Hayeminol, barns blikk og nye klassikere

Hei, et kort brev i dag, for eksempel med tips for deg som ønsker å se barnefilm. Det er det vel stadig flere av oss som ønsker nå, med alt det dumme voksne folk holder på med i nyhetsbildet for tiden. High living, sex, penger, status og dyre viner er nå først og fremst assosiert med noe harry greier for dekadente rikfolk og kjedelige politikere fra Lier. Den senere tids utvikling kommer forhåpentlig til å skape en stor anti-kapitalistisk bølge, men sannelig kan det godt også komme en straight edge/avholdsbølge av alt dette.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Og så er det boklesing, da. De sier på radio at det er tilbake. Ikke bare fersk litteratur som pirker i det vi opplever i det daglige i vår moderne verden, men også klassikerne, som kan gi evig estetisk og språklig nytelse, men som også i mange tilfeller kan hjelpe oss å forstå verden. Fortell det til vaskepersonalet som ryddet på mitt overfylte kontor, der jeg kom i skade for å sette en crisp blå bokpose fra Aschehoug forlag oppi en liten eske for papirgjenvinning. Det var liksom ikke plass flere steder. Oppi posen fantes en god bunke nyutgivelser av Jane Austen i pocket, og det var to Torborg Nedreaas med herlige forside-illustrasjoner gjort av kunstneren Else Hagen som ble gjenoppdaget med den flotte utstillingen på Nasjonalmuseet og Kunstsilo i fjor. Megetsigende nok var det også en nyopprykket hardback-utgave av Stefan Zweigs Verden av i går. Den skal visst på Mammut-salget. Men viktigheten av klassikere var ikke ordentlig formidlet til alle i verden tydeligvis. Men jeg nektet å gi opp og kom med ned på søppelrommet og basket rundt i en stor container med alskens papirer og matsøppel. Bøker blir behandlet som søppel! Jeg hyttet med neven og forbannet tidens elv. Og heldigvis dukket de opp til slutt, jeg børstet vekk støv og skitt, og de var som nye igjen. Det føltes som en metafor om et eller annet.

På markedet nå er det også to nye bøker av tyske Jenny Erpenbeck, som forlaget hårete nok påstår at «garantert kommer til å få Nobel-prisen». Joda, det kan veldig godt hende at the nobel guy på et tidspunkt kommer til å peke i den retning. Romaner som Alle dagers ende, Kairos og min favoritt Hjemsøkelse er av svært høyt nivå. Nå kommer også hennes tidligste bøker ut på norsk. I fjor kom Det gamle barnet, og denne uken ble oppfølgeren Ordbok(2025) tilgjengelig i Ute Neumanns oversettelse. En kort roman på 122 sider i lite bokformat, og en tiltalende forside med et maleri av Georg Sholz. Til tross for beskjedent sideantall er romanen stappet med dyster underlighet, en fortelling om en ung jente som vokser opp i avsondret trygghet i et latinamerikansk land under totalitært styre. Ja, det er en roman satt i et barnlig kodet språk som gjør det vanskelig å gjenfortelle i en fei - men det er vel nettopp derfor vi leser skjønnlitteratur, er det ikke? Ord og virkelighet er ikke som man tror, i alle fall ikke for barnet i boken, og mange med det.

Annonse

Vi kan lese mer om den reelle historiske bakhistorien for det som diktes om i Ordbok i en lang tekst som foreligger i essaysamlingen Ikke en roman, som utgis parallelt. Tekster, tanker og taler i utvalg, der Erpenbeck pirker i eget og andres forfatterskap (Thomas Mann, Hans Fallada, Ovid). Det er også gjennomarbeide essays om kultuhistorie, musikk, politikk og samfunn - der Erpenbecks kvasse klo viser seg. Som i skjønnlitteraturen hennes, er den opprivende følelsen av å vokse opp i Øst-Tyskland, og også ettervirkningene av oppløsningen av landet, gjenstand for rystende og klartenkt skriving.

