Kunstner Tiril Hasselknippe: – Jeg trodde jeg skulle dø

Det er Tiril Hasselknippe, del av den på 2010-tallet fremadstormede unge generasjonen norske kunstnere med internasjonalt nedslagsfelt, som står bak.

– Jeg talte 24 portaler! Gikk du lei da du kom til 24 eller har du et spesielt forhold til dette tallet?

– Det var litt med størrelsen på lokalet, egentlig, svarer Hasselknippe.

– Først tenkte jeg å lage 30, men så ble skulpturene større enn jeg hadde tenkt, så gikk jeg ned til 24, sier Hasselknippe.

Hun sitter foran en gråmalt trevegg. Gjennom to krysspostvinduer – klassiske greier – strømmer hvitt, flatt desembersol inn. Hun har blå genser, lyst bølgende hår og snakker i en stødig strøm av østlandske ord – med skarre-R, hun vokste opp «50/50» mellom Birkeland i Agder og Skjetten utenfor Lillestrøm.

– Vi lo litt av det under monteringen, for det er en slags desemberutstilling, og det er jo 24 luker i adventskalenderen. Jeg hadde nok ikke laget helt samme utstilling på sommeren, sier hun.

Setter man seg ned, forandrer figurene karakter, blir til skumle spøkelsesaktige skikkelser. Eller sykkelstativer, uinspirert tegnete jentehårsveiser. I bakgrunnen høres et ambient lydspor, iblant ispedd skjærende metalliske lyder og vag skraping. Noen ganger oppløses det hele i en slags forløsning, som lyden når man åpner en bra kiste i et fantasyspill. Det er som å ha gått feil inne i fjellet i Blåfjell.

– Mye lys, men også mye mørke. Litt handlegate i midten av desember-aktig stemning?

– Jeg prøvde ikke nødvendigvis å lage en handlegate, da. Men det er mørkt ute veldig mye av tiden utstillingen står, så det handler om å tilnærme seg mørket og lyset på en annen måte enn vi gjør midt på sommeren i Norge, når det er lyst hele tiden. Vi har det behovet, vi tiltrekkes av lyset, svarer Hasselknippe.

Inntil for et par år siden bodde Hasselknippe i New York, som seg hør og bør for en kunstner med internasjonale ambisjoner. Før det bodde hun i Berlin og før det igjen i Malmø. Og det var byene hun bodde i, helt konkret, for i en femårsperiode hadde hun ikke noe hjem. Hun satset alt på kunsten, bodde på skoler og i atelierer. Levde fra sofa til sofa.

Nå bor hun og samboer Brian på Sola utenfor Stavanger, nærmere bestemt like ved Hellestøstranden, en værbitt sandstrand som skråner ut i Atlanterhavet. I landskapet rundt finner man, om man ser på et kart, navn som vekker visse assosiasjoner: Braut, Håland, Tjelta. Og hakket rarere: Ølberg, Ræge, Julebygda. Å få samboeren med til Norge tok fem år. Den eneste måten å få ham til å flytte noe som helst sted, var om det var mulig å surfe der. Det ble Jæren.

Portalene er hovedattraksjonene i Play, selv om det er hele rommet og stedet i seg selv som er verket. Portalene er laget av epoksy og glassfiber, med lyskilder inni. Epoksyen, altså plasten, er biologisk basert, ikke petroleumsbasert, noe Hasselknippe beskriver som et nytt sted i retning miljøvennlighet

– Den er nedbrytbar?

Hasselknippe utstøter et sukk.

– Haha.

– Tingen er at når man lager kunst, så skal den helst ikke være nedbrytbar! Det er en egen diskusjon i seg selv, hva som er viktigst, men det er sjeldent helt miljøvennlig å lage kunst. Det er fortsatt plast, men den er laget av mer miljøvennlige materialer.

Inni er det som nevnt lys. Helt ordinære LED-striper av typen folk «pynter» studenthybler med. Bueformene er laget ved at hun har bøyd tynt stål.

– Glassfiberen oppfører seg litt som et tekstil, det er det som gjør at man får disse formene, U-formet nesten.

Når jeg spør om de blå-grønne fargene tar samtalen en rask u-sving.

– Jeg hadde en nær døden opplevelse i ørkenen en gang. Jeg kræsja i et steingjerde, jeg holdt på å kjøre over et stup, sier Hasselknippe.

– !

