Heroin-opera, groovy rock og nye filmer

God søndag! OL er straks over og etterlater seg en viss tomhet, men vi gir oss ikke. Kort søndagsbrev i dag, der vi møter komponist Solveig Sørbø som er spent foran kveldens norgespremiere på Heroin Chic, og får beskrivelser av fem uhyre fristende låter som ligger i bassist Nikolai Hængsle hjerte nær. Og så finner vi gode og mindre gode grunner til å gå på kino - det foregår mye hele tiden, filmer går en kort periode, det er festivaler, og i det hele tatt.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Solveig Sørbø er blant de mange unge norske komponistene man gjerne skulle sett oppført oftere på norske scener, slik er det bare. Men da må man ta saken i egne hender. Sørbø, som også har vært en viktig radio-formidler av speida musikk av alle mulige former, kan i kveld møte et utsolgt Parkteateret, da det er norgespremiere på Heroin Chic. Dette er noe så sjelden som en norsk indie-opera, og som oppmerksomme lesere forstår, tar den utgangspunkt i Maria Kjos Fonn’s gufne men populære roman. Enda bedre! Historiske verk har en enorm tiltrekningskraft på dagens publikum, men vi trenger holde fast i samtiden også. Om enn en temmelig dyster variant av den, som her.

Ok Solveig, hva kan gå galt i kveld?

— Noen kan bli syke. I en liten, uavhengig produksjon som denne er dette ekstremt sårbart. Ingen understudies her akkurat!

Tvi-tvi. Hvorfor ønsket du å lage opera av denne romanen, eller hvordan kom samarbeidet i stand?

— Jeg intervjuet Maria om musikken i boka som del av programmet Solveigs Speisa Musikk. Jeg hadde allerede en idé om at jeg ville skrive en opera og ante at Heroin Chic kunne egne seg. Det skulle vise seg at den egnet seg enda bedre enn jeg hadde skjønt da, for Maria lot seg også rive med. Handlingen med jenta som trekkes mot avgrunnen, med mye drama på veien og et mulig dødelig utfall, er jo melodramatisk og operatisk passende. Jeg var tydelig klar på at det måtte bli min versjon, for jeg syns religiøse og makabre ting er mye mer inspirerende musikalsk sett enn lange dialoger i Brugata.

Satt forfatter Kjos Fonn ved siden av deg da hun skrev librettoen, samarbeidet var tett?

— Noe av tiden gjorde hun det! Det gikk med ganske mange kopper kaffe og vodka. Noe av tiden var det jeg som satt lenket til Mac’en og sendte ting fram og tilbake. Jeg diktet også libretto innenfor operaens univers.

Fortell litt om ensemblet og sangerne og hva det er de bringer til torgs.

— Jeg må skryte litt av Ensemble Oslo. Dette er noen av byens beste frilansere, håndplukket av Hans Petter Mæhle. Det er ikke lett å spille 85 minutter helt ny musikk. Det er endel doblinger og triplinger av instrumenter som krever presisjon, blant snnet. Solistene er megagode. Ivar Magnus Sandve er skikkelig god i rollene som den slibrige sanglæreren og den shabby rockeren. Mange nyanser og et stort skuespillertalent! Vakker stemme også. Johannes Aas har en vanvittig vakker og mørk stemme og går inn i rollen som den destruktive underbevisstheten «D». Stor musikalitet. Jeg er helt forelsket i Siv Misunds tidvis metallpregede dybde, og tidvis iskalde og fyldige stemme. Hun har dessuten gitt meg en dypere forståelse av «moren» som hun tolker på overbevisende vis. Også i rollen som Den sørgende synger hun virkelig hjertet ut. Og selvfølgelig Susanna Wolff som har hovedrollen som Elise og vrenger sjela og synger rusa, villt, aper etter barokk, synger sint, hennes karakter har litt av en reise, og Susannas stemme er dramatisk nok til å bære den. Og barnestjerna vår Sofia Neacsu da, som rører meg til tårer. Det er en veldig stor og krevende rolle for et barn, som hun gjør med bravur! Hans Petter Mæhle holder det hele sammen, er utrolig imponerende hvordan han har kontroll på hele arkitekturen live! Det ble som vanlig lite prøvetid, og den har han forvalta med lunhet, glimt i øyet, og stramme tøyler.