Om du heller vil bruke øynene på kunst, kan du stikke ned til FineArt på den 12 februar, da åpner en retrospektiv utstilling av og med Marianne Heske, hvis rike kunstnerskap inkluderer skulptur, installasjon, fotografi, video og digitale uttrykk.

Ukens blandede bilder

Fire barnefilmer og én voksenfilm. Pluss et rykte. Hva er dette for slags opplegg?

Siden det nokså sikkert hender i alle voksnes liv at de må ta med seg en småtass eller to på kino, er det kjekt å ha en aldri så liten oversikt over hva som er tilgjengelig av barnesikre kinofilmer. Per tiden kan vi komme på fire fine og tilgjengelige barnefilmer, selv om kun én av dem har premiere denne uken.

Nykommeren heter SvampeBob: Jakten på firkant, og er den minst interessante av de fire, i hvert fall for oss voksne – og for barn som har sett en film eller to (eventuelt et lass med tv-serieepisoder) om den titulære og tøysete svampegutten.

Men om du kjenner noen som aldri kan få nok av SvampeBob er dette et (halv)artig alternativ. Vitser, ordspill og visuelle gags appellerer definitivt mer til dem under tolv enn over, noe som gjør den nokså kjedelig for oss eldre, men er du villig til å ofre deg for de små: Lykke til.

\

Et noe bedre alternativ finnes i actionkomediespenningsbarne-animasjonsfilmen Kjæledyrekspressen, hvor en togvogn full av kjæledyr blir ‘kidnappet’ av en skurkete grevling som vil ta hevn (over en eller annen) – og som fjernstyrer den mot en sikker død (tror jeg det var).

Som den observante leser kanskje har plukket opp, var heller ikke denne spesielt stimulerende eller minneverdig for noen over tolv. Men tempoet var høyere, vitsene flere og referansene til andre filmer og popkulturelle fenomen langt bedre.

\

Best (eller vaffal nestbest) av alle de barnevennlige filmene er den norske dokumentaren Salto, Pus & bucketlisten. Der møter vi tolv år gamle Tuni, som nokså nylig mistet den ene storebroren sin til selvmord - for så å få vite at moren var blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft.

Heldigvis er filmen langt fra så nitrist som innledningen indikerer. I forbindelse med brorens bortgang fikk Tuni en hund ved navn Salto, som kan snakke. Hvilket vil si: Salto er i filmen stemmegitt av Jan Gunnar Røise, slik at hver gang han (hunden) tenker eller bjeffer, så hører vi (via JGRs stemme) hva Salto mener, tenker og føler. Noe som gir oss innblikk i hva Salto legger merke til av det som skjer med Tuni.

Dette foregår både direkte og indirekte, idet Salto også snakker med familiekatten Pus (stemmegitt av Hilde Lyrån), om hvordan han best kan hjelpe Tuni gjennom den tunge tiden. Siden Tuni sliter med å dele vanskelige følelser (med mennesker) bruker hun gjerne Salto som en å dele tankene sine med. 

Denne forklaringen ble kanskje ikke eksemplarisk konsis og klar, men jeg kan love at opplegget fungerer godt i filmen. Og at filmen tidvis er morsom, rørende og sjarmerende – særlig om man ser den sammen med et yngre publikum. Og uansett alder vil publikum garantert kunne lære mye om sorg, engstelse og frykt – og livsglede, tilstedeværelse og viktigheten av vennskap, kjærlighet og åpenhet.

\

En annen film som har en ting eller to (eller tre) å lære barn – og sikkert også en hel del voksne – er den norske animasjonsfilmen Ustoppelig.

