Håpet er lysegrønt

Uten å være noen typisk kommersiell blockbuster-utstilling, har den noe tilgjengelig tiltalende ved seg, så langt som moderne abstraksjon kan oppfattes slik av den gemene hop. Det er ikke nødvendigvis slik at alle vil forstå hva som fortelles, men man kan utvilsomt sanse det.

Det blir vel sikkert en også fin backdrop for badegjestene som straks er i ferd med å innta plassen utenfor - og kan hende noe mindre konfronterende enn den forrige utstillingen der nede, som var en stor og gripende presentasjon av norske Frida Orupabos kunstnerskap.

Sesongens utstilling har fått tittelen «Space Making», med det trofaste maleriet som omdreiningspunkt. Utstillingen er kuratert av den dyktige direktøren Solveig Øvstebø i tett samarbeid med Owen Martin. Der møter vi åtte forskjellige kunstnere, to av dem norske, som alle, i hvert fall i denne sammenhengen, arbeider med rommet i sine abstrakte malerier. Vi blir utfordret av flere innfallsvinklinger: bl.a. rom som i faktiske rom med arkitektonisk tilnærming, det konseptuelle rommet eller benyttelsen av forskjellige teknikker hvis hensikt er å frembringe den sagnomsuste romfølelsen. Noen ganger med romskapende kikkhull i bildene, som hos sør-afrikanske Gerda Scheepers. Eller Robert Burniers veggmonterte papirfugl-aktige skulpturer som i virkeligheten er laget av aluminium og som settes i dialog med andres kunstverk. Eller Vivian Suters tekstilmalerier, som henger i hopetall med fristende farger oppover veggen, eller henger fritt fra taket slik at man nesten kan gå gjennom dem. Det er, ja faktisk, uungåelig å ikke se kunsten i sammenheng med rommet.

Bergenskunstneren Vegard Vindenes er tatt inn i en stor internasjonal samleutstilling for første gang, med malerier av fantasifulle, nesten-virkelige geometriske former som viser seg å være maleriske avbildninger av fysiske modeller kunstneren har laget på forhånd. Vi som møter maleriene blir påminnet kunstnerens og omverdens eksistens i form av noen subtile malingsklatter i paneler på siden av motivene.

«Traces of other spaces», som kuratorene uttalte det under en omvisning.

Høres kanskje ikke så veldig sommerlig ut. Men det er med en utpreget følelse av iskald lemonade i munnen og rene og behagelige badehåndklær mot kroppen man entrer den luftige hovedsalen.

Litt på grunn av alle de deilige tekstilene som svaier brisent, men også for New York-kunstneren Julia Rommel som ofte benytter seg av en lys fargepalett i sine på avstand tålmodige og renskårne fargeflater, ja selv det effektfulle svarte bildet som er i museet eie fra før har en mild framtoning. Dessuten er de fleste av dem malt på lin, sommerens definitive klesmateriale. Det er malerier av typen det er gøy å undersøke på nært hold, for å observere hvordan lerretene på et vis blir brettet rundt seg selv flere ganger og er blitt lappet på - som når en ufaglært skal forsøke å lage fin innpakning på julegavene sine.

Et rom man meget gjerne bør oppsøke om man er i det åndelig-psykedeliske hjørnet er det hvor det henger et knippe meget ettertraktede malerier av amerikanske Miyoko Ito (1918 - 1983). Kunsteren opererte i Chicago hele livet, og har noen ytterst fascinerende motiver i særegne fargetoner. De gir umiddelbart assosiasjoner til former, scener og interiører man gjerne erindrer fra en drøm, men som fånyttes går å beskrive. Her hadde passet med noe bra ambient synth fra Suzanne Ciani eller Anja Lauvdal i rommet, men noen av oss har vel den lyden i hodet hele tiden uansett.

Atta Kwami (1956 - 2021) fra Ghana har også sitt eget rom (om enn trangt), der hans rytmisk-abstrakte malerier, preget av en interesse for jazz (hva ellers), har selskap av et annet karakteristika ved ham: skulpturer formet som faktiske markedskiosker som finnes eller fantes overalt i Ghana. Et lite stykke virkelighet tatt ut av sin kontekst, men også disse malt i hans stil og med små «utstillinger» inni dem. Det går an å lese mer om bakgrunnen for disse og resten av kunstnerskapet i en særdeles lekker og månedsfersk bok jeg plukket med meg fra museumsbutikken.

Den klart dominerende kunstneren i utstillingen er Finnskogens store maler Hanne Borchgrevink, som i hoveddelen av sitt lange kunstnerskap har konsentrert seg om besnærende avbildninger av svært karakteristiske og fortettede hus-former. Merkelig at hun og vi som ser på aldri går lei av disse motivene - men de er totalt avhengighetsskapende og ganske forskjellige alle sammen. Akkurat som oss. Hun har også, igjen, fått anledning til å lage en romlig installasjon i utstillingen, som en slags invertering av disse husene. Vi går inn i rommet og føler oss på innsiden av et maleri og på innsiden av oss selv - i dette tilfellet et irr-grønt rom der kunstnerens egne malingsstrøk er merkbare. «Haabet er lysegrønt» sa Alexander Kielland som kjent i en av sine noveller, og man går ganske så oppløftet ut av rommet.

For den som også ønsker å lytte til Borchgrevinks bilder, vil jeg anbefale en tur til Erlend Apneseth og Margit Myhrs vakre gård i åssiden i Ål i Hallingdal i perioden 31. juli - 3. august. På festivalen Gjestespel: Huslyd vil de to og andre musikere som Sinikka Langeland, Frode Haltli og Maja S.K. Ratkje, samt Bergens forfattermonark Cecilie Løveid, være i kontakt med Borchgrevinks motiver. Noe man også kan undersøke via en herlig CD-utgivelse som kom på Grappa for noen år siden. Et rom i seg selv, det også.