– Helt casual!

Hasselknippe hadde fått en idé om å reise til ørkenen for å skrive masteren. Hun dro til Mojave-ørkenen og leide en leiebil.

– I det øyeblikket hvor jeg holdt på å gå over så fikk jeg en visjon om at jeg var i bilen, jeg så meg selv fra siden. Bilen falt nedover i slow-motion, men det så ut som det var under vann! Og alt var turkis, i stedet for sånn ørkenkolorittt.

Siden har hun brukt disse fargene mye.

– Jeg var sånn, «okei da fikk jeg den fargen, da bruker jeg den!». Jeg vet ikke hvilken betydning det har. Men jeg liker jo også vann som element. Instrumentet som brukes i lydsporet er en waterphone, et rart instrument som har vann i seg, så man hører på en måte klangen av vannet.

– Hvorfor må det alltid være et sånt veldig stemningsskapende lydspor i installasjonskunsten for tiden?

– Det må ikke det. Jeg har ikke det i all kunsten min, men jeg synes det er veldig spennende å lage et rom der du føler at du går inn i en film. Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger, hvorfor jeg ikke bare lager en fuckings film, om det er så interessant for meg, men jeg er bare helt uinteressert i å faktisk lage filmen! Jeg vil bare lage rommet, så kan hver person som går inn i rommet lage sin egen film i øynene sine. Det er ganske basic, men det er litt sånn jeg tenker.

Hun utdyper:

– Lyd setter seg i kroppen på en annen måte enn et rent visuelle. Man klarer ikke å avfeie lyd. Det er også ofte jeg lager skulpturene akkurat så store at du føler at du er litt liten. Det er veldig lett at vi går og forholder oss til skulpturene som at vi er the master og de bare er sånn, jeg vet ikke jeg, hehe, vi har en overlegenhet overfor de objektene – vi eier dem, vi har lagd dem. Så jeg prøver å pushe litt på den kroppslige autonomien, dytte en litt inn i verket.

Inspirert av sci-fi-filmer

Hasselknippe er en sånn kunstner som lager ting. Rare objekter som ofte står eller ligger rett på gulvet. Kanskje ligner de noe, men samtidig liksom ikke. Hasselknippes ting er forvrengte eller tilsynelatende ubrukelige: Søyler som ikke holder opp noe, bare står der, som om de venter; en rar, magisk, stein; en sofa det helt konkret ikke går an å sitte i. Ting som står på museumsgulv, og som sikkert kalles skulptur, hun bruker det ordet selv, men hvor ordet egentlig føles litt for formelt, ikke helt dekkende. Da Hasselknippe i 2015 deltok på Astrup Fearnleys gruppeutstilling NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon sammen med 16 andre kunstnere på vei opp, ispedd Ida Ekblad og Marianne Hurum, plasserte hun harpiks- og sandflak utover museumsgulvet. Oda Bhar i Morgenbladet mente det lignet «avskallet ørkenhud».

Hangen til skulpturer har hun hatt helt siden studietiden ved Malmö Art Academy, hvor professorene nettopp ikke ønsket ville at hun skulle forfølge akkurat det sporet.

– Da jeg begynte å lage skulptur, var det liksom bare helt feil. I seg selv, det å lage en skulptur som ikke bare var en pidestall for en bok eller en presentasjon.

Professorene ønsket at hun heller skulle lage det hun kaller «relasjonell estetikk-verk» – gjennomtenkt kunst hvor det visuelle uttrykket havner i bakgrunnen for en teoretisk analyse. Hasselknippe ville heller lage ting, skulpturer, som ikke var konkrete i hva de ville oppnå politisk eller sosialt.

– Å skape noe nytt var bare tull! Man kunne ikke skape noe nytt – med mindre man var maler, for da var det helt andre spilleregler, sier Hasselknippe.

– Da kunne man være et geni og ikke si noen ting smart.

I Malmø møtte hun kunstnerkollegaene Sandra Mujinga – som var første kunstner ut i Munchs nye Solo Oslo-serie – og Kah Bee Chow.

– Vi stolte mer på hverandre enn autoriteter. Sånn er det fremdeles.

– Hva slags skulpturer lagde du? Hvor hentet du inspirasjon fra?

– Jeg har alltid vært veldig interessert i science-fiction, både filmer og bøker. Jeg har alltid elsket de verdenene man skaper i set-design. Jeg føler at i science fiction, betyr alt noe. Hvordan døra ser ut, på hvilke måter de kommuniserer, hvilke klær de går med. I motsetning til en film satt til 60-tallet, da vet du at det er alskens 60-tallsinteriør, sier hun.

– De som skaper sci-fi-set, skaper veldig mye innhold. Så det var det jeg var interessert i: lage skulpturer og installasjoner som var science fiction på mer eller mindre abstrakte måter. Det er mange andre formater det hadde vært enklere å kommunisere ideer med, men motstanden ble interessant.

Frivillig hjemløs i fem år

Mens hun før hadde boret inn transkripsjoner fra Nasa-oppdrag i verdensrommet i murveggen på skolen (Scott Carpenter, tidligere andreverdenskrigpilot, mistet plottet totalt i 1962, begynte å bable hysterisk og glemte alt det vesentlige og vitenskapelige ved oppdraget sitt) begynte hun nå å lage skulpturer som kunne se ut som en blanding mellom en bil og en sommerfuglvinge, som vibrerte heftig om folk kom nær. Dét, eller sofaer som var umulig å sitte i.

– På det tidspunktet var jeg veldig opptatt av at sofaen representerte noe jeg ikke hadde. Det er et sosialt møbel som ikke bare er til for en selv. I tillegg symboliserer den et hjem.

Noe hun altså ikke hadde. I årene under og rett etter utdanningen satset Hasselknippe alt på kunsten. Dermed utgikk konseptet leilighet og sted og bo.

– Jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare kunne jobbe med kunst på fulltid, om jeg fikk til det, så skulle jeg gjøre det. Jeg tror jeg var litt redd for at om jeg hadde jobb, ekstrajobb eller fulltidsjobb, så ville jeg ikke ha nok energi til å gjøre begge på en gang. Så jeg valgte en ganske ekstrem livsstil.

– Hvor kom den tanken fra?

– Jeg hadde en idé i hodet fordi kroppen ikke helt funket. Jeg hadde ikke noen diagnose, jeg skjønte ikke hva det var for noe, jeg syntes bare det var helhetlig gærent. Jeg gikk rundt og trodde at jeg ikke hadde så mye tid igjen i livet.

– Turboen min var at jeg trodde jeg skulle dø.

Derfor bestemte hun seg for å gjøre det man egentlig bruker 20 år av en karriere på i løpet av to år. Men hun døde ikke. Hun ble bare utbrent.

– Hvorfor trodde du at du skulle dø?

– Dette var noe jeg ikke snakket om. Det høres tåpelig ut, men jeg hadde så altomfattende symptomer. Til tider føltes det som at cellene forsøkte på å drepe seg selv – eller hverandre. Det var en veldig spesiell følelse. Det var veldig mye vondt. Sanseinntrykkene var veldig sterke. Det å være ute i kulda gjorde vondt, å være i varmen var vondt, forteller hun.

Diagnosen

I 2017 fikk Hasselknippe diagnosen fibromyalgi, en kronisk nervesykdom.

– Hvilket er en dramatisk diagnose å få, men man dør jo ikke av det da så det var jo opptur sånn sett, sier hun.

Men rent karrieremessig var det ikke den beste beskjeden å få.

– Da jeg fikk diagnosen var karrieren min på topp, liksom. Endelig var jeg på et sted der jeg var en internasjonal kunstner som hadde mange muligheter ved fingertuppene, men så ble jeg veldig dårlig. Det var mye jeg følte jeg ikke kunne gjennomføre. Karrieren tok en annen vei fordi jeg ikke kunne stå på som jeg hadde gjort. Frem til da hadde hele min selvfølelse og identitet vært bundet opp til arbeid. Å være kunstner. Lage utstillinger. Gjøre det bedre og bedre. Det var en ganske stor knekk å ufrivillig roe det ned. Jeg visste med meg selv at det var min egen feil, på en eller annen måte, så jeg følte veldig mye skam og negative følelser. På toppen av det gikk mamma bort, uventa.

Fibromylagi rammer hele kroppen, men starter i hjernen. Hasselknippe beskriver det som å konstant være i en, og hun slår om til engelsk, hypervigilant state. Krisemodus.

– Konstant. Det er ikke noe man kan slå av – gjøre yoga eller noe. Det er brytere i hodet som har gått på, slik at hjernen utløser så mye stress at nervene blir forvirra og sender ut smertesignaler. Det kan være smertesignaler for ingen stimuli, og det kan være smertesignaler av helt vanlig stimuli, som vind, berøring, sånne ting.