Den forteller historien om cellen Kaja, som bor i leveren til Erik, en gutt som må på sykehus for å fjerne en kreftsvulst. Det Kaja innledningsvis ikke vet (ikke vi i salen heller, for den saks skyld), er at hun er en kreftcelle og at ‘greia’ hun og vennene hennes bor i, er Eriks kreftsvulst.

Heldigvis for Erik blir han injisert med en god dose cellegift, som i Kajas verden manifesterer seg i form av blå, bevæpnede soldater som forsøker å hindre kreftcellene i å forlate svulsten og å infisere lymfeknutene. Litt innviklet her også, med andre ord. Men, igjen: Det funker fin-fint i filmen!

Ustoppelig er artig, farvesterk og nokså original og uvanlig direkte angående kreftens dødelighet og Eriks farlige situasjon.

Dessuten er den opplysende, lærerik og underholdende (for både yngre og eldre), der den veksler mellom spenning, angst, stress og humor – og mellom Kajas verden inni Erik, og Eriks liv i det vi på det nærmeste kan kalle vår verden.

\

En film hvis handling definitivt utspiller seg i vår verden, og som på sett og vis kan være like lærerik og opplysende for de yngre (men neppe like underholdende), er Sirãt.

Handlingen der er lagt til en ørken i Marokko, hvor en spansk far og hans unge sønn er på leting efter mannens datter/guttens søster. Det er fem måneder siden sist de hørte fra henne, men siden de mener å vite at hun skal delta på en giga-rave der, er de på plass med et lass løpesedler med foto og telefonnummer.

I løpet av raven kommer de i kontakt med mange møkkete mennesker, men ingen av dem har sett Marina (som hun heter). Imidlertid får far og sønn nyss om en annen og større rave som skal gå av stabelen litt lenger sør i landet, om et par dager. Så når to busser bryter ut av kolonnen av kjøretøy som blir geleidet vekk fra første-ravens område (av hæren, for sikkerhets skyld; lang historie), følger faren og sønnen efter, tross at de ikke akkurat kjører en egnet bil.

Ganske snart opplever de konsekvensen av de manglende off-road-kvalitetene leiebilen deres lider under, men de gir likevel ikke opp. For hvordan kan de vel det?

Men efterhvert som de følger disse godt voksne, syredryppende og ayahuasca-drikkende raveveteranene (som åpenbart lever som de gjør i et forsøk på å flykte fra virkeligheten) øker vanskelighetene i intensitet.

Lenge før filmen er over begynner det å gå skikkelig galt.

Sirãt vil gi deg flere jævlige sjokk. Du vil skvette i kinosetet minst fem ganger og du vil neppe kunne riste av deg skitten, dritten og elendigheten den byr på – uansett hvor mye du skulle ønske det.

Likevel anbefaler vi filmen. Den tar deg med inn i en del av verden og et (mentalt og geografisk) landskap – for ikke å si en måte å se livet på – som du neppe er kjent med fra før.

Filmen forteller sin historie på uvant vis og er på flere forskjellige måter stimulerende – både intellektuelt og emosjonelt. Men koselige minner bringer den altså ikke.

\

Særlig trivelig er heller ikke Kraken, den nye norske katastrofefilmen fra folkene som gav oss Tunnelen.

Denne gang dreier det seg om et undersjøisk mega-uhyre i Sognefjorden, som terroriserer alt og alle som ser ut som de rører på seg. Ikke fordi den er slem, men fordi et lakseoppdrettsanlegg vekker den fra sin dype, dype dvale.

Filmen skulle egentlig hatt premiere i oktober i fjor, men ble tre måneder forsinket, angivelig fordi produksjonsselskapet ville flikke litt ekstra på de visuelle effektene.

Siden jeg bestemt mener å huske at jeg så en scene eller to i en tidlig trailer for Kraken, som ikke er med i den utgaven som ble pressevist, lurer jeg på om det ikke ble flikket på mer enn kun effekter. Men det får så være.

