Hjemmesydd poesi til folket!

I en kultur som øyensynlig er på vei ned i dass, gir det en underlig glede å se noen sitte med tjukk tråd og sy papirsider sammen, feste dem mellom vakre stive permer, la dem trutne, og sende dem ut i verden i boblekonvolutter til enkeltmenneskene som har bestilt dem. Bokbransjen er i kraftig endring for tiden (som så ofte før) og ikke nødvendigvis i riktig retning. Poet Ted Granlund, for noen kjent som sjåfør for Poesibilen - et av dette årtusenets artigste og viktigste inspirasjonsverktøy for poesiens videre eksistens, der han kjører rundt til skoler og litteraturfestivaler og skriver ut parkeringsbøker - står i det stille for en helt annen utvikling. Hans svært skjønne papir-tingester er svært attraktive og gir et visst håp om at det fortsatt er noen som synes at slike ting fortsatt betyr noe. At dikt, bøker og personlig kontakt tells. Det er klart man må ta en liten prat da.

Hva i alle dager er det du sitter og syr for tiden?

— Nå sitter jeg og syr den nye diktsamlingen min - den ellevte i rekken. Et rart lite håndlaget opplag for å finansiere trykkingen av de limfreste og «billige» utgavene. Jeg har gjort det på denne måten med de siste utgivelsene mine. Det er moro å kunne lage noe med hendene som folk setter pris på. De færreste bøker jo blir håndlaget lengre, og det er veldig tilfredsstillende å se bunker med papir, litt tråd og lim bli til ei bok mellom fingrene mine.

Ja, det er forlokkende. Må man ta brevkurs i bokbinding, eller er det noe man kan løse intuitivt om man bare får tak i riktig tråd og papirmasse?

— Jeg gikk på ei ukes kurs og lærte meg det grunnleggende for endel år siden, etter det har jeg eksperimentert og lekt med verktøy og forskjellige måter å lage bok på. Det å lete etter riktig tråd, riktig type papir, riktige materialer til ryggen og alle de andre små detaljene som finnes i en bok er en stor del av prosessen — og en veldig gøy del. Det florerer ikke akkurat av bokbinderutstyr rundtomkring. Mye av redskapen og kunnskapen er beklageligvis forsvunnet, men jeg har bygget opp et fint og brukbart verksted for mitt eget bruk

Hvordan får du trykket arkene? Flere burde lage små pamfletter synes jeg.

— Jeg trykker arkene på alt jeg kan bruke for å få trykk ned på et ark. Om det er en sliten kopimaskin, en enkel blekkskriver spiller ingen rolle. Så lenge teksten er lesbar holder det for meg. Jeg har ikke tilgang på den gammeldagse måten å trykke på, men det blir kanskje mulighet for det en gang. Jeg har kontor på Klevfos Industrimuseum, en nedlagt papir og cellulosefabrikk under Anno museum sin paraply. Der har jeg tilgang til et eget papirkjøkken med maskiner som kan lage papirmasse og ark, disse brukes til litt grafikk og diverse trykkemetoder for folkene som deler lokale med meg. Jeg deler kontor med noe som heter Papirbruget, et kreativt kollektiv med fire gode og glade folk.

Små pamfletter bør det bli flere av, og fremover er det planlagt noen håndlagde utgivelser i små opplag fra Papirbruget sin side i samarbeid med K.Ø.S. forlag, altså mitt. Det forlaget begynte jeg med i 1999, og har holdt på i det stille.

Det er flott og fristende omslagskunst også - hvor kommer den fra, det er ikke AI, vel?

— Nei, dette er definitivt ikke AI. Omslagene mine er håndlagde ett og ett. Det er en marmoreringsteknikk, der jeg legger maling på vann med et fortykningsmiddel og fanger det trykket om oppstår på overflaten. Slik de gjorde det i gamle dager. Det må nevnes at dette er det noe jeg nylig har lært meg og prosessen med å finne ut av alle muligheter er fortsatt i full gang. 

Du er på veldig god vei. Hvordan kan man kjøpe disse kunstverkene av en bok? Min er på vei med postvesenet, håper jeg.

— Disse bøkene vil snart bli vanskelig å få tak i. Etter 1. mars blir det ikke laget flere, så om du vil ha tak i et eksemplar må du bestