Helgen da Egersund er landets hippeste by

Det er festivaler over alt for tiden, ikke bare Øya og Oslo Jazz og Oslo Kammermusikkfestival og Sildajazz og Langs Akerselva. I går var det blant annet herlig konsert med soulprins Jalen Ngonda og boogienetter med Backstreet Girls bortpå Notodden. Et merkelig sted men også fullstendig knadd i musikk disse dagene. Bussjåføren inn til Oslo på natta deklamerte dikt, fortalte om hvor han kjørte opp (Kongsberg, men lyskryss ble gjort i Drammen) og i det hele tatt. Turen dit var også en god anledning til å få sett den tidligere intervjuede Gunvor Nervold Antonsens overveldende, organiske og nydelige utstilling «I meg finnes du» i gamle industrilokaler på Telemark Kunstmuseum, med kronglete treskulpturer, vevkunst og andre formater som virkelig fikk frem naturen i mennesket. Anbefales. Det gjør også Tideless-festivalen i Egersund, som vi får høre mer om her.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Annonse

Men det viktigste i dag i hovedstaden, utover platemessa på Vaterland (svært god pizza der utover har de også, når kokken først ankommer - prøv «Skipper’n!») er helt klart at det er siste dag av den svært severdige Paula Rego-utstillingen «En tornefull dans» på Munch-museet. Der kan man jo ta med badebuksa også.

Det snakkes her og der om kjedelig kuratering på Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley og Henie-Onstad, men alle disse utstillingene er severdige for det. Man får likevel en helt annen og heftigere opplevelse av å gå gjennom salene der nede, kurator Kari J. Brandtzæg har en egen evne til å få det til å smelle i sansene. Den portugisisk-britiske kunstneren Rego rakk et langt kunstnerskap før hun klokket inn i 2022, og det er fascinerende å følge utviklingen fra de tidlige collagene da hun ble en del av den britiske scenen, hennes tidlige møte med Edvard Munchs kunst (som heldigvis heller ikke blir dratt ut i denne utstillingen), slående store malerier, til hennes fortolkning av eventyr, hennes ganske skremmende dukker, titteskap, og ikke minst serien med forkastede vin-etiketter. Det var en gig hun fikk da hun slo gjennom for fullt, og produsenten regnet med å selge kasser på kasser med godsaker, men det hun leverte var forskjellige scener der man så alkoholens herjing med kvinneskjebner og samfunnet som sådan, med oppkast og forsømmelse og nederlag. De valgte å droppe kampanjen.

Det var også sterkt å se serien som tar utgangspunkt i forskjellige aspekter ved abort og kvinnens ensomhet og smerte og utholdenhet. En mor som hadde med seg to småbarn da vi var der utbrøt: «Å, se der er det mange malerier om abort». «Ka e abort, mamma?». «Eh, det er når mora ikke kan få barnet likevel. Og blir kvitt dæm!».

Fargesterke malerier med foruroligende dimensjoner og perspektiver er det som blir sittende mest etter denne utstillingen. Munch er oppe til 18 i dag. Og enten du rekker det eller ikke, anbefales også den store, tjukke og kvalitetstunge publikasjonen som er utgitt i sammenheng med utstillingen. Her får du langt flere bilder og mer sammenheng, og øyeåpnende essays, der Brandtzæg har fire av dem, for eksempel «Oratorium for avviste barn». Katalogene og kunstbøkene som utgis er en integrert del av utstillingene, vil jeg si - og de varer lenge etter at museet stenger døren.

Annonse

Egersund visefestival er landets råeste indiepop-festival

Flere av europas fineste artister innen indie, folk, psych-pop, jingle-jangle og annet ankommer Egersund og Tideless-festivalen kommende helg. Arrangør og pop auteur Frode Strømstad gir lyd fra seg her.

En av de mest særegne festivalene i landet, eller Europa for den dels skyld, har inntil nylig hatt det snodige navnet Egersund visefestival. Frode Strømstad, som er et av medlemmene i det elskede norske bandet I Was a King, har på positivt vis kuppet denne festivalen, og i årevis har det vært en intenst god booking der som har medført mange nye allianser også. Selv har han og Anne Lise Frøkedal for eksempel spilt mye med Robyn Hitchcock i årenes løp.