– Det høres overveldende og forvirrende ut.

– Veldig! Om jeg har forstått det rett, så utvikler de færreste sykdommen som barn, men jeg gjorde det. Så hele mitt liv har det vært en annerledeshet som jeg bare ikke har forstått. Jeg har trodd jeg har vært svak, at jeg ikke klarer like mye som andre, at jeg må kompensere og skjule det. Føle skam.

– Det som var vanskelig med å få diagnosen er å forstå at det ikke er noe som kan behandles, og så blir det borte. At det er en livslang sykdom. Det er jo komplisert som relativt ung person å ta til seg …

I denne perioden hadde hun blant annet en soloutstilling på Braunschweiger Kunstverein og deltok på New Museum-triennalen i New York.

– Var du fattig på den tiden. Liksom «ekte» hjemløs?

– Jeg hadde ikke råd til noe. Jeg var ekstremt fattig i mange år, men det var jo et valg jeg tok. Det er ikke sånn, synes synd på meg! For det var valgt. Jeg kunne bodd et sted, hatt en jobb ved siden av, og antageligvis gjort mindre kunst. Særlig fordi jeg ikke har uendelig energi egentlig. Men det var en tøff situasjon.

– Noe er plutselig lobotomert bort

De siste årene har det kognitive vært verst, forteller hun.

– Plutselig var min hjerne, mitt tankeunivers som et lukket rom med veldig definerte grenser. Når man leter etter ord i normale tilfeller er det som om det er der, du har det på tungespissen, kanskje kommer du på det rett etterpå. Plutselig var det en skuff som var borte. Jeg kunne føle fysisk at jeg ikke kommer til å finne det ordet eller den konklusjonen, fullføre denne setningen eller denne forklaringen. Ikke for meg selv eller for andre. Noe er plutselig lobotomert bort.

Det er en helt annen eksistens, sier Hasselknippe, å være voksen og så plutselig være en annen person overfor seg selv, tenke på en helt annerledes måte.

– Du kan kjenne deg igjen i det hvis du har drukket eller tatt dop, men da er det en valgt tilstand som forhåpentligvis går over.

Hasselknippes tilstand – og bevissthet om den – har ikke noe annet sted å gå enn inn i kunsten.

– Jeg ville skape et rom som så litt ut som tankene. Ideer, ord og tankerekker som plutselig slutter, får et mellomrom, eller bare flyter opp og forsvinner. Fordufter. Et rom som ikke er fylt med noe, men man forstår at det skal være noe der.

En tilgjengelig utstilling

Play er er sanselig, inviterer publikum til å suge til seg inntrykk, trekke egne konklusjoner. Utstillingsteksten trekker linjer til både Hasselknippes fibromyalgidiagnose og til den brede diskusjonen om utformingen av offentlige rom.

– Et fokus for utstillingen var at den skulle være tilgjengelig. Jeg har vært veldig interessert i det de siste par årene. Det er masse kunst som generelt sett, om du har foto eller et maleri på veggen, så er det ikke nødvendigvis så utilgjengelig for folk, men jeg har lagd kunstinstallasjoner som til tider ikke har vært spesielt tilgjengelige. Det kan være at jeg har bygget en scene opp og den eneste måten å komme til dette nye rommet er å gå opp en liten trapp, det kan være søyleskulpturer, hvor noe av poenget er å skimte hva som er oppi, men det er alt for høyt for mange. Dette er ikke for å belære, men for å ansvarliggjøre meg selv litt. Jeg vet ikke om jeg alltid kommer til å oppfylle disse kravene, men jeg håper jo det. I hvert fall med denne utstillingen har det vært noe jeg har sagt fra starten av. Det skal være et mål for alles kropper å se den og ha en lik opplevelse. Det samme i forhold til at den er tilgjengelig for barn, unge. Jeg ville at den skulle ta alle på alvor. Jeg vet ikke om det gjør noe eller ikke gjør noe, jeg? Men det har i alle fall vært en del av min prosess som ikke har vært en del av min prosess tidligere.

