig utstråling for dem som er avhengig av slike kunstneriske papirprodukter. Men det er tidvis virkelig slik at formiddagsmaten truer med å komme opp igjen under lesning. Her er det slafsete sex med kjøttetende planter, det er mødre som spiller inn gang rape-porno mens de er gravide, det er infernalske fyllikwrestler-raper, det er skitne sprøyter og generell elendighet.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Unknown block type "paywallEmbed", specify a component for it in the `components.types` prop
Noen av seriene er så slumsete tegnet at man må konsentrere seg for å få med meningen i dem, mens andre er som nennsomt malte kunstverk å regne, verdig innkjøp til alle de høyreiste kunstinstitusjonene Nielsen så tydelig forakter. Men til tross for alle kroppsvæsker, den altomsluttende degenerasjon, darkness og vulgaritet som er gnidd inn i boksidene her, er det første ordet jeg kommer på i forbindelse med det alt det her, og noe av Nielsens prosjekt, rett og slett verdighet.
Det er få, nei faen heller ingen, som har et rausere blikk for dem som er aller nederst på rangstigen i samfunnet enn Nielsen. Fattigfolk, junkies og gærninger. Det er disse som er hans kunstnerskaps helter. Han klarer til og med å identifisere de som er aller lengst nederst, under fattigfransete innvandrernarkomanes hullete skosåler, nemlig en spesisa gjeng som henger ved Botsparken og omtales som the Psycho Somalians. Alle er redd for – og forakter – dem. Nielsen, derimot, aksepterer dem som deltakere i dette tragikomiske spillet som heter livet. Han fanger dem mellom glass og ramme. Ikke for å utnytte dem (vel, bildene er til salgs) men fordi han anerkjenner at de er en uløselig del av vår åndelige topografi. Hvordan kan man formidle ideer om «bybilde» og «slik lever vi nå» uten å ha med disse representantene for de utstøtte?
Weltschmerz 10b, side 5. (Illustrasjon: Christopher Nielsen)
Fullkomment tilfredsstillende
Ja, i mange tilfeller får han oss til å le i skrekkblandet fryd av alle disse utskuddene han ser og minnes, men han ser disse menneskene, og det med empati, varme og ikke minst totalt ærlighet (og en klype vill fantasi). Og det er balansert med et maktkritisk blikk på den standen han selv tilhører, og ikke minst på de verste folkene: strebere og streitinger. Dette har han gjort i hele sin allerede lange og innholdsrike kunstnerkarriere. En karriere som jo som kjent straks inneholder alle utøvende kunstarter under solen. Oppføring i Guinness Rekordbok må da snart være innen rekkevidde?
Weltschmerz denne gangen inneholder noen korte og noen lange fortellinger, da spesielt den som pryder omslaget, om en einstøing av en plantesamler som innleder en hett seksuelt forhold til en meget spesiell kjøttetende plante. I Nielsens frodige og psykedeliske univers er dette en helt logisk kjærlighetshistorie, og den er tegnet og fortalt til perfeksjon. Jeg lo svært høyt der jeg satt, med undrende blikk fra dem som gikk forbi på kafeen. Andre ganger måtte jeg som sagt smelle igjen bokpermene, enten fordi det simpelthen ble for drøyt for dagsformen min, eller fordi det ble for avansert for min intellektuelle kapasitet. Men det er helt greit når det gjelder Nielsen. Bare det å se fargebruken hans, og den klassiske bokstaveringen, gir egentlig en fullkomment tilfredsstillende følelse.
Cirka halvparten av boken er tilegnet «System Ernst, Oslo Streetview», en samling med stort sett fantastiske malerier Nielsen har laget i en fireårsperiode, to av dem under lockdown da byen var folketom og man ofte bare så disse gærningene ute på gata, i fullt dagslys får denne lurvete livsstilen en litt annen karakter. Bildene er også utstyrt med omfattende og herlige bildetekster som gjør dette til en liten fortelling om Oslo. Hans daglige vandringer fra Gamlebyen gjennom Brugata og opp til hans forhenværende atelier over gamle Torggata bad har gitt ham mange interessante visjoner. Han identifiserer hjertet av dette virkelige Oslo å være Gunerius-bygningen. Og han overtar glatt eierskapet fra Karpe når det gjelder den symbolske betydningen.
Gunerius står for Christopher Nielsen som selve symbolet på det virkelige Oslo. (Illustrasjon: Weltschmerz 10b, side 88, Christopher Nielsen)
Bjørvika-forakt
Det er så mange skjebner, fascinerende personligheter og underlige hendinger i det Oslo som Nielsen ser, og å få disse motivene inn i gammeldagse maleri-rammer gjør dem på en måte evige. Fuck å tvære på alle de gamle Munch-motivene, her har vi jo livets dans rett foran øynene våre! Det er derfor perfekt at en utstilling med alle disse bildene, det er virkelig overflod av morsomme, avskyelige, stilige bilder, skal avholdes i lokalene til det gamle Munch-museet – du kan tro Nielsen forakter Bjørvika og MUNCH og det hele langt inn i margen.
Det jobbes jo nå for at lokale kulturkrefter kan overta denne fine bygningen som har betydd så mye for østkanten. Christopher Nielsen er såpass til misfornøyd type at han neppe blir med på den sosialiseringen, men på egen hånd blir det nok en severdig og opplevelsesrik utstillingsperioden. Blant annet skal Whalesharkattacks opptre på åpningen og senere i perioden. Andre greier skal også forekomme.
Det er også i tråd med et lengre skriftlig essay som også dominerer denne utgaven av Weltschmerz. Nemlig oppfølger-essayet «Utopia or Bust» der han kommer med litt morsomme, men også ganske seriøse forslag til hvordan man kan få skikk på dette samfunnet, han tegner opp sitt utopiske drømmesamfunn, med stadig vekt på det lokale. Mange av fantasiene er suget av eget bryst, men det er også basert på lesninger av filosof Emma Goldman, Gateavisa-anarkist Leonard Borgzinner, og Walt Disney. En mulig utvei er å kombinere dette der folket deler og bestemmer alt med dette kongehuset alle uansett ser ut til å digge uansett, frontet av «Johnny fra Stovner» og en utagerende alenemor fra Sørlandet. Slik Christopher Nielsen argumenterer, ser jeg ingen problemer med at vi kan få implementert Anarko-Royalismen ganske snart.
Bok:
Christoper Nielsen Weltschmerz 10b No Comprendo Press
