Helgens film: May December

Todd Haynes liker store følelser, sterke farver og strie strømmer av tårer. Han er en melodramatiker av rang og har gjentatte ganger vist hvor flink han er til å leke med så vel publikums som rollefigurenes emosjoner. (Har du sett Carol, Far from Heaven og/eller tv-serien Mildred Pierce, vet du hva jeg snakker om). Dessuten er han svært flink til å skildre hvorledes undertrykte følelser, lengsler og behov (både seksuelle og emosjonelle) påvirker oss mennesker.

I sin seneste film, May December, har han igjen tatt tak i ulovlige drifter. Tidligere har han stort sett holdt seg til fortidig, ulovlig homoseksualitet, men denne gang tar han tak i et langt mer samtidig lovbrudd.

Gracie (Julianne Moore) og Joe (Charles Melton) bor i et stort, luksuriøst hus i utkanten av Savannah, Georgia. Sammen har de tre barn, og de to yngste skal straks uteksamineres fra high school. Noe som i og for seg ikke er bemerkelsesverdig. Men aldersforskjellen Gracie og Joe imellom …

Eldstedatteren, som studerer ved et universitet langt av gårde, ble unnfanget efter at Gracie og Joe innledet et forhold da Joe var tretten og Gracie var trettiseks. Til overmål var hun gift med Tom og hadde barn med ham. Da det ulovlige forholdet ble kjent, skapte det selvsagt furore – med dertilhørende dramatiske reportasjer i den kulørte ukepresse, samt i seriøse aviser og nyhetsprogrammer over hele USA. En glorete dramatisering i tv-filmformat ble også produsert.

Men nå, om lag tyve år senere, er tiden kommet for en «seriøs» filmatisering av skandalen. Rollen som Gracie skal spilles av Elizabeth (Natalie Portman), og det er gjennom hennes forberedelser til rolletolkningen at vi i kinosalen blir kjent med Gracie og Joes fortid og bakgrunn. Som en ekstra rosin i pølsen har Elizabeth fått lov til å møte, fotfølge og bli kjent med «den ekte» Gracie.

Innimellom disse møtene tilbringer hun tid med Joe, barna, Gracies eks-mann, Gracies advokat (som forsvarte henne den gang da) – og eieren av dyrebutikken hvor Gracie og Joe jobbet da de hadde sin (syke) affære. Møter som hvert på sitt vis stiller så vel fortid som nåtid i et litt grellere lys enn vi til å begynne med fikk inntrykk av. Dessuten viser det seg at heller ikke Elizabeth er av den uskyldsrene typen, og at hennes måte å komme så nært innpå «sannheten» som mulig, kan få leie konsekvenser for alle involverte.

Via dette uvanlig pikante opplegget henter Haynes (og de Oscar-nominerte manusforfatterne Samy Burch og Alex Mechanik) frem flere saftige scener og samtaler; de fleste med et snertent glimt i øyet. Lenge er det uklart hvilken vei handlingen vil ta og hva slags klimaks filmen vil få – for ikke å snakke om hva filmskaperne egentlig vil med filmen. Er det hele en lek, en disseksjon av den iboende falskhet i skuespilleri generelt, eller Hollywood-skuespillere spesielt, eller en skildring av menneskets evne til selvbedrag – eller noe ganske annet? Ikke godt å si. Det er først og fremst denne uvissheten som holder på oppmerksomheten vår. Den, og det superbe skuespillet, så klart.

For meg ble konklusjonen litt for subtil til virkelig å ‘sitte’, men May December anbefales likevel. Natalie Portman og Julianne Moore koste seg åpenbart så mye med rollene sine at (sam)spillet deres utgjør et aldeles vidunderlig skue. Anspore til eftertanke gjør det også.