Elise Storsveen i atelierer sitt foran verket «Hetebølgene». (Foto: Eline Mugaas)
Hva er det motsatte av stein? Tekstil, kanskje? Torsdag denne uken åpner Elise Storsveens utstilling Hetebølgene i Vigelandsmuseet, bestående av et utvalg tekstilarbeider med titlene Fødselen, Mellomrommene og Hetebølgene.
Men det handler ikke om klimaendringer.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Overgang
Sistnevnte tittel har gitt navn til utstillingen, og sier noe om hvordan disse forvridde, tilsynelatende forpinte og forvirrede figurene først er blitt til: gjennom hastige skisser utført under hetetokter, overgangsalder-fenomenet, som ifølge pressemeldingen for Storsveen fortoner seg som en «blanding av stort ubehag og en sterkt fascinerende opplevelse.»
I tillegg til å være kunstner er Storsveen også iblant kurator. Til denne utstillingen har hun laget ett verk til hver av de tre salene museet benytter til midlertidige utstillinger.
– Fødselen og Hetebølgene er laget spesifikt med tanke på disse rommene rent formalt, og tematisk i forhold til Vigelands skulpturer, mens Mellomrommene er et arbeid jeg påbegynte for flere år siden og har ferdigstilt til denne utstillingen, forteller Storsveen.
Alle arbeidene er sydde tekstiler, en form for collager av diverse materialer. To av dem er applikasjoner, mens det tredje er vatterte figurer hun har malt på.
Elise Storsveen, «Mellomrommene». (Foto: Eline Mugaas)
Monumentalt
Det er mykt og særdeles fargerikt, spesielt sett opp mot det livløse grå i Vigelandsparkens statuer, men helt u-vigelandsk er det ikke: det er stort. Storsveen gjør som oftest monumentale ting. Verket Fødselen er en slags frise som måler ni meter i lengde, er tre meter høyt. Hetebølgene består av figurer omtrent dobbelt så store som et menneske.
– Har du et spesielt forhold til Vigeland, eller har denne forbindelsen dukket opp i etterkant?
– Mitt forhold til Vigeland er ikke spesielt, men det er livslangt, fordi jeg har vokst opp i Oslo, og i perioder av livet hatt parken som uteområde og fristed. Det vil si at jeg knytter mange «første» til denne parken. Alt fra å lære å gå og sykle til de senere drikke, røyke, spy og pule. Men selve skulpturene var mer som generelle objekter på lik linje med trærne og benkene. Vi var mer opptatt av om de egnet seg for å klatre på eller ikke. Det er først i voksen alder det gikk opp for meg at parken er en symmetrisk komposisjon med en enorm fallos som hovedpunkt.
Detalj fra «Fødselen» under montering. (Foto: Vigelandsmuseet)
Det underlige med Vigeland
Men her, ingen fallos. Den kvinnelige kroppen og dets livsløp er tema for Storsveens utstilling – med spesielt henblikk på de noen av de voldsomste påkjenningene. Fødselen tar for seg fødselen i det tidlig stadiumet, hvor riene dominerer. Hender og føtter spreller i alle retninger, og det er som om at alt er iferd med å gå i oppløsning. Hetebølgene tar for seg hetetoktene som kan inntreffe hos kvinner i overgangsalderen, og hvor den ubehagelige temperatur-økningen fremtrer som sterke farger.
Og alt dette på Vigelandsmuseet, altså. Men Gustav Vigeland som kunstner har aldri egentlig interessert Storsveen.
– Derimot har jeg flere ganger prøvd å forstå hvordan én kunstner fikk all denne plassen og de enorme resursene som kom akkurat ham til gode. Eller rettere, hvorfor valgte Oslo kommune å gi etter for disse stormannsgale idéene om en hel park pluss atelier, leilighet museum og la ham begraves i tårnet? Det lurer jeg på.
