Gunnhild priser andre

Neste uke kommer Gunnhild Øyehaugs nye utgivelse, novellesamlingen «Elskarane mine». Hun er også involvert og investert i et knippe amerikanske forfattere som kommer på norsk fremover. Nærmere bestemt Sharon Olds, Amina Cain og Joy Williams. Sammen med Julia Aagenæs Wiedlocha og Joakim Kjørsvik samtaler hun om disse herlige forfatterene på Loftet på Becco i morgen lørdag kl. 14.

NALF har også arrangement på Kunstnernes Hus i kveld fredag kl. 19.45, med førvisning av spillefilmen «Everybody Digs Bill Evans» med Anders Danielsen Lie i rollen som plaget pianist, etterfulgt av frekk konsert med Tarald Kongshaugs American Songbook Trio.

Gratulerer med prisras! Håper du kjente deg igjen i begrunnelsene. Etter sigende den siste utdelingen i Aschehoug-hagen der, skal vi tro de mange reportasjene om denne festen. Merkelig at det nesten skrives mer om den festen enn det gjøres om nye norske bøker som utgis, men-men … Er du kulturpessimist slik som alle oss andre?

- Tusen takk! Og om eg er kulturpessimist: Det kjem litt an på kva delar av kulturen og samfunnsmekanismane eg tenker på. Det hender rett som det er at eg ramlar ned i pessimissmen og ser apokaplysen kvar enn eg snur meg. Men heller ikkje dette er stabilt. Ofte er eg overraskande optimistisk. Blir glad for enkle ting, som gode venner, gode bøker, innkjøpsordninga, folk.

Apropos. Har du inntrykk av at elevmassen du underviser under årene har endret syn på hva fremtiden som forfatter kan innebære? Eller er bare den dype fascinasjonen for språk meningen med livet uansett.

Vanskeleg å svare generelt på dette. Det er heilt naturleg at dagens elevar ser annleis på framtida enn dei eg underviste for femten år sidan, verda ser verkeleg radikalt annleis ut. Men det grunnleggande vi driv på med er temmeleg likt likevel, og gleda ved og interessen for litteraturen er minst like stor. I seg sjølv er jo det bra. Men også bra at samtalen rundt verd og litteratur endrar seg.

Kari Dickson har oversatt fire av bøkene dine til engelsk så langt. Kommer forøvrig straks med en ny fra Rune Christiansen også. Kan du fortelle litt om hvordan dere eventuelt samarbeider om tekstene. Eller er det hands-off?

- Vi samarbeidar tett om tekstane, noko eg set stor pris på! Vi har faktisk samarbeida heilt sidan 2005, og har funne ein metode som fungerer. Kari sender førsteutkastet til meg, eg kommenterer, justerer, føreslår endringar, sender tilbake. Kari reviderer, kommenterer, justerer, føreslår endringar, sender tilbake. Og slik held vi på i ein tre-fire runder til vi landar på ein endeleg versjon. Eg er glad i det engelske språket, og i Kari sitt, og lærer mykje undervegs.

Lærer du noe nytt om dine egne tekster ved å lese dem eller samarbeide om dem på engelsk?

- Eg har kan hende blitt endå meir spesifikt klar over verknaden av stilnivå, ironi og humor, korleis det fungerer å kombinere det intellektuelle med høg grad av munnlegheit og lågstil. Det hender at ein må forklare val, kvifor har eg brukt akkurat dette ordet, - og ofte er svaret at det kjem frå lågstil-registeret, i staden for høgstil, trass i at konteksten er tilsynelatande høgtflygande. Og problemet med korleis omsetje det upersonlege pronomenet «ein», altså «man» på bokmål, til anten «one» eller «you», kvifor i helvete (neida, eg tenker berre «all verda») er det så mange upersonlege pronomen i tekstane mine, kva er det som er så nydeleg med det upersonlege? Og svaret er naturlegvis at det personlege får puste under, eller med, det upersonlege. Så kva er mest upersonleg på engelsk?