I og med at jeg har forpliktet meg til å skrive en lengre omtale av den i en papirpublikasjon, må jeg vente med å si særlig mer om den nå. (Men har du knapt med kinotid og/eller -penger: Prioriter en av de fem første filmene.)

\

Fem i bagen med Ånon fra Hayeminol

Låter som også er inspirasjonskilder for årets mest imponerende norske album Ingen vår i år som ble lansert denne helgen.

Vi teller fortsatt januar, men det skal godt gjøres at det i løpet av 2026 vil utgis en friskere og finere norsk plate enn Ingen vår i år. Dette er Hayeminols fjerde album, og de har vært en kilde til stor inspirasjon for hovedstadens bakgatekonsertgjengere i mange år allerede, ja siden tidlig i bandmedlemmenes tenår. Det er en overflod av impulser og tanker og ideer å finne i deres oppvakte rock - låter som har i seg liflige tolvstrengere, koringer tett i tett som flettverket i en gammel hagestol, pipende orgler og rytmeseksjonell totalforståelse, tekster som river opp huden med rispende klo, innfall fra grisgrendte steder på det musikalskhistoriske verdenskartet og frukter fra de mest vidunderlige platemesser, og veldig mye som også fremstår som upløyd mark for både dem og oss. Hør for eksempel mesterlige «Syntetisk brennesle». Vi spurte den enestående sangeren, gitaristen og hjernen Ånon Bakkjen, som heller slettes ikke er alene i bandet om å være glimrende og klok musiker, om han hadde fem låter som hadde vært viktige for ham når albumet ble til. Det svarte han godt på, vil jeg rolig mene.

Det ble endel store ord her nå, men de trengs om akkurat disse folkene, diamanter i slagghaugen 2026. Det er temmelig sikkert at konserten lørdag blir utsolgt, men da dukker dere i så fall bare opp på den neste - det vil bli mange flere. De er sikkert igang med ny plate også.

Mission of Burma - «Max Ernst»
(Ace of Hearts, 1980)
Lytt her
Mission of Burma er kanskje det bandet som har påvirket de to siste platene våre aller mest. Kombinasjonen av tidvis straight-ahead punk med psykedeliske og progga tendenser, og kontrasterende dissonanser, melodier og støy, ble en revelasjon for meg som låtskriver da jeg først vendte meg til dem. Jeg regner deres debutalbum Vs. som et feilfritt mesterverk og definitivt en av de fem beste platene jeg har hørt i mitt liv. Den første singelen «Academy Fight Song», EP-en Signals, Calls and Marches og mye mer (sjekk ut låtene «Dirt» og «Peking Spring») er også dødsbra. De er langt, langt ifra vår eneste innflytelse, men jeg føler at en betraktelig del av soundet vårt er bygd på skuldrene (eller kanskje heller krypende opp ryggen) til Mission of Burma. Det at jeg aldri har hørt noen snakke om dem i diskusjoner eller anmeldelser av vår musikk kan egentlig bare bety en ting: det er ikke nok folk som hører på dette fantastiske bandet.

Sudan Dudan - «Svein Svane"
(ta:lik, 2010)
Lytt her
Jeg husker godt at plata Inntil i dag med Sudan Dudan gjennom 2014 og flere år senere gikk i relativt non-stop rotasjon på biltur med familien min. Den ufattelige vakre stemmen til Marit Karlberg i kombinasjon med gitarspillet og koringen til Anders Røine (også kjent fra Reolô) er en helt fullstendig magisk lyd, og de tolker gamle viser og folketoner på en utrolig gjennomført og smakfull måte. Det var en plate som absolutt alle i bilen likte og den gjorde tydeligvis inntrykk. Noen år senere, i starten av 2018, dukket det nemlig opp en veldig Sudan Dudan-aktig melodi i hodet mitt. Den ble der i flere måneder og nekta å forsvinne. Jeg husker at jeg hadde den på hjernen på konfirmasjonsdagen min, men det var først etter det at jeg satte meg ned med en gitar og spilte den. Jeg visste at jeg hadde noe skikkelig bra på henda, men problemet var at den ikke passet med det jeg holdt på med da, og jeg klarte ikke finne ut av hvordan resten av låta skulle gå. Jeg prøvde gjentatte ganger å komponere vers og skrive tekster, men det bare klaffa ikke, så jeg la den til side. Jeg klarte rett og slett ikke skrive noe som levde opp til refrenget. Det var først i 2022 at jeg kombinerte melodien med verset på en annen uferdig låt, også fra 2018, at «Syntetisk Brennesle» ble født. Jeg la deretter på en bridge og en instrumentaldel, og teksten (pluss noen siste justeringer) skrev jeg ferdig sammen med Thora våren 2024.