I år kan man se viktige norske artister som Jenny Hval og Sivert Høyem, men kjernen er vel så imponerende, med heritage låtskrivere som Norman Blake fra Teenage Fanclub og andre legender og kommende legender. Alt presentert i intime omgivelser. Vi ba Strømstad, som også står bak labelet Hype City Music om å gjøre et representativt utvalg av årets artister, og samtidig kunne være litt entusiast for låtene deres.

Robyn Hitchcock
«Listening to the Higsons»
(Yep Roc Reissue 2007 / Midnight Music 1982)
Lytt her
- Robyn Hitchcock har vært en gjenganger på Egersund Visefestival siden 2010, han har fått sin egen stjerne i gågata i byen, og er en av få fra sin generasjon som aldri har stagnert, men som fortsatt gir ut musikk som føles levende og inspirert. «Listening to the Higsons» var min gateway inn i Robyns verden. Opprinnelig en b-side som ble gitt ut allerede i 1982, men matchet perfekt med min kjærlighet for lo-fi og 4 spors lyd fra 90 tallet og senere. Tør kalle denne både tidløs og klassisk.

Sharp Pins
«If I was ever lonely»
(K Records 2025)
Lytt her
- Ungt band fra Chicago, som garantert er flasket opp på Robyn Hitchcock, Guided By Voices og så videre. Det er en stor seier når man kan senke snittalderen på bookingene og samtidig få presentert musikk som føles så tidløst og klassisk som det Sharp Pins gjør. De viderefører på beste vis en musikalsk arv som strekker seg fra 60 tallets psykedelia til 90 tallets indie rock. Har litt av samme kvalitetene og låtteften som f.eks Lemon Twigs, men mindre korrekt oh stivt og litt mer rampete!

Selma French
«Good night Seeds of Hope»
(Hype City 2025)
Lytt her
- Selma French er en av de mest spennende artistene vi har her til lands, og dette er en av de aller fineste sangene som ble gitt ut i fjor, helt vanvittig sterkt opplegg! Litt ekko av The Zombies på sitt beste her også? Hun har også vært på festivalen flere år på rad nå, og i tillegg til magiske solo-opptredener, har hun også dukket opp på scenen som gjest med alt fra Sean O’Hagan fra High Llamas til Teenage Fanclub og Euros Childs. Slike koblinger som gjør at det er litt ekstra gøy å lage festival også.

Cate Le Bon
« Are you with me now?»
(Wichita 2013)
Lytt her
- Hvor mye som er igjen av sound og vibb fra denne fantastiske låten i 2026 utgaven av Cate Le Bon, aner jeg ikke, men dette var i hvert fall en låt som gjorde inntrykk på meg og mange rundt meg. Fantastisk gitarist og låtskriver, og har også etterhvert vist seg å være en spennende produsent som har greid å hente ut litt ekstra juice fra både den ene og andre. Jeg oppdaget Cate Le Bon først via bandet White Fence, og ikke minst utspringet fra Wales/Cardiff-scenen med tilknytninger til artister som Euros Childs, Gruff Rhys osv, og det er nok den geografiske koblingen som nå har ført henne til Egersund.

Bill Ryder-Jones
«A bad wind blows in my heart pt. 3»
Lytt her
(Domino Records 2024)
- For å dra Wales-referansene litt videre, må det også medbringes en låt fra Bill Ryder-Jones. Bill startet en svært tidlig musikalsk karriere med bandet The Coral, men etter avhopp har han gitt ut et knippe gode soloplater. Det foreløpig siste albumet kom i 2024, og er en litt mer orkestrert utgave av det han før har gjort. Jeg valgte en låt derfra. Bill produserte også siste albumet til bandet mitt I Was a King, hvor vi da kom inn på en felles kjærlighet for blant annet Gorky’s Zygotic Mynci. I tillegg til albumtittelen «Iechyd Da», har han ikke lagt skjul på hvor mye av inspirasjonen kommer fra. Vi pratet også mye om The Bats og deres kanskje beste plate «Free all the Monsters» fra 2011, som inspirerte en annen booking til årets Tideless-festival.

