Har du noia?

«Var det ikke deilig den gangen det bare var fantasi?» Et spørsmål som kan benyttes i svært mange sammenhenger - fra samfunn- til kulturliv, som vi vel etterhvert har forstått at stort sett handler om det samme. I dette tilfellet handler det om den lenge så populære og fengende virkelighetsflukten i filmer med et paranoid verdenssyn, der hemmelige makter, onde krefter, eller bare Staten konspirerer mot befolkningen.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Sitatet avslutter Torgeir Bloks essay «1990-tallets digitale delirium», som er et av flere fristende innslag det aktuelle nummeret av Filmtidsskriftet Z. Et av flere gode steder å lese grundig om film på norsk for tiden - både i de etablerte, filmfaglige tidsskriftene og i mer litterært orienterte arenaer som Vagant, og andre steder. Hurlumheien rundt Affeksjonsverdi og de utallige artiklene om den, og i tillegg «for/mot»-debatten, har nå gitt så langt at det ikke lenger er filmen det krangles om, men om hvordan man kan forholde seg intellektuelt til film som sådan (eksempelvis Frode Helmich Pedersens såkalte metakritikk i BLA (Bokvennen Litterære Avis). Det er pinlig at B. Ellefsens kritikk fortsatt er så pirrende å ta tak i - han ble vel nærmest en av hovedgjestene og -temaene da filmen mottok Oscar-statuetten nylig. Så paranoid kan man bli at jeg fryktet at selv New York Times i ingressen saken om seieren refererte til at det var en lettelse etter «bad reviews» i hjemlandet. Men så viste det seg at det var «bad news» - med andre ord Mette Marit, Jagland og Rød-Larsen som så til de grader har skvettet avføring på landets fra før så gode omdømme. Puh!

Vi bidrar med mye skriving om film her i nyhetsbrevet Tidens Ånd, nå som det snart er påske og vår kommer også kunst og litteratur og musikk ruslende i økende grad. Men vi liker å gi honnør til andre, og et abonnement på filmtidsskriftet synes vi flere kan tegne. De har ofte spennende temanumre, fra det svært konkrete om enkelt-tiår i asiatisk film til mer åpne og generelle. Det nye nummeret har titellen «Konspiranoia», om omhandler altså forskjellige former for paranoia, konspirasjonsfrykt og den snikende eller aggressive følelsen av at verden ikke nødvendigvis er eller styres slik det ser ut som. Torgeir Blok skriver om The Matrix, The Truman Show og andre typeriktige filmer fra det «glade» 90-tall. Asbjørn Slettemark skriver om en annen gullalder for slik film, i USA på midten av 1970-tallet. Marit Soini skriver om nordnorsk politisk angst i de norske åttitallsfilmene Orions Belte og Etter Rubicon. Og så videre. Lett og klar layout og ikke for film-akademiske tekster gjør Z til en fin følgesvenn en kveld. Prøv det.

Og om du ikke har fått suksesshistorien om Jokke Trier og Affeksjonsverdi langt opp i halsen ennå, er det ikke for sent. Til nå har det ikke vært noen bestselger, men hvert manus han skriver med Eskil Vogt kommer også i bokform på Tiden forlag. Det er faktisk gøy å lese det, av flere grunner men kanskje spesielt med tanke på scener som blir kuttet eller stokket om på. I tillegg er det et interessant intervju med de to om manusarbeid, gjort av redaktør og forfatter Mattis Øybø. Det innledes med et forblommet fan-essay av Karl Ove Knaus, så klart langt fra uten kvaliteter det også. Hvordan klare å si "Jeg elsker deg" med mening? Heller ikke det er for sent.

Annonse

Tre anbefalte album som funker en søndagskveld - eller mandag morgen for den saks skyld:

Pekka Kuusisto, Sam Amidon, The Norwegian Chamber Orchestra: Willows

Besnærende blanding av vakker klassisk musikk, åpen samtidsmusikk og sitrende folkesang.

Krissy Mary: Horror Vacui

Dirrende, nakent, mektig og nydelig vokal og gitar fra en av landets store artister for tiden.

XTC: Mummer

Denne er hverken ny eller nyutgitt, men inneholder mid 80s pop som vil gjøre den gråeste situasjon magisk igjen.

AV

Annonse

Ukens blandede bilder

Oscar-utdelingen er historie (og for en historie!), så nå er det på tide å se fremover – hvilket vi da også gjør.

Faktisk ser vi langt inn i fremtiden, i hvert fall med første film, som tar for seg en ‘siste sjanse’-type romferd, med Ryan Gosling i hovedrollen. Project Hail Mary heter den, og er ganske så forferdelig irriterende. Provoserende, egentlig.

Filmen starter, om ikke direkte lovende, så i hvert fall ganske bra. En ung naturfagslærer (Gosling) anmodes av en streng og ordknapp kvinne om å bli med henne i en stor, sort bil, eskortert av dresskledde agenter med mørke solbriller.