Du har jo endel oversettelser og gjendiktninger av andre på samvittigheten. Hvorfor velger du å bruke av din allerede knappe tid på det?

- Hahaha! Eg brukar svært mykje meir tid på å skrive om andre forfattararskap enn å gjendikte dei, det må eg understreke. Dei fleste av omsetjingane er gjort med skrekkblanda fryd og mykje fortviling og redsle. Men NOKON må gjere det, dersom ingen andre gjer det. Saka er vel berre den at eg gjerne vil at folk skal kunne lese fantastiske ting, og er glad for å bidra til at dei forhåpentlegvis kan det.

I nær fremtid kommer Joy Williams’ «Nittini historier om Gud» fra din hånd. Hva er det du får kick av ved hennes tekster?

- Joy Willams: finst det ein meir nådelaus, briljant, vittig, intelligent, strålande og unik nolevande amerikansk forfattar? Ho sjølv ville heilt sikkert sagt: Don DeLillo, men eg seier Joy Williams. I eit intervju med The Guardian seier ho, om novelleformen i vår tid: «the comfy story has got to change», og om ein les novellesamlingane hennar trur eg at ein vil finne fleire måtar den «komfortable novella» kan forsvinne på. I «Nittini historier om Gud» gjer ho det ved å legge seg tett på stilen til Thomas Bernhard i «The Voice Imitator», med ein hard, avis-aktig referatstil som både er kontant og djupt rørande, og der Gud er mystisk på nye måtar (til dømes adopterer han skjelpadder og likar å køyre bil-race).

Sharon Olds’ »Oder» kom på norsk ved Kjørsvik og Ruset nettopp, med et gnistrende etterord fra deg. Har du en favoritt-ode derfra, og er det noe med hvordan hun gir nytt innhold til poesiens antikke vaser som fascinerer deg?

- Det er ikkje korleis ho gir nytt liv til oden som fascinerer meg, det kjem i tredje eller fjerde rekke (men då interesserer det meg til gjengjeld sterkt) - det første er korleis ho som poet løftar det menneskelege rett opp i ansiktet mitt, og rett inn i hjartet, kor rått og reint ho skildrar tabu-område, og ikkje minst, det kvinnelege. Når ho skildrar korleis det er å sjå si eiga, triste rumpe i det harde baderomslyset på eit hotell, eller skriv ein ode til jomfruhinna; eg blir slått ut. Det er ingen andre som gjer akkurat dette, akkurat slik. Eg har fleire favoritt-odar, men oden til mors lommelykt er kanskje den som rører meg aller mest.

Apropos etterord, hadde du et slik også om Amina Cains supre lille «Ein hest om natta», utgitt på Slow Fire Press. Småforlag, tidsskrifter … det virker som at motkulturen er både viktigere og sterkere på en stund? Og både som forfatter og leser er det essensielt å støtte opp om det.

- Eg er heilt samd! Og eg håpar at dei når ut, og at folk kjøper bøkene, og ikkje minst; les dei. At «Ein hest om natta» låg på topp på Tronsmo si bestseljarliste i fleire veker då boka kom ut var utruleg fint, og håpefullt, å sjå. Også på grunn av at det er ei essaysamling. Det gjorde meg veldig glad.

Sannelig kommer du også med ditt eget bidrag til den hektiske norske bokhøsten straks, novellesamlingen «Elskarane mine». Forleggeren din sa på en pressekonferanse at denne viste en ny retning i forfatterskapet. Medfører dette riktighet?

- Eitt hundre prosent. Det er den beste retninga eg har gått i på lenge. Eg tullar! Men samtidig ikkje. Eg trur kvar bok, viss ho er god, representerer ei slags ny retning, eller i alle fall at ho tenker over kva retningar som er moglege å gå i, her.