Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott

I sin nye essaysamling Hjartet i skalkeskjulet siterer Gunnhild Øyehaug Inger Christensen, som siterer den tyske tidligromantikeren Novalis, «en forfatter er vel ikke andet end en sprogbegejstret»? Det syns alltid som om begeistringen er både driftkraften og hensikten i det Øyehaug skriver, selv om den som regel blir etterfulgt av selvbevisst nøling, og et uforutsett hopp en helt annen vei. Uansett hvor man er i et Gunnhild Øyehaug-essay er det vanskelig å vite hvor man skal videre. Hun er glad i å spore av, distrahere seg selv eller leseren, eller begeistre seg selv og leseren, med diverse krumspring. Enten hun skriver om den beste teksten hun har lest om sex, Giacometti-skulpturer, Kate Bush-musikkvideoer eller Andrej Tarkovskij-filmer, så vet man aldri helt hvor man har henne.

– Man tenker gjerne på essayet som en fri sjanger, men du er jo ellers også en ganske fri forfatter. Hva tenker du det er å hente i essayet som form? Eller hva skiller det fra annen, skjønnlitterær skriving?

– Lydia Davis har sagt noe om det som jeg kjente meg igjen i. Hun er også en forfatter som skriver en hybridform, med kortprosa som likner på essays. Særlig novellesamlingen min Draumeskrivar, der ligger nok novellene mine tettest opp mot essayet som form. Men også Vente, blinke, der er det en litt kaleidoskopisk forteller som snur seg ulike veier på leting etter innganger til tema. Det er litt den samme metoden som jeg bruker i essayene. Men for å komme tilbake til Lydia Davis: Hun sa at i skjønnlitteraturen jobber man gjerne ut fra en idé eller en første setning, som teksten så vikler seg ut fra, på egen akkord, kan man si det på norsk? Det kjente jeg meg veldig igjen i. Jeg må finne en første setning, og så finne ut hva den setningen egentlig innebærer, hvem som sier den, og så vokser teksten av seg selv. Det høres litt idiotisk ut, men det er sånn det er. Mens i essayene kommer alt utenfra: Man har en oppgave eller et materiale, og så går man inn i det fra utsiden, og jobber seg innover. I skjønnlitteraturen er fiksjonen bærebjelken. Det er ikke sant, det som står der. I essayet er material derimot sant, og det forplikter til teksten på en annen måte. Når det står «jeg» i et essay tenker jeg at det er beslektet med meg selv. Det er et slags matpapir mellom meg og det jeg-et. Mens i skjønnlitteraturen, hvis jeg bruker jeg-et der, er det som regel en veldig overdreven eller karikert forteller, som på ingen måte kan føres tilbake til meg. I novellene mine, for eksempel, kan jeg ikke stå inne for hva fortellerne tenker.

– Men det virker også som at du prøver å fri deg fra den jeg-posisjonen. I et av essayene er det et «du» som er utgangspunktet, i et annet er det et slags «vi», og så er det den babyen som ikke skjønner noe av Astrup, som også er deg. Du vil bort fra jeg-et i essayet også?

– Ja, det er helt riktig. Jeg tenker på det som ulike måter å … nå må jeg bruke et bokmålsord! Hva heter det på nynorsk da? Anskueliggjøre, å gjøre subjektet synlig, det er rett og slett det det er. Å sy en tråd gjennom ulike subjekter, og kanskje spørre, er det så farlig hvem som snakker? Til syvende og sist handler det om bevissthet om språk og framstilling, som er veldig grunnleggende for meg, både som skjønnlitterær forfatter og essayist.

– Hvorfor er akkurat disse tekstene samlet i denne boka?

– Det begynte med på at jeg tilfeldigvis for tre år siden fikk tre ganske like essayforespørsler på kort tid. Det var å skrive om et fritt valgt kunstverk fra Louisiana museum of modern art, å skrive om et Munch-bilde fra Kode, og å skrive om mitt forhold til Astrup. Det gjorde at jeg så konturene av en potensiell større sammenheng.

– Hvorfor så mye om kunst samtidig?

– Jeg tror grunnen var at jeg skriver en del om kunst i skjønnlitteraturen min. Astrup spiller en viktig rolle både i romanen Undis Brekke og i Kvinner i for store herreskjorter, som jeg skrev manus til, hvor de to hovedpersonene møtes foran to Astrup-malerier og føler seg forstått av to fjell.

– Det er også andre temaer, som essayet «Einannan», som handler om å lese?

– Ja, det tok utgangspunkt i et spørsmål jeg fikk fra John Freeman på Litteraturfestivalen i Lillehammer, da han spurte meg, helt på tampen av et times langt arrangement: Hva av det jeg har lest har forandret meg som forfatter? Det gjorde meg overveldet, det var jo et veldig stort spørsmål. Da fortalte jeg historien om den store revolusjonen i min lesning, fra å bare lese kiosklitteratur i ungdommen, for å bevare min egen originalitet, fram til jeg skjønte hvor snevert jeg hadde tenkt og hvor dumt det var da jeg begynte å studere, hvor utrolig mye jeg hadde gått glipp av.

– I ungdommen leste du altså kiosklitteratur for å verne om ditt eget geni, som du skriver om i boka. Men så kom du på bedre tanker og skjønte hvor mye flinkere du kunne vært tidligere. Men det var vel kanskje noe bra ved det og?