***

Les mer om årets festival her.

Hør det siste albumet til I Was a King her, og så kan dere bla dere bakover og oppdage alle sidene ved dette herlige popbandet.

Det er Silje-musikk

4AD-pop, folkesang fra Setesdal, Julee Cruise, Mariah Carey, ambient og Darkthrone? Silje Høgevold rommer mye. I dag kan hun oppleves på Hærverk og ute på Hvitsten salong.

Her om dagen fant jeg igjen den sjeldne CD-utgaven av «Ariel», en av de vakreste norske platene med norsk avant pop utgitt dette årtusenet. Det føles som å ligge i en lysergisk blomstereng når man lytter til den. Du får bedre livskvalitet, oppsøk den! Kvinnen bak heter Silje Høgevold, tidligere kjent som kultartisten Silje Huleboer, en strålende sanger og eksperimentør og studioinnehaver som nå har flyttet hjem til Setesdal og tatt opp igjen arbeidet med folkemusikken derfra. Denne helgen er hun tilbake på østlandet med to opptredener. Fredag på Hærverk i Oslo, der de er Snick Snack Music-kveld med liveinnspilling av album med FRVLDZ, samt Snasen. I tillegg DJ Ost og Robin C - toppet lag med andre ord.

Søndag skal hun komme seg ned til skjønne Hvitsten, der todagers-eventet Hvitsten salong finner sted. Bohemia og den levende kunstens helg, med utstillinger, art walks, planter og trær, gode samtaler og musikk av Djembe Tekno, Kaja Gunnufsen og andre. Se info om dette fascinerende arrangementet her.

Men altså ble dette en gylden anledning til en helgeprat med Artisten.

Hallo Silje, hva holder du på med akkurat nå?

- Akkurat nå har jeg ferie! Men jeg jobber for tiden på Setesdalsmuseets hovedkontor på Rysstad i Setesdal, hvor jeg er ansatt som rådgiver og jobber som utstillingsprodusent og potet. Der driver jeg med forvaltning av setesdalskulturen med alt det innebærer av arrangementer, samarbeidsprosjekter og utstillinger. Til høsten skal jeg studere deltid i Bergen innen forskning og publisering i museene. Det blir gøy. Og så skal vi stille ut det enorme broderiet «De Fire Årstider» av Torvald Moseid, som også har vært stilt ut med Draumkvedet på Kunstsilo i Kristiansand nå for kort tid siden. Så sitter jeg i styret i Setesdal Spelemannslag og er ganske aktiv i laget, i tillegg til at jeg sammen med Sigrid B. Berg har startet opp en konsertserie, Silje og Sigrid presenterer, lokalt på Rysstad hvor vi har hatt Reolô og Morgonrode og ser frem til besøk av Sudan Dudan i oktober. Og så må jeg nevne det nyoppstarta bandet, Grannelaget, som er Sigrid B. Berg, Stina Hovet, Maija Lindaas og meg. Jeg er også i innspurtfasen på de to neste platene mine som kommer ut i høst og til våren. Men først og fremst er jeg mamma.

Du kommer da altså med to album for house/techno-selskapet Snick Snack Music, om jeg ikke har misforstått. Hva handler de om?

- Stemmer. Den første platen som kommer heter «Løyni», som betyr gjemmested på Setesdalsdialekt. Den plata er blitt til gjennom arbeidet med vår basisutstilling på museet med samme navn, som handler om Setesdalskultur. I utstillingen har jeg laget en 8-kanals ambient lydkulisse som baserer seg på opptak av Daniel Sandén Warg og Stina Hovets felespel, litt nye vokal opptak av Sigrid B. Berg og en del arkivmateriale. Det er et arbeid som er ment å utvides med årene, men allerede nå gir vi ut noen spor mikset for stereoformat.

Og den neste?