The Beach Boys - «Cabinessence»
(Capitol, 1969)
Lytt her
Beach Boys var et sånt band jeg brukte flere forsøk på å komme meg inn i. Det var lenge sånn at det var noen av låtene deres jeg digget intenst, men som en helhet syns jeg det var ujevnt og ikke minst utrolig cheesy. Men det var alltid noe som trakk meg tilbake til dem. Selve stilarten og koringene var jeg ekstremt fascinert av, og det føltes ut som hver gang jeg hørte på dem lærte jeg noe nytt musikalsk. Til slutt sa det «klikk», og de var omtrent det eneste jeg hørte på i 2024. Det jeg før syntes var cheesy og kleint ble til en stor del av appellen, og plutselig var omtrent alle platene deres fra 1962 til 1973 rent gull. Den nye plata vår er kanskje spesielt påvirket av Smile-prosjektet fra 1966-67 som på berømt vis aldri ble ferdig. I denne perioden utviklet Brian Wilson sammen med Van Dyke Parks en ny måte å konstruere låter på. Låter kunne bestå av vilt forskjellige deler, ofte med forskjellige tempo og instrumenter fra hverandre, og til og med spilt inn i forskjellige studio. Likevel jobber disse kontrastene sammen med tekstene for å skape et virkelig sterkt musikalsk bilde. Det er som en historie som fortelles i selve musikken i flere av låtene på prosjektet som «Cabinessence», «Heroes and Villains» eller «Surf's Up». Dette er noe jeg har prøvd å gjenskape i mine egne låter som "Ingen vår», «Jeg akselererer» og «Sunlight City». Jeg har også tatt inspirasjon fra den Spector-inspirerte instrumentbruken på Pet Sounds og ikke minst synthesizerne på mitt favorittalbum av bandet The Beach Boys Love You fra 1977.

Emy Jackson and the Smashmen - «Crying in a Storm»
(CBS, 1965)
Lytt her
Hvem liker ikke når to gode ting møtes? Denne er egentlig ikke noen av låtene på plata så veldig inspirert av, den er her rett og slett med fordi jeg syns den er dritkul. På «Crying in a Storm» kombineres Shangri-las-aktig tenåringsmelodrama-pop med en rå Ventures-inspirert instrumentalsurf-backing til stor effekt. Singelen har en nokså interessant historie, den er visstnok den første hitlåta i Japan der en japaner synger på engelsk og ble utgitt som en import-plate til tross for å være av en japansk artist. Jeg anbefaler et lite internettsøk hvis du er nysgjerrig. Jeg har også hørt en instrumental coverversjon av svenske Spotnicks fra 1966. Den er mer Shadows-aktig og ikke i nærheten så bra.

Laurie Anderson - O Superman
(Warner Bros, 1981)
Lytt her
Jeg har ikke så mye å si om denne, annet enn at den får meg til å føle noe helt spesielt som ingen annen musikk jeg har hørt har gjort. Jeg føler meg vektløs som om jeg flyter i verdensrommet, nostalgisk for noe jeg aldri har opplevd, elsket og melankolsk. Here come the planes...