Klarer du å se det utenfra og beskrive stilen på verket?

— Det er relativt melodisk og man kan etter noen lyttinger synge med på deler av det, eller i hvert fall kjenne det igjen. Noen deler har et mer avansert klangspråk og skjeve taktarter. Og det er mange referanser og inspirasjoner i det. For eksempel er det en sats der strykerne spiller noen luftige glissandier som kan minne om Brittens En midtsommernattsdrøm, og det er en annen sats som lyder som en slags rockelåt i operadrakt. Det er også deler som er ganske harmoniske, men som har toner og klanger som går på tvers av forventninger og gir et hint om at noe ikke er som det bør være i fortellingen.

Er det viktig å ha det på et rockekonsert-sted som Parkteatret?

— Det var de som ville ha oss! Og jeg liker det. Det gjør det tilgjengelig også for folk som ikke går jevnlig i Bjørvika. Og de er så gode der, så vi føler oss godt ivaretatt. Gleder meg til hva lystekniker finner på, de som jobber der er jo veldig musikalske og er drevne i å legge fett lys på konserter!

Hva er det med opera-formatet som gjør at det kan pirke bortpå sjelen selv til det moderne mennesket i 2026?

— Stemmen er en nøkkel. Vi har speilnevroner som gjør at vi merker på kropp og sjel hva sangeren føler. Opera kan, som film, komprimere hele liv til en time eller to. Da får man en berg og dalbane-reise gjennom livet i revy frem til lyset/mørket i enden av tunnelen. Jeg har lagt inn ting i musikken som jeg har hatt i meg i tjue år. Opera er så konsentrert, og det er kanskje også noe med katharsis, at vi får oppleve noen ekstremer der som vi ikke får i våre små hverdagslige liv. Hverdagen er jo klippet vekk, og igjen står konsentrerte øyeblikk av barndom, søvn med hint om evig søvn, dop, vill kjærlighet, fanatisk tro med martyrfantasier, drøm eller død. eg er utrolig spent — og vi er alle veldig slitne.

Annonse

Fem i bagen med Nikolai Hængsle

Den nydelige bassisten spiller med Needlepoint på John Dee onsdag.

Om du er på mer enn cirka syv konserter i året, skal det godt gjøres å ha ungått Nikolai Hængsle, en av norsk rock og jazz’ fremste bassister, både hva angår «ruller og går», funky snert eller sofistikert melodiøsitet. Gjorde seg først bemerket i Big Bang, senere enda mer i jazzrockband som Elephant9, Steamdome, i Knut Reiersruds mest spennende band, han har spilt soul og funk, og i det hele tatt. Alltid kledelig antrukket i rutete skjorte.

Han er faktisk med i så mange prosjekter at han forleden år fikk pris som tidenes mestselgende musiker på butikken Big Dipper. Det aller fineste prosjektet, det meget groovy og følsomme og poetiske og melodiske prog/vise/psych/rock—bandet Needlepoint, har konsert kommende onsdag på John Dee. Prøv den! Bjørn Klakegg på gitar, sang og tekster/låter er minst like unikt fin. Hængsle er en utpreget musikkfreak med en varm entusiasme, og lot seg ikke be lenge før han leverte fem låter i en relevant bag før onsdagens konsert.

Walter Hawkins: «Where will you run»
Selah
Fantasy, 1972
Lytt her
«Where Will You Run «er en av flere herlige friskuser på Walter Hawkins (forsøksvis) sekulære solo-debut i 1972 etter å ha sluttet i storebrorens band Edwin Hawkins Singers og før han igjen gikk all in med gospel og Love Center Choir. (Sjekk ut, hvis man kan leve med budskapet, «Goin’ Up Yonder» fra Love Alive (1975) for en hinsides build-up.) Produsert interessant nok i et CCR- og Grateful Dead-relatert miljø av Merl Saunders og Tom Fogerty. Noe av det jeg elsker med gospel er hangen til en skikkelig, skikkelig god vamp (dvs. som sistedel i en låt introduseres et repeterende riff med tilhørende omkved som gjerne stackes suksessivt for maksimalt suggesjon og løft) - så også her. Helt vilt fett! Bay Area gospelrock!

