Mens filmen om Hilma af Klint er opptatt med å bygge myter, glemmer den hvem hun faktisk var

Entusiaster, og medlemmer av stiftelsen som har blitt opprettet i Klints navn, har de siste årene jobbet på spreng med å kanonisere henne, og retrospektiven i 2013 på Moderna Museet i Stockholm resulterte i rekordtall med besøkende. Hun ble der presentert som «Abstraksjonens pionér».

Men er Hilma af Klint egentlig protagonisten vi leter etter? Svaret er ikke så åpenbart som man tidligere har trodd. Den nye, biografiske spillefilmen om hennes liv, Hilma, er derimot ikke i tvil om hvilket kunsthistorisk feministikon vi bør gjøre henne til.

Young adult-Hilma

La det være klart: uavhengig av hva man måtte mene om Hilma af Klints plass i kunsthistorien, er Hilma en elendig film, også som underholdningsprodukt. Med et livløst manus snegler den seg av gårde gjennom de obligatoriske biopic-sjangertropene, formet og formidlet av en passiv regissør. Selv om kildematerialet er spennende – et menneske som har levd hele sitt liv i askese i kunstens navn – er dramaet stort sett forankret i problemer knyttet til samlivet hennes. Lasse Hallströms Hilma (What’s Eating Gilbert Grape (1998), Chocolat (2000)) er vidøyd, endimensjonal og usikker (i filmen får hun beskjed av ingen ringere enn Edvard Munch om å være seg selv 100 prosent), og motiveres av ett enkelt traume: sin døde lillesøster. Det føles noe lavpannet å kritisere spesialeffekter, men PC-arbeidet er såpass lite troverdig at tvilen om filmens autoritet brer seg utover hendelser man faktisk vet er sanne.

Noe av det vi vet har skjedd, er at Hilma af Klint i 1862 ble født inn i en familie av skipsnavigatører utenfor Stockholm. Hun hadde et stort kunstnerisk talent, var blant den andre generasjonen med kvinner som fikk studere på kunstakademiet i Stockholm, og presterte godt. Til tross for de gode resultatene ble ikke kvinner på den tiden oppfordret til å gjøre en karriere ut av kunstutdanningen sin, og Klint fant isteden en sirkel med likesinnede kunstnere (og likekjønnede partnere, antar man) i teosofien – en nyreligiøs retning som på denne tiden nettopp hadde oppstått i New York. Livssynene hun tilegnet seg her fulgte med henne resten av livet, før hun i 1944 ble påkjørt av en trikk. Hun døde 81 år gammel, misforstått og ensom, uten å ha stilt ut noen av sine abstrakte bilder.

Hilma af Klints moderne tilhengere leser dette som et liv i kamp mot datidens kunstverden, og en kamp alle de nedlatende mennene som avviste hennes forsøk på å gjøre fremskritt. Selv ikke hos hennes påståtte teosofi-sjelevenn Rudolf Steiner fikk hun gjenhør for prosjektet sitt. Hennes triumferende epilog utspiller seg i vår tid, der kjønnsrollene har forandret seg, og rettferdigheten er i ferd med å gjenopprettes.

To realiteter er verdt å huske på i møte med denne fortellingen. Den ene er at historier og myter reproduseres og gjenopptas når tiden er inne, og formes deretter. I renessansen gjenoppdaget europeere den antikke kulturen, og begynte å gjenfortelle deres myter, blant annet for å demonstrere deres kunnskap og «dannethet». For eksempel formet den franske dramatikeren Jean Racine romerske Senecas Phaedra i henhold til Det Franske Akademis regler for tragedier. Senere har dramatikere som engelske Sarah Kane gjenfortalt Phaedra i god, avantgardistisk ånd, med oralsex, voldtekt, blod og ronkesokker på scenen. Etter den digitale revolusjonen har Narcissus dukket opp som et bilde på hva som skjer med oss i møte med oppmerksomhetsøkonomien og sosiale medier.

Den andre realiteten er at historiene som gjenfortelles handler om noe annet enn det de utgir seg for – kanskje spesielt de som fortelles av globale, kommersielle institusjoner som filmindustrien, som hele tiden forsøker å melke den kollektive bevisstheten for alle dens trender. Det er nok ingen tilfeldighet at det kom to, amerikanske biografiske filmer om Steve Jobs i årene etter hans død, på et tidspunkt da big tech-sjefene for alvor begynte å tre inn i roller som sekulære predikanter. Schindlers Liste ble laget i en tid da holocaust-fordømmelsen virket på sitt mest samlende i vestlige land, og Lawrence of Arabia fra 1962 forsikret Vietnam-krigende amerikanere om at det er dydig å blande seg inn i konflikter i fremmede land. The Joker har vist seg som spesielt plastisk: tøysete under amerikansk 80- og 90-talls-hegemoni i Batman, som en allestedsnærværende ondskap etter 9/11 i The Dark Knight, og som incel, eller Trump-velger, i kamp mot en sviktende velferdsstat i Joker fra 2019.