– Ved Nasjonalmuseets «Jeg kaller det kunst», fikk Goro Tronsmos installasjon kritikk for å ikke være tilgjengelig for alle, rent fysisk. Man måtte opp trapper og åle seg gjennom smale ganger. Men hadde det ikke vært sånn, hadde det blitt noe helt annet? Det er en egen opplevelse å lure seg inn i et lite kott?

– Ja, det er komplisert. Når det relaterer seg til kroppen … Jeg vet ikke om all kunst trenger å være strømlinjeformet på samme måte, men det er bra å ikke late som at alt er tilgjengelig når det ikke er det. Jeg har tenkt det, men feid det bort i mange år. Nå er det mer sånn okei, hvis jeg gjør et utilgjengelig arbeid, vet jeg overfor meg selv og offentligheten at det er utilgjengelig. Da må jeg stå for det. Det kan være fint å tenke, og så ytre, tanken, så man er bevisst på det. Slik at man ikke ekskluderer unødvendig. Mange ting kan funke like godt når det er inkluderende.

Men kanskje er det viktigste ved Play at den tør å ikke være håndgripelig og konkret. Ikke leve opp til krav om «relevans».

– Jeg var redd for at nå som jeg har hatt hjernetåke så lenge, har jeg mistet evnen til å lage kunst. For jeg kan ikke lage kunst sånn som før.

Play har vokst frem mer intuitivt enn Hasselknippes tidligere arbeider.

– Det er rart å lage et arbeid som omhandler så private ting, men som fremdeles er i prosess, ting man ikke er ferdig med. Jeg har ikke en slags konklusjon å komme med, liksom: sånn var det, her er resultatet. Det er ting som kverner.

Å lage utstillingen syntes hun var skummelt, var bekymret for at det ikke var smart nok.

– Jeg har hatt veldig seriøse tanker om å slutte med kunst. For jeg har ikke lyst på den avvisningen, at jeg ikke er god nok sånn som jeg er. At det ikke holder å være en person med disse begrensningene.

– Du har kalt utstillingen Play. Er det for å gi den en slags ytre relevans? Det at du hekter det på utformingen av offentlige rom, lekeplasser og så videre.

– Jeg liker titler som kan tolkes på mange måter. Ord som kan ha mange betydninger. «Play» kan være teaterstykke, lek, spill. Men det jeg tenkte på var å gi en tittel som var den mest positive vinklingen jeg kunne gi meg selv. I stedet for å si: jeg har et handicap og begrensninger, jeg kjenner ikke igjen meg selv, jeg vet ikke hvem jeg er. I stedet tenke at her har jeg et hjernelandskap som er annerledes og her skal vi leke oss! En superpositiv måte å tenke på som jeg ikke egentlig trodde på.

– Hvordan er det å nå være så stedbunden som du er nå? Du jobber hjemmefra med kunst fra Hellestøstranden, kontra å flytte rundt i alskens storbyer. Hvordan har det påvirket hvordan du arbeider?

– Jeg nok levd på ytterpunktene. Nå er jeg på et annet ytterpunkt. Nå har jeg en base-base, og det er ganske deilig, egentlig.

En ny morsrolle

Hun har også fått barn.

– Det å få barn må være universets emosjonelle syretripp nummer én. Det er det vanskeligste og uten tvil det vakreste jeg kommer til å oppleve. Jeg føler meg så heldig som får være forelder til datteren min, det er ikke gitt å få den muligheten. Som noen som hadde en noe grumsete barndom er det også en mulighet for å være litt forelder til meg selv. Det er en veldig ny verden for oss begge.

– Jeg føler denne utstillingen har perspektiver som er dypt kroppslige og går inn i opplevelser som der ingen kombinasjon av ord kan egentlig dekke det som skjer. Som død eller nytt liv. Jeg tror at kunst har den rollen. Derfor kan kunst være så sterk og uklar på samme tid. Og hjernen går litt opp i liminga. I all min kunst utfolder det seg en sparringsdans mellom dystopi og håp. Men når man holder et helt nytt menneske, blir det veldig tydelig at ikke alt er i konstant entropi. Nye veier er mulige.

– Hvordan har dette endret deg som kunstner?

– Jeg vil si mye har krystallisert seg og jeg føler sansene har spisset seg. Livet mitt nå inneholder mye mer enn tittelen som arbeidsnarkoman kunstner, jeg har fått plass til mer av den menneskelige opplevelsen. Det gjør meg til en mer tredimensjonal og empatisk person og derfor også som en kunstner med et dypere register. Det er en gave.