— Plate nummer to heter «Nytt Liv» og er min soloplate nummer to - oppfølgeren til «Ariel». Det er ideer som er kommet frem under barseltid etter at jeg flyttet hjem. Den er naturlig nok sonisk sammenvevd med «Løyni», men har på samme vis som «Ariel» tydelige pop-referanser. Jeg har arbeidet med den vokale musikken fra Setesdal og på den måten er det mer front-singer-sang her, enn på «Ariel». Ideen om å jobbe med den tradisjonen har jeg holdt på med i mange år og i utgangspunktet skulle det være en plate som var mye renere trad enn det den er blitt. Den har blitt Silje-musikk. Jeg bare gav opp å sette den grensen for meg selv. Jeg har skjønt at den musikken som kommer ut av meg, er en omforming av det som skjer rundt meg og det som jeg allerede har tatt med meg. Det liksom ikke mulig for meg å gi meg selv noen regler for hvordan det skal bli. Så her er det Cocteau, Stereolab, Mariah, Trish og Slowdive side om side med Kirsten og Gro liksom.

Det er hva jeg kaller en god gjeng. Du har hatt en underlig musikalsk ferd - nå tilbake i Setesdal. Har du vært den samme hele tiden?

- På en måte har jeg nok det. Men jeg brukte utrolig lang tid på å skjønne hvem det var, eller kanskje aller mest å tørre å være det. Jeg har alltid syns det har vært vanskelig å se for meg at jeg skulle være en sånn «Artist» som gjør en sjanger og som alle vet hvem er. «Åja, det er ho der ja!». Jeg er eklektisk av natur og har derfor naturlig nok holdt på med og sagt ja til å gjøre utrolig mye forskjellig. Og ofte sånn i bakgrunnen. Og så er jeg også veldig selvkritisk og hadde lenge altfor dårlig selvtillit til å utvikle mine egne ideer. Så da er det kanskje ikke så lett å skjønne helt hvem man er eller hva man holder på med. Helt til man plutselig gjør det da.

Du er noe for deg selv i norsk musikk, uten tvil. Men det er mye som skjer: norsk folkemusikk opplever en renessanse i mange retninger nå. Hva kommer det av, tror du?

- Skulle ønske jeg hadde et sånn øyeåpnende svar på dette, men jeg tenker at det åpenbart har noe å gjøre med at verden er utrygg, vi har mindre menneskelig kontakt og vi vet ikke om det vi ser på skjermen er sant eller ikke. Så da appellerer jo det naturlige og menneskelige ved folkemusikken til den sulten der. Og så er det jo musikk som er ment å videreføre og deles. Så kanskje man oppdager at det egentlig ikke er så mange regler man behøver å forholde seg til og at det er uendelige måter å jobbe frem nye tolkninger av gammelt materiale på.

Godt svar. Har du noen nye eller gamle platefavoritter du kan dele med oss?

- Noen gamle og en ny da kanskje? Det nærmer seg jo høst. Og høst er min høytid når det gjelder musikklytting. Da har jeg faste album jeg alltid går tilbake til, som et rituale nesten. Jeg må ha de. Det er, mellom anna, alle Prefab Sprout-platene, men kanskje aller mest «From Langley Park to Memphis». Og så er det Cocteau Twins, «Milk and Kisses», men egentlig alle der også, samtStereolabs «Margerine Eclipse». 

En stor, ny oppdagelse for meg: Molly Drake! «The Tide´s Magnificence: Songs and Poems of Molly Drake». Den kom ut i 2018, uten at jeg fikk med meg det. Det er hjemmeopptak av mammaen til Nick Drake. Det er altså noe av det vakreste jeg har hørt i mitt liv. En magisk og underlig og mystisk plate. En perfekt god natt klem. Helt enestående nydelig.

Ja, den er spesiell. The Drakes hadde forøvrig også et familieorkester. Okei, hva skal du gjøre ute på Hvitsten på søndag?