Free Design: «Love Me»
One By One
Project 3, 1972
Lytt her
Når man har fem barn skal det ekstraordinær innsats til for å unngå at algoritmer og «mest spilt»-lister blir tuklet med i uheldig retning, og ikke at jeg egentlig er så hypp på å dra sånt inn for å underbygge et poeng, men denne låta er altså den #1 mest spilte låta ever i digi-tjenesten min. Forundrer ikke meg om noen hører Free Design mest som naivt og for snilt, men for meg har søskenflokken Dedrick verdens vakreste vokalharmonier med et helt utrolig «high» - som regel akkompagnert av et perfekt, lett og funky beat. Bare hør på det nærmest bevissthetsutvidende koret i outroen på «Love Me». Bonus: den utvalgte låta er nest siste spor på One by One, og tåler i mitt tilfelle tydeligvis uendelig med repetisjon, men hvis anledning, la nåla vandre videre inn i episke «Friends (Thank You All)». Next level.

West, Bruce & Laing: Out Into the Fields
Why Dontcha
Columbia, 1972
Lytt her
Det definitive høydepunktet på en ellers litt ujevn skive. Er ikke så begeistret for begrepet supergruppe (enten ironisk og nedsettende eller uironisk og individfokusert - sier meg jo ingenting), men dette er altså en såkalt supergruppe med det musikalsk geniet Jack Bruce (som nylig har oppdaget heroin) og gitarist Leslie West og trommis Corky Laing fra fantastiske Mountain (som er i oppløsning pga rus og annen slitasje). Mao, mye drugs på de kara på den tiden, og det kan jo gå begge veier, men akkurat her klaffer alt og vi snakker seriøs synergi. Vakker, rik låt sjelfullt sunget og (sannsynligvis hovedsaklig) skrevet av Bruce, for et refreng! Min personlige peak i låta, der hvor hyttende fingre og lufttromming går opp i en høyere enhet av fysisk uro og eventuelt andre familiemedlemmer i rommet blir matte i blikket, er den klagende gitarsoloen med en enorm oppbacking fra underkjente Laing (fader som jeg elsker spellinga og beatet hans i Mountain!) og det enorme koret og inn i det siste refrenget. Aiaiai. Får også lyst til å snakke om Felix Pappalardi nå, som i likhet med Bruce er en favorittbassist/-vokalist, men sjekk heller ut f.eks Mountains «Nantucket Sleighride» og vit at Pappalardi i tillegg til å skrive og synge de fineste låtene + produsere skivene til Mountain, også produserte størsteparten av Creams diskografi + solodebuten til Jack Bruce.

Valkyrien Allstars: «Er du ensom har du meg»
venter på noen som venter på noen
Supertraditional, 2025
Lytt her
Da Valkyrien slapp «Slutte og byne» i 2020 fikk jeg meg et nytt favorittband. Hadde jeg fulgt litt bedre med burde jeg ha skjønt at det var noe voldsomt i gjære med låter som «Down for whatever» og det ti minutter lange mesterverket «Jeg lover deg» på den foregående skiva, men nå hadde synergien virkelig tatt fart i gjengen. Progressive og harmoni-sterke låter med tekster jeg kan relatere meg til, og fineste samklangen jeg kan tenke meg av tre vokalister som alle gir meg gåsehud på sine solo-vers. I fjor fulgte de opp med det som lett ble fjorårets album (uansett hvor eller hva) for min del, og den utvalgte låta er den jeg har satt på flest ganger. Her er det felespiller og den ekstremt hippe tenorgitaristen Erik Sollid som synger lead, og stemmen treffer meg faktisk ikke helt ulikt en annen favorittvokalist, Kerry Minnear fra Gentle Giant. Valkyrien og Dungen er nok de to kontemporære artistene som beveger meg mest.

