- Pappaen min er guru

Noen mennesker kan på sin lille måte være med å dytte kulturen videre. Det har vært mange muligheter til å nyte Harpreet Bansals fiolinspill de siste årene, der hun har videreført den nord-indiske raga-tradisjonen på mange forskjellige vis, i klassisk orkestermusikk, i samtidsmusikk og improvisert jazz-sammenheng. Og litt av alt - hun finner sin plass de underligste steder med største naturlighet. Hun har også flere anbefalelsesverdige album ute. Svært mange flere fikk plutselig ørene opp for henne da hun var en sentral del av Karpes siste storprosjekt, og hun har også turnert mye med dem her og der, og møtt et helt nytt publikum. Men nå handler det ikke først og fremst om henne.

Annonse

Hennes far Harbhajan Singh Bansal kom til landet det viktige året 1974, mye fordi landet trengte noen som kunne opplyse om og undervise i ragatradisjonen. Og det har han gjort, og således påvirket kulturen massivt, selv om han nok er et ukjent navn for de fleste. Dette skal markeres på lørdag, da datteren inviterer til festkonsert på Riksscenen for å markere hans 50 år i landet som underviser for nordmenn, indere, pakistanere og andre i nordindisk klassisk musikk.

Les mer om arrangementet her.

Hun har invitert Javid Afsari-Rad, Per Jørgensen, Andreas Bratlie, Adrian Fiskum Myhr, Vojtech Prochazka, Steinar Ofsdal, Ibou Cissokho, Sidiki Camara, Unni Løvlid og Reshail Mansoor til å vise sin takknemlighet til ham.

Suksessforfatter og Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam stiller som konferansier for kvelden

Alle som var tilstede i Spektrum på Karpe-konsertene der du var en viktig del av bandet og totalopplevelsen vil huske det for alltid. Spesielt «BARAF/FAIRUZ» - det ga i alle fall for meg et helt nytt lys på barn av innvandrere og deres forhold til foreldrene, og alle de erfaringene som er delt mellom generasjonene - og det som ikke kan deles. Det var både stolthet og sårhet der. Hvordan opplevde du dette selv, ga det deg noen nye tanker?

— Jeg skrev noe om det på Facebook for en stund siden. Det er noe med at vi fant et felleskap gjennom vår felles ensomhet. Karpe åpnet den døra, at vi kunne snakke om ting vi før hadde holdt for oss selv fordi vi trodde vi var alene om det. Samtidig er vi jo også stolte av foreldregenerasjonen, at de kom hit og skapte seg et liv fra scratch, og alt det de ofret for oss.

Det høres verdig ut. Hva vil du si hans sosiale og musikalske rolle har vært i disse årene?

— Han har vært en læremester og et samlingspunkt for et stort miljø av kultur- og musikkinteresserte. Først og fremst expats, men også nordmenn. Han har ikke spilt mange offentlige konserter, han har prioritert pedagogvirksomheten. På indisk heter det guru, så pappaen min er guru. Det er litt kult.

Og hvordan har hans formelle og uformelle undervisning og stemningsskapning artet seg?

— Stort sett har han undervist hjemme hos oss, så huset var alltid fullt. Øktene varte i mange timer, slik det er i den tradisjonen. Man setter seg ned med guruen, og glemmer tid og sted. Pappa stilte strenge krav og forventet fullt fokus under hele undervisningen. Tok man en sjelden pause, var det for å snakke om musikk. Men det var hyggelig også, selv om vi jobbet hardt.

Hva slags mennesker og musikere har vært innom i årenes løp?

— Hver gang det kom kjente indisk/pakistanske musikere til Oslo inviterte pappa dem hjem for å spise, drikke chai og spille. Vi fikk møte mange av idoler på denne måten, f.eks. Amjad Ali Khan, Dr. L. Subramaniam, Ustad Fateh Ali Khan, Ustad Shaukat Hussain og mange fler. Av norske musikere kan nevnes Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal og Per Jørgensen.

Femti år er en stund. Hva slags Oslo var det han kom til den gangen, tror du?

— Det var nok ganske mye mer ensfarget, men foreldrene mine beskriver nordmenn de møtte i den tida som åpne, hjelpsomme og imøtekommende. Det var lett å få kontakt med folk, og de fikk fort et nettverk som de fortsatt har i dag. Mat var et problem. De er vegetarianere, og nordmenn på 70-tallet skjønte ikke noen ting av det. Det var ikke lett å få tak i en del matvarer, så det ble mye impro med potet og gulrøtter.

Og hvordan opplever du Oslo i dag, kulturelt og sosialt - du er jo en aktiv musiker i mange forskjellige sammenhenger, både på de fjongeste konsertscener og på mørke jazzklubber.

— Byen har blitt mangfoldig, og man får tak i hva som helst. Oslo er en ganske liten by med en overflod av sykt bra musikere, og folk er generelt veldig greie med hverandre. Sjangergrensene er mye mer utvisket enn de var f.eks. da jeg studert - for 20 år siden!

Så det er lettere å finne et felles «språk» med folk fra ulike leire. Hvor man spiller har ikke så mye å si, siden man stort sett treffer de samme folka både på konsertscenen og på jazzklubben. Jeg kunne ønske meg litt mere guts hos arrangørene, da. Mange av dem sitter fortsatt fast i sjangertenking og kjører safe.

Hvor tidlig begynte du selv å spille på et seriøst nivå? Og utover din egen karriere og herlige kunstnerskap, føler du på et spesielt ansvar om å bringe tradisjoner videre og skape interesse for den for et annet publikum?

— Jeg og søstrene mine gjorde mange opptredener gjennom hele barndom- og ungdomstiden, og det var seriøse greier: indisk nasjonal TV, NRK, TV2, TVNorge, NRK radio og så videre. Men pappa passet på at vi ikke brukte oss opp. Han takket bl.a. nei til Rikskonsertene og flere andre arrangører. Men vi var flere ganger på Ungdommens Kulturmønstring, så da fikk vi jo sett litt av Norge. Siden trodde jeg at jeg skulle bli vestlig klassisk fiolinist, og studerte på NMH i fire år. Etter hvert fant jeg hjem til ragaen, der jeg kunne føle meg fri. Det er vel da jeg ble meg selv, en gang på 2000-tallet. Jeg tenker jo at det jeg driver med er formidlingsarbeid og tradisjonsbæring, men jeg må gjøre det på min måte.

Hva gjør du ellers utover våren?

— Denne våren spiller jeg inn ny plate, med trioen min og Cikada Strykekvartett. Jeg spiller på noen festivaler til sommeren, og så skal jeg lage musikk til en ny dokumentarfilm om syreskadeofre i India. Og så turnerer jeg litt med Karpe, Simin Tander, Mira Thiruchelvam og Javid Afsari Rad. Sist men ikke minst spiller jeg støttekonsert for Palestina på Victoria 10. april med Bugge Wesseltoft, Gregor Riddell, Javid og mange fler, og jeg håper alle kommer dit.