Som en vårforelskelse

Haarr og Hurum har en svung over seg, litt som Harm & Hegseth. Men de er ikke egentlig en duo. Elisabeth Haarr, festspillkunstner i 2021, er snart 80, hadde sin første soloutstilling – nettopp i Oslo kunstforening – for 50 år siden, og er kjent som tekstilkunstner med feministisk tilsnitt. Marianne Hurum er 45, midt i karrieren, og maler ofte abstrakte former som bringer tankene til biologi, i hvertfall sånn bakterier blir seende ut når man blir bedt om å tegne dem.

Denne utstillingen er noe helt annet. Alle verkene er malt med vannmaling, sterke og svake farger som flyter utover.

Utstillingen er delt i tre. Et rom til Haarr, et til Hurum og i et midtre rom bilder de har laget sammen, i en prosess dokumentert av NRK-programmet Kunstnerliv, sesong to.

Å male et liv?

Haarr har fylt sitt rom med 326 (!) små, selvbiografiske og samfunnskommenterende bilder. Parallelt med tekstil, har hun de siste årene malt små akvareller for å «komme i gang», uten tanke på å gjøre det flinkt.

Bildene er inspirert av alt fra tepper fra Aleppo, som er brukt til å henge foran vinduene for å gi beskyttelse, til den gangen hun møtte opp på ballett som liten pike i en mosegrønn kjole, innkjøpt av hennes far – alle andre møtte selvsagt opp i rosa.

I noen andre bilder tar hun utgangspunkt i Wergelands dødsdikt «Til min gyldenlak», som hun rekonstekstualiserer og fortolker med sinne. Ingen vil jo dø. Haarr forteller, under en særdeles morsom pressevisning, at vi jo alle har en drøm om å gjøre et eller annet i livet. Vi har noe vi strever etter, selv om vi kanskje blir skuffet. Henrik Wergeland, for eksempel, sier Haarr, ble aldri prest.

Folkeforførerne

En annen serie er dedisert folkeforførerne. Små, og på grunn av vannmalingen søte, figurer gjør romerske hilsener foran kokende folkemengder. Vær på vakt mot det allmenne forføreriet, sier Haarr.

Ellers har hun blant annet malt mange ulike ansikter, og dessuten en del dyr. Dette er bare nye arbeider, og med tanke på hvor hun er i karrieren er det fristende å fortolke dette som en slags memoarer. Et liv!

Under pressevisningen forteller Haarr om sin største suksess, den hadde hun i syvende klasse da hun lå hjemme og var syk og produserte papirdukker en masse.

Kvinner og sko

Hurums rom er fylt med den samme energien, men er ganske annerledes. Blant annet har Hurum malt portretter av kvinner hun på ulike måter har noe med å gjøre i livet sitt. Bildene er uskarpe, fargene glir utover og de får et drømmeaktig slør. Hun har også malt noen sko, et yndet objekt blant malere, sikkert på grunn av de kulturelle konnotasjonene, fottøyet sier jo sitt om folk, men også på grunn av de tildels skulpturelle formene. Det er her utstillingens beste bilde, under stor konkurranse, kommer: et maleri av en crocs-aktig tøffel. Den ser nesten hellig ut. Jeg blir helt hypnotisert.

Litt den samme følelsen får jeg av bildet «Alva», hvor de gule fargene lyser ut av bildet. Dette er virkelig kjempebra greier, og helt annerledes det jeg har sett av Hurum tidligere, hvor de abstrakte formene har stått sterkere, og hvor ikke minst malingen er tykkere og mer bestemt.

Superkombinasjonen

Midtrommet, satt av til samarbeidsverkene, er etter alt dette mest interessant som et eksperiment, hvor bildene først og fremst fremstår som små detetktivgåter hvor det handler om å avdekke hvem som har gjort hva. For selv om kunstnerskapene støter mot hverandre i disse bildene, oppstår det ikke den samme energien i disse bildene som i soloprosjektene, men det skal mye til – for de føles som en vårforelskelse.