Esther Marrow: Woman in the Window
Sister Woman
Fantasy, 1972
Lytt her
Min musikalske oppvåkning for afro-amerikansk musikk gikk hånd i hånd med at jeg i 15-16 årsalderen begynte å øve mer på bass istedenfor gitar. Via Aretha Franklin oppdaget jeg Chuck Rainey, som vel fortsatt er aller øverst der oppe for meg, og i en pre-internett tilværelse og uten bekjente med såå dyp kunnskap ble f.eks det å finne skiver han (og helst i lag med Bernard Purdie og Cornell Dupree) hadde spilt på som en skattejakt. Og det er klart, det er blitt spilt på litt av hvert, det er ikke all jazzfunk som inspirerer kan du si, men å komme over den plata her var helt gull. Jeg føler på at jeg kanskje har pushet «Woman in the Window «vel mye i livet, og det finnes plenty megainspirerte tracks med samme gjengen, men akkurat det her er så ufattelig livsbejaende at det fortsatt kan og bør inntas daglig.

Annonse

Ukens blandede bilder

Det er vinterferie nå, noe denne teksten bærer preg av. Like fullt har vi funnet frem til to reale godbiter.

For snart tredve år siden var fire skolevenninner med på noe slemt. Skikkelig slemt. «Brenne ned huset for å fjerne alle bevisene»-slemt, faktisk. Tre av venninnene er fortsatt på talefot, men den fjerde – hun som på mange måter var grunnen til at det gikk så galt som det gjorde – har forsvunnet fra livene til de andre. Helt til nå.

Plutselig en dag får de nemlig vite, midt oppi alt annet som skjer i de mer eller mindre kaotiske livene deres, at Greta (‘den fjerde’) er død. Selv om, eller kanskje fordi, de fortsatt ikke klarer å snakke åpent om det som skjedde for tredve år siden, synes de at de må delta i begravelsen, som skal avholdes i avsidesliggende County Donegal, nordvest i Ulster – en avgjørelse som skal vise seg å lede dem inn i en ekstraordinært komplisert og stadig eskalerende affære.

Ikke bare blir de forfulgt av et kobbel med tilsynelatende psykisk og/eller emosjonelt uheldigstilte kvinner, de møter også en kjekk bilmekaniker (som dessuten er politikonstabel), en hotellvert som umulig kan være så vimse-rørete som han fremstår (eller kan han kanskje det?), en kombinert bensinstasjon/storkiosk-ekspeditør med Downs syndrom og et dårlig kamuflert ønske om å bli en stor privatdetektiv – samt en bemerkelsesverdig lite lun og imøtekommende enkemann (efter Greta), som også fungerer som områdets politimester.

Når det i tillegg viser seg at noe er fullstendig ‘off’ med hele begravelsen, når avdødes svigermor fremstår som legemliggjørelsen av skumle hensikter – og det stadig dukker opp hint og referanser til det vonde som skjedde i skoletiden, samt noe merkelig som skjedde i Portugal nå nylig – går det ikke bedre enn at alle planer, delplaner og reserveplaner til stadighet må forkastes, omarbeides eller justeres. Uten at det ser ut til å gå særlig bedre av den grunn.

På toppen av alt har de tre kvinnene kompliserte familieforhold på hver sin kant (en potensielt utro ektemann og tre umulige sønner; en syk og dødsfiksert mor; en urimelig usexy forlovede som ikke ser ut til å plukke opp selv de minste hint om hvor dårlige utsikter det forestående bryllupet har), samt en egen evne til å drikke seg fulle på feil tidspunkt.

Kvinnen bak serien, Lisa McGee, har tidligere skjenket verden Derry Girls. Har du sett den serien, bør du kunne ane sånn cirka hvor i tv-landskapet denne serien ligger. Bare vit at det nå er snakk om én sesong, åtte episoder, ett plott (samt en drøss med subplott, når sant skal sies) og en rimelig høy krimfaktor. Humoren ligger dog på nokså nøyaktig samme nivå, så at tv-sofaen fort vil fylles med lune smil, lette lattertriller og gledesfylte fjes er svært sannsynlig.

Serien du nå har lest om – og som vi anbefaler på det aller varmeste – heter How to Get to Heaven from Belfast og finnes på Netflix.

\

Dersom du er blant dem som koser deg i byen i stedet for å dra til fjells, bør du i disse dager benytte deg av sjansen til å se Kill Bill – The Whole Bloody Affair. Den vises på Klingenberg 1 – i 70 MM-utgave.