Historiens forgjengelighet

Nylig utkom den glimrende fotokunstneren Hedevig Anker med boken Alt vil forsvinne (Tekstbyrået 2025) - som inneholder en serie verk som inntil forrige helg var utstilt i Sandefjord Kunstforening. Anker er en lysfanger, om enn på en utpreget lavmælt måte. Gjerne med tomme interiører, vinduer, vegger og arkitektur som antar ny karakter ved utsnitt og lyssetting. Et annet kjennetegn er viljen til å berøre andre kvinners kunstnerskap - for eksempel den fantastiske serien fra Sigrid Undsets forfatterhjem Bjerkebæk, utstilt på Lillehammer Kunstmuseum for noen år siden. Eller den vakre boken hun utga med Nina Mauno Schjønsby: «Lyset i flatene. I arkivet etter Harriet Backer» (Tekstbyrået/Uten Tittel, 2021). Der gikk hun i dialog med mestermaler Backers fascinerende brev, blant annet med foto fra viktige Backer-åsteder som Uvdal og Tanum Kirke, men også mer ikke-stedsbundne assosiasjoner.

I årets bok Alt vil forsvinne er hun ute i naturen ved Roa på Hadeland - huset finnes ikke lenger. Men tilknytningen er desto større. Det som har satt energi i bevegelse er en gammel dagbok hun fant etter Bodil Beata Borchsenius - bestemoren. Dagboken ble funnet i opprydningen etter morens eiendeler, og Anker følte umiddelbart, også etter sammenlikninger med andre etterlatte skriverier, at dette antakeligvis ikke kun var ment for eget bruk. Men også for at det kunne være en liten beretning for ettertiden. Å finne den føltes som en lysning, forteller Anker - noe nytt kom til syne. En del av historien som ellers ville vært skjult og glemt. Grunnen til at vi fornemmer trær og annen hadelandsnatur og vær i fotografiene, finnes i dagbokførerens egne notater i starten av notisboken: «Dagboken mens Wilhelm, min mann og mine barns far deltok i krigen i Norge fra 9. april til 7. mai 1940».

Det er en oppsiktvekkende innholdsrik og lavmælt heroisk fortelling fra en hverdag som blir snudd på hodet over natten. Mor og barn forlater livet på Røa i Oslo til fordel for det lille småbruket Inngjerdingen ved Roa. Dramatisk nok i seg selv det, men selv om savnet etter mannen er en konstant uro, blir det raskt en ny hverdag der hun lærer seg å skaffe mat og gjenstander, passe syke familiemedlemmer og holde seg unna farlige mennesker. En buljongterning av eksistensiell spenning. Vi i dag som inntil kort tid siden følte vi levde etter historien, kan med ett merke at vi er nærmere den, og leser kanskje disse nedtegnelsene på en annen måte.

Forøvrig var en av fjorårets klart vakreste og mest pirrende kunstpublikasjoner også en grønn bok, nærmere bestemt Sofie Berntsens Landskap fra Hadeland (Uten tittel, 2024). Jeg aner et mønster.