Da skal jeg spille materiale fra «Nytt Liv». Eller synge da, hehe. Jeg er jo sanger først og fremst, så jeg bryner meg mye på hvordan jeg kan bli en bedre live-artist når jeg ikke har band. Jeg spiller litt gitar, faktisk! Live! Hjelp! Men å spille de solokonsertene er jo noe av det mest utviklende jeg gjør. Og dette materiale har jo mye mer frontsang enn «Ariel" hvor det var et lite helvete for meg å finne ut av hvordan jeg skulle presentere det soniske lappeteppe der uten å være verken tangent- eller knottemester. Så det er deilig å kunne synge litt. Jeg kommer også til å synge en del ren trad fra Setesdal.

Passer musikken din best i fri kunst og natur, eller på nedtaggede Hærverk?

- Kommer an på setlista føler jeg. Jeg tror kanskje at kunst og natur er en mer opplagt symbiose. Men Hærverk er jo et hjerterom som rommer alt. Jeg er, som så mange andre, ekstremt takknemlig for at vi har hatt og har denne scenen i Oslo. Det er et uvurderlig sted for små og alternative sjangre og artister og jeg har mange fine konsertopplevelser fra Hærverk, on og off stage.

Åssen går det med studioet Chaka Khan. Forresten hørt at hun kommer med plate nå?

- Studio ruller og går det. Nå er det Christian Obermayer som er der sammen med Ole (Øvstedal, red. komm). Christian er en eminent mastrer. Jeg sverger til Christian på alt jeg gjør. Jeg kommer innom av og til og mikser en plate her og der. Darkthrone sier jeg aldri nei til. Var ikke klar over ny plate Chaka. Det blir gøy!

Okei, til slutt kan du beskrive lyden på den nye steinbra nye Darktrone-plata som du jobbet med!

Vil si det er en organisk og naturlig videreutvikling av lyden som vi har jobbet frem over de siste utgivelsene vi har gjort med dem. Punchy trommer og kramme gitarer!

Silje Huleboer opptrer på Hvitsten Salong i dag, søndag 2. juli

Ukens blandede bilder

Også denne uke slippes kun én ny film på kino. Men vi har en gammel en i ermet, samt et par linjer om noen genuint annerledes bilder

Som de fleste vel har fått med seg er det Spider-Man som herjer på kino nå. (Og til en viss grad i sosiale medier.) Tidenes nusseligste filmstjerne-ektepar, Tom Holland og Zendaya, fyller – i tillegg til et utall instachatposter – de viktigste rollene i det som er deres fjerde felles film om edderkoppmannen, Spider-Man: Brand New Day.

Ifølge en lang rekke kommentarer og omtaler er dette den mest modne og imponerende Spider-Man-filmen på aldri så lenge; en annerledes superheltfilm, og en emosjonelt stimulerende (og/eller givende) filmopplevelse. Ifølge mine minner fra denne ukes pressevisning er filmen snarere en lang (altfor lang) fortsettelse av en fortelling jeg for lenge siden følte at jeg ‘kunne’ (les: kjenner så godt at det må gjøres noe ekstraordinært annerledes og interessant for å gjenopplive min interesse), og en relativt lite engasjerende affære. Jeg duppet av ved minst to anledninger.

Tom Holland eier ikke akkurat lerretet med sin elektriske sjarm, og er følgelig avhengig av et tight ‘n’ snappy manus med dertil hørende regi – hvilket i Brand New Day er nettopp de to element som glimrer tydeligst med sitt fravær. Og selv om premisset er artig nok – efter Dr. Stanges trolldom mot slutten av forrige film (No Way Home, 2021) husker ingen i verden hvem Peter Parker er; ikke engang kjæresten MJ eller bestisen Ned. Peter har med andre ord et ensomt, venneløst liv, og lever kun for jobben – noe som selvsagt ikke er sunt.

Til overmål begynner kombinasjonen menneske-hormonelle endringer og forhøyede araknid-nivåer i DNA-miksen å skape problemer (hodepine, aggresjon og det som verre er), samt at han ikke klarer å la være å følge (stalke) MJ og Ned via deres respektive SoMe-konti. Noe som gjør totalen enda mindre sunn.