Solen er nemlig i ferd med å drepes av en ukjent substans og hvis prosessen får fortsette vil hele vårt solsystem kollapse. Siden Grace (som er Gosling-figurens efternavn og snart eneste navn) var en vel ansett professor i mikrobiologi før han lanserte en vill (og efterhvert diskreditert) teori, ber den skumle romfartsdamen Grace om å ta en titt på noen merkelige materieprøver de har hos NASA.

Og vips, så er Grace en viktig del av arbeidet med å redde verden. Et arbeid som ad utrolige omveier tar ham med ut i verdensrommet – hvor filmen åpner. Dette med skolen og den strenge damen serveres oss nemlig i form av flashbacks, efter at Grace har våknet fra koma og forstått at han befinner seg om bord i et romskip.

Men det er i grunnen ikke så viktig. Det essensielle i denne omtalen er som følger: En snill og mild og lett fortapt Ryan Gosling – som for øvrig fronter noen aldeles nydelige og nylig inn-opererte (eventuelt ‘nybakte’) bollekinn – spiller hovedrollen i en på mange måter velgjort og IMAX-vennlig science fiction-film som vil at vi skal ta solsystemets kollaps og jordens undergang (og Graces baling med moralske valg) på alvor, samtidig som de pakker filmens siste time inn i en tone og fortellerform som vanskelig appellerer til andre enn «barn, 8 år».

\

Heldigvis er dagnes andre film langt bedre stilt. Skjønt ‘bedre stilt’ er kanskje ikke et passende ordvalg, all den tid hovedpersonene bor i skogen, dealer hjemmebrent og heroin, og selger = Oslo. Uansett er Agnes mot verden en overraskende stilsikker og gjennomført film fra et lag med debutanter.

Det vil si: Hovedrolleinnehaverne, Marie Blokhus og Nader Khademi, er ikke debutanter. Langt ifra. Men regissør, manusforfatter og klipper David B. Berget er i det minste spillefilmdebutant. Riktignok har han erfaring fra reklamebransjen, men likevel: Dette er imponerende.

Sterkt er også en passende term for medforfatter Stephen Uhlander og fotograf Per Gunnar Fordal – spesielt for sistnevnte, som også debuterer i spillefilmformat. (Uhlander har skrevet flere tv-serier, samt filmen Mordene i Kongo.)

Agnes og Hansi har laget seg en camp i skogsområdet ved Ekeberg. Der har de alt de trenger, samt byens beste utsikt (som de selv sier). Ingen av dem lever som de gjør fordi de så gjerne vil det, men de forsøker som best de kan å overbevise både seg selv og hverandre om at dette nettopp er deres valg.

Intens sigarettrøking, fyll, dop og laber personlig hygiene gjør at fysikken ikke akkurat er på topp. Men sykling og gåing byen rundt (samt det friske friluftslivet!) hjelper på. Det, og et intenst hat mot barnevernet, som har fratatt Agnes retten til å være sammen med datteren. Noe som ikke akkurat har hatt en god effekt på mentalhelsen. Agnes går seg fast i intens intern, men høylytt argumentasjon, fantaserer om å ta barnevernet for retten, og hører stadig lyder, blir svimmel, og forvirret. En dag faller hun.

På sykehuset hvor hun våkner konstateres vaskulær demens. Flere brikker faller på plass for oss i salen, mens verden faller i grus for Agnes. Hun innser at tiden er knapp, at arbeidet med å skaffe seg advokat og bevise for retten og barneverden at hun er en skikket mor, må speedes kraftig opp. Dessuten må hun bli nykter.

Samspillet mellom Blokhus og Khademi er bemerkelsesverdig; som om de kjenner hverandre like godt som Agnes og Hansi gjør. I tillegg står både duoens tenkesett og handlingsmønstre til troende (og vel så det), og dynamikken deres bærer filmen langt på vei. I tillegg fungerer alt fra den improviserte og ektefølte dialogen (manus inneholdt ingen replikker), via klipperytme og foto, til Uno Helmerssons perfekt vektede musikk, så fint at alt bare sitter.

Et stykke ut i filmen inntreffer det noe som umiddelbart oppleves som drøyt. Men nokså snart, og i hvert fall i eftertid, ser man hvorfor historien måtte fortelles akkurat slik.

Agnes mot verden viser oss sider av Oslo og typer av liv vi sjelden ser. I hvert fall ikke på denne måten. Den gjør det på stillferdig imponerende vis og bør definitivt sees. På kino!

\

Kunstnernes hus er ikke bare stedet for utstillinger, pop-up-barer og -restauranter, samt fast restaurant, lukkede fester og lanseringer; de har også en kino. Og der (via egen import) viser de – på Palmesøndag – en veldig god film!

En gang for veldig lenge siden, da jeg levde som student i Frankrike, hadde jeg besøk av en skuespillervenn som fortalte villig vekk om forskjellige typer av skuespill – og av skuespillere. Ifølge ham var der to typer skuespillere: Robert De Niro-typen og Jack Nicholson-typen.

De Niro-typen var som en kameleon og forandret seg (nesten) fullstendig fra rolle til rolle, mens Nicholson-typen var seg selv hver eneste gang, uansett rolle. Litt over halvveis i filmen jeg er i ferd med å skrive om nå, slo det meg – til min store overraskelse – at lille, snille, milde Ben Wishaw hører hjemme i sistnevnte kategori. Uansett hvilken film (eller serie) jeg ser ham i, er han alltid og først og fremst Ben Wishaw.

(Selvsagt kan man i dag si at De Niro alltid er seg selv, men han er jo med årene blitt en så ekstremt lett gjenkjennelig figur, at uansett hvor mye han metodeskuespiller seg inn i en ny rolle og personlighet, så er han så til de grader seg selv.)

Vel, vel. Nok om mine studiedager. For i Ira Sachs eminente nye film Peter Hujar’s Day skal vi enda lenger tilbake i tid. Helt til 1974. Og vi skal til New York. Til den delen av New York hvor kunstnere og artistisk anlagte kunne leve og virke uten særlig mye penger – og likevel (eventuelt nettopp derfor) være del av et intellektuelt og kunstnerisk stimulerende miljø.

Peter Hujar’s Day forteller (ordet ‘forteller’ er valgt med omhu) historien om da forfatteren Linda Rosenkrantz ba en av sine kunstnervenner om å legge merke til hva de gjorde i løpet av en hel dag, for så å fortelle det til henne, dagen efter. (Hun spurte flere andre også, men her er det altså Hujar det gjelder.) Peter Hujar var en mer eller mindre ‘up and coming’ fotograf, og som de fleste andre som levde og virket der og da, var han hverken rik eller grisk. Penger var noe han trengte for å leve, for å kjøpe fotoutstyr og mat – ikke et mål i seg selv.

Selv om filmens «handling» utspilles i (og bittelitt utenfor det ene vinduet til) Lindas lille leilighet, oppleves ikke filmen som innesteng eller klaustrofobisk. Dette er definitivt en liten og intim film, men den er også ekspansiv og full av levet liv, all den tid Hujars beskrivelser av gårsdagens gjøremål og hendelser tar oss med hjem til ham, bort til Allen Ginsberg(!), til vurderinger og tanker om William Burroughs, samt anekdoter, innfall og tanker om dette og hint – som oftest relatert til foto-oppdrag, redaktører og magasin-intriger.

Til å begynne med er der en veldig distanse mellom oss og filmen; mellom oss og dem. Ikke bare av typen virkelighet versus skuespill eller avstand i tid og sted, men også på grunn av premisset, og detaljfokuset i Peters oppramsende beskrivelser. Men så, hverken snikende eller umerkelig – det skjer snarer plutselig – kjenner man at man er i leiligheten sammen med dem, og at man helt og holdent følger med på gjenfortellingen av Peter Hujars dag.

Jeg kunne så klart gått i dybden, eksempelvis ved å se på forskjellene mellom denne og My Dinner With André, eller peke på likhetene mellom Hujar’s beskrivelser av egne og andres klær, og Patrick Batemans, samt det pussige ved at manusforfatter-regissør Ira Sachs har valgt to briter til å fremstille New Yorkere, og det herlige ved å se igjen en spolebåndopptager med mikrofonstativ – for ikke å snakke om møblement og farvevalg, Zippo-lighteren, dagdrikkingen, og …

Men i stedet oppfordrer jeg til å se, å oppleve og å tenke selv.

\

Peter Hujar’s Day vises på Kunstnernes hus, søndag 29. mars, kl. 18. Kjøp billett ASAP.

5 i bagen med Morgan Bengtsson (Oslofønk)

Various - Prærien EP
Boring Crew Records 2025
Lytt her
Norske Anders Hajem fra Boring Crew Records har laget noen skikkelige bangers siden han dukket opp på scenen, og denne er en av mine favoritter. For et driv og for en reise over prærien! Han har også nettopp sluppet Myr EP på Spectral Bounce, den anbefales også!

Braincell – «Mind Over Matter»
Harthouse Mannheim 2008
Lytt her
Denne synes jeg er er utrolig kul med de glitchete lydene og oppbyggingen over tid. Passer perfekt å spille seint om kvelden for å overraske og sette folk litt ut av spill. Helt vill!

Anthony Rother - «Red Light District» 12"
Elektrolux 1998
Lytt her
En favoritt fra legenden selv. Noe av det kuleste jeg har hørt, og en udødelig klassisker. Andre siden på 12"eren er låta «Destroy Him My Robots» som er minst like bra. Vanskelig å velge her!

Yarn Init - «Good Call»
Clear Memory 2021
Lytt her
Jeg bare elsker vokal-chops når det er gjort på denne måten. Denne platen er for øvrig en av mine favoritter fra seneste tid der alle spor er 10/10. Bare å slippe nåla hvor som helst!

Elektrotechnik – Impulse EP
Tiger Weeds 2025
Lytt her
Jeg er veldig glad i electro om dagen. Denne her slår som en slegge på et bra anlegg! Blir aldri lei og får frysninger av de trippy partiene!