Regissør Hallström har nok vært mer opptatt av hva en skikkelse som Hilma af Klint kan gjøre for oss, enn hva vi kan gjøre for henne. Man trenger ingen bakgrunnskunnskap for å få øye på kompromissene han har inngått, som får Hilma til å knirke og knake. Hver gang Hilma snakker om spiritistiske åpenbaringer eller tilkjennegir radikale forestillinger om verden, er han rask til å avvæpne dem med en ironisk spøk. Han er isteden interessert i søsterskapet som oppstår i den okkulte sirkelen, hennes kjærlighetsforhold og ikke minst hvor flinke dagens kunstgallerier har vært i arbeidet med å gjenoppdage henne. Han bagatelliserer hennes arbeid ved å sette henne inn i et kitschy young adult-univers, der kontakt med ånder akkompagneres av Harry Potter-musikk, og kunstneriske eureka-øyeblikk formidles med 3D-penselstrøk som oppstår rundt henne (omtrent som i denne reklamen for havregrøt).

Den virkelige Hilma var derimot en person som etterlot seg 25 000 sider notater, som beskriver en kontinuerlig, målrettet granskning av sitt eget arbeid og verden rundt seg – side opp og side ned med refleksjoner om filosofi, universet, elektromagnetisme, atomer, røntgen-teknologi, livet, døden og Gud. Hun var såpass besatt av å trenge inn i sannheten om skapelsen, at alt annet må ha virket sekundært.

Det er i alle fall lite informasjon om hennes personlige liv å spore i disse notatbøkene, en hvit flate Hallström har fylt med det han selv mener er passende – en noe fordummet, men nokså vanlig oppfatning av hvem Klint var. Hvordan ville hun selv reagert, mon tro, om hun hadde sett seg selv bli løftet frem av en kunstelite som betrakter henne som en oversett, abstrakt modernist?

Ufrivillig pionér

Mennesker har i tusenvis av år uttrykt sin forståelse av skjønnhet gjennom dekorative former, farger og symboler. Motviljen for å illustrere mennesker og dyr har i tradisjonell islam gjort at ikke-figurativ kunst kan spores til religionens begynnelse, og i middelalderen begynte kinesiske Wang Mo å å sprute blekk utover lerretet. Forhistoriske mennesker etterlot seg også løsrevne streker, prikker og former på hulevegger – selv om disse selvfølgelig er vanskelige å avgjøre om eksisterer for seg selv, eller om de representerer noe.

Men «abstrakt kunst» ble ikke en sjangerbetegnelse før formspråket ble brukt til å skape et slags klimaks for modernismen. Å male abstrakt er derfor assosiert med å bryte regler, selv om abstrakte former er det første vi maler som barn, og det vi etterlater oss når pennen føres tankeløst over notatblokka. Det er først i konteksten av kunstmarkedet og kunsthistorien at motivene blir til Abstrakt Kunst.

At Hilma af Klint ikke var aktiv i galleriene rundt århundreskiftet er nok noe av grunnen til at MoMA ikke har villet vedkjenne seg forsøket på å skrive om kunsthistorien. Joda, Klint var inspirert av de samme naturvitenskapelige oppdagelsene og nyreligiøse tekstene som Kandinskij og Mondrian, men hun henvendte seg kun til de innvidde gjennom bildene sine, som hun malte i håp om at kunne brukes i seremonier (de to gangene hun stilte ut sin abstrakte kunst var under to spiritistiske konferanser, i 1913 i Stockholm, og i 1928 i London). I Hilma blir hun derimot målløs når hun ser Kandinskijs bilder på utstilling, og holder på å besvime når kuratoren kaller det for abstrakt kunst.

I virkeligheten var hun nok lite interessert i disse begrepene. Det skriver den svenske kunsthistorikeren Dan Karlholm i en kritikk av kunsthistoriker og Klint-stiftelse-styremedlem Julia Voss’ biografi om Klint, før han hevder at Klint selv sannsynligvis ville blitt «forvirret, hvis ikke trist» av å bli redusert til en deltaker i en «avantgarde-konkurranse». Burde ikke avvisningen av datidens kulturliv heller bidra til å gjøre kunsten hennes mer spennende? Isteden skapes hun om til en stjerne, skriver Karlholm – «Ikke et himmelsk legeme, dessverre, men en kjendis, i ordets mest overfladiske betydning».

Voss’ forskning inneholder derfor ingen gode bevis for at Klint er «den viktigste gjenoppdagelsen i moderne kunsthistorie», skriver Karlholm. Ikke fordi hun ikke er viktig, eller verdt å gjenoppdage, men fordi hun har «lite med moderne kunsthistorie å gjøre». Om hun hadde levd i dag hadde hun kanskje foretrukket å menge seg i et new age-miljø, fremfor å stivne i kunstgalleriene?

Modernist-martyr

Etter å ha sett den nye, biografiske Marilyn Monroe-filmen Blonde, skrev Taxi Driver-manusforfatter og First Reformed-regissør Paul Scrader i en Facebook-status at han tror filmen hadde vært bedre dersom den ikke hadde vært fastlenket de historiske hendelsene. Regissør Andrew Dominik har brukt Monroes historie til å fortelle om kvinner i den amerikanske underholdningsbransjen, men må vri og vende på virkeligheten for å få sagt det han vil.