Inn i denne miserable materie mikses en mystisk og fiendtlig entitet som ser ut til å kunne ta bolig i hvem som helst (og få dem til å si og gjøre hva som helst) – alt for å hjelpe den ukjente entiteten i sin søken efter «V-Max», hva nå enn deter. Attpåtil må både vi og filmens handling håndtere ørten referanser til Marvel Comics-universets øvrige kriker og kroker, herunder også alle disses beboere – samt alle dertil hørende relasjonelle og fortidige bånd til Spider-Man.

Regissør Destin Daniel Cretton (best kjent som regissøren av 2021s Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings; en film jeg faktisk sovnet fra) gjør sitt beste for å holde det hele gående, men har av manusforfatterne Chris McKenna og Eric Sommers fått altfor mye å holde styr på, og altfor få vittigheter og snertne vrier, så at sluttresultatet blir lite inspirerende kommer ikke som en overraskelse.

Skuffende er det uansett.

Et par små-smarte overraskelser får vi dog servert, så filmen er ikke dårlig. Men balansegangen mellom tegneserietro, fantastisk, ikke-realistisk eventyr – og jordnære, gjenkjennelige mellommenneskelige relasjonsproblemer alle kan relatere til – fungerer dårlig. Dessuten er for mange av innledningens spesialeffekter svake; The Punishers tilstedeværelse føles anstrengt, mens Hulkens bidrag er både humørløst generelt og lite sofistikert på det forsøksvist emo-intellektuelle plan.

Man skal være svært interessert i Spider-Mans videre skjebne for å ha glede av denne filmen.

\

Å ha glede av Minions & Monstre er imidlertid lett. I forbindelse med fødselsdagsfeiringen av huset 9-åring (Barneburschda!) tok vi turen til Colosseum kino og så den norskdubbede utgaven av denne. Til tross for at et lass med fiffige ordspill gikk tapt og at halvparten av salens jevnt over litt for små smårollinger var for unge til å sette pris på alle filmens filmhistoriske hint, nikk og paralleller (noe som, i stor grad grunnet filmens 6-årsgrense, beklageligvis gav grunn for mye «småprat» mellom frustrerte barn og enda mer frustrerte voksne).

But I digest …

Minions & Monstre er historien om da de små gule raringene havnet i Hollywood mot slutten av 1920-tallet og skapte fantastisk og forvirrende furore der – på et vis som la grunnlaget for den overflod av flotte filmer vi i dag kan nyte. Så dersom du har en knert å ta med deg på kino for å se noe lett og latterlig, anbefaler vi så absolutt denne. (Hvis du finner frem til en ikke-dubbet visning, slipper du vedheng, i tillegg til at stemmer og dialog brått blir bedre.)

\

Dersom kino blir for krevende i varmen (eller regnet, tristessen, utmattelsen, whatever), kan man også drepe tid i tv-sofaen hjemme. Den smarte versjonen av denne type tidtrøyte er å se en informativ dokumentar – helst en serie, så du får stappet ekstra mye viten inn i hodet – og det er nettopp noe slikt vi tar tak i her.

Ikke bare er Den amerikanske revolusjonen smekkfull av fakta om en periode i USAs – og med det, verdens – historie, den er også delvis regissert av Ken Burns; mannen bak tilsvarende serier om bl.a. countrymusikkens historie og Vietnam-krigen.

Dessverre, tross Peter Coyotes evig tilstedeværende og fortrolighetsinduserende fortellerstemme, holder ikke denne serien samme høye nivå som vi er vant til å forbinde med en Ken Burns serie. Det snakkes litt for mye ned til oss – som om vi er både dumme og sløve – og en del av beskrivelsene og rekonstruksjonene (som til overmål serveres i miniporsjoner à la teskjeformat) er i overkant lettfordøyelige.

Men mye ny og stadig relevant viten kan fortsatt tilegnes ved å følge serien, så gi den en sjanse. Bare ikke heng deg opp i tekstingen. Den er tidvis hårreisende dårlig.

\

Til slutt kommer vi til boken jeg leste forleden:

Den er så velskrevet og innsmigrende filmatisk at selv da jeg satt og halvsov til noen klipp fra Fail Armys forferdelige uhellsvideoer på YouTube, ble jeg minnet om scener fra boken. Slikt er i sannhet sjelden kost.