– Ja, jeg har et veldig godt forhold til de bøkene, på avstand. Jeg tror jeg skriver at jeg trodde det var historiske romaner, men det er viktig å presisere at det var før jeg hadde lest dem. jeg håper ikke jeg var så ureflektert at jeg trodde at det var historiske romaner. De holder jo ikke den stilistiske kvaliteten som jeg i dag setter pris på å lese. Det må jeg være ærlig om. Men samtidig har jeg veldig gode minner fra å lese det, å bli sugd inn i universet og bare lese og lese. det er jeg også veldig opptatt av: så lenge man leser er det ikke så farlig hva man leser. Leseglede er undervurdert, det må være lystpreget. uansett hva du leser er det et springbrett til videre lesning. Jeg tenker det er viktig at det finnes disse ulike teksttypene ved siden av hverandre. Så svaret er ja, det var positivt. Men hva jeg lærte som forfatter er vanskelig å si. Det er masse som har med dramaturgi å gjøre i de bøkene, men det har jeg ikke lært, det er jeg fortsatt ikke noe god på. Jeg skjønner ikke noe av plott. Da jeg skulle skrive filmmanus var det et problem. Men jeg leste jo bra ting i ungdommen også. Lillebroren min, som også er forfatter, kom en dag med Entusiastiske essays av Jan Erik Vold, hvor det var masse rart, blant annet små dikt, som vi syns var kjempemorsomme å lese. Det ble en grunnleggende aha-opplevelse av hva litteratur kunne være.

– Apropos entusiastiske essays: Du har selv et essay om entusiasme i boka. Har Volds entusiasme påvirket deg?

– Nei, den tror jeg er medfødt. Haha. Men jeg har jo tenkt på at det er en skjult hilsen til et slags startpunkt for min del, det var en grunnleggende oppdagelse. Den frie hybridformen der alt er lov, som dikt eller leserbrev. Det er spesielt et essay, som heter Blablabla. Det er tre-fire sider, som er stilt opp som et vanlig essay, men det står bare blablabla. Det syns jeg var helt fantastisk. Den entusiasmen, hvis man kan bruke det ordet, i den totale avvisningen av de gitte lovene for hvordan en tekst skal være, den tror jeg har vært viktig.

– Det er en indre motsetning i skrivingen din, føles det som, mellom entusiasmen og inderligheten på den ene siden, og ironien og karikaturen på den andre. Er det en reell motsetning når du skriver?

– Nei, jeg er 100 prosent ironisk hele tiden. Haha. Nei, det er helt sant, det er gjennomgående i det meste jeg gjør, både litterært og personlig. Det er en balanse det har tatt meg tid å forstå hvordan jeg skal oppnå. Jeg kan fort bli lei av ren sarkasme, selv om det også kan være befriende. Men det må også lodde dypere, og komme i kontakt med noe … varmere, som er eksistensielt avgjørende på en eller annen måte. I et essay skriver jeg at jeg-formen er vanskelig fordi det ligger sentimentalitet og nostalgi og lurer bak hvert et hjørne. Det er et eller annet med intimiteten i jeg-formen som jeg kan reagere på med en kraftig allergi, når jeg leser en sånn fluffy fortellerstemme som er tett innpå øret ditt, da får jeg noia. Den danske poeten Mette Moestrup har sagt en gang at hvis du har et veldig varmt materiale, så hjelper det å bruke en kald metode. Og hvis du har et kaldt materiale, så hjelper det å bruke en varm metode. For meg gir det veldig mening.

– Et av essayene ender med et kjent Georg Johannesen-sitat: Innerst i mitt hjerte har jeg min forstand. Stemmer det for din del?

– Det spørs hva man mener med hjerte. Jeg tror svaret ligger i tittelen på boka: Hjarte i skalkeskjulet. Det er både ja og nei. Skalkeskjulet er også viktig, den narren som ligger og lurer i det ordet. Narren er en viktig figur for meg. Jeg tenker at man kan lese den tittelen begge veier: Hjertet gjemmer seg i skalkeskjulet, men også, hva er skalkeskjulet sitt hjerte?

– Ofte når man leser ting du har skrevet er det ikke så vanskelig å gjenkjenne at det er deg. Er det bra eller dårlig?

– Jeg er litt usikker. Jeg kan jo bli irritert på min egen metode og prøve å komme meg ut av den. Men så hanker den meg inn igjen. Så jeg må nok bare godta at jeg er prisgitt min egen personlighet. Jeg tror det jeg alltid kommer fram til når jeg er i sånne selvkritiske faser, som man jo er i noen ganger i lenger perioder av gangen, eller jeg da, for å bytte subjekt i den setningen, er vel egentlig bare at jeg må skrive det jeg kan. Det pleier min kollega Gunnar Wærness å si: Du må skrive den boka du kan skrive, ikke den du vil skrive. Jeg har prøvd mange ganger å skrive på en annen måte, men det blir alltid dårlig. Det verste var da jeg prøvde å skrive som Tua Forsström. I seks år stanga jeg i veggen. Helt til jeg forstod at jeg jo ikke er Tua Forsström. Så da godtok jeg at jeg må skrive prosa. Man kan jo håpe at det skal komme et kometnedslag i min egen hjerne, og at jeg blir transformert til Sigrid Undset eller noe sånt, men jeg tror ikke det kommer til å skje.

– Samtidig, som du siterer nettopp Tua Forsström i epigrafen, «när någon förvandlar dig, vet du om det?» Kanskje man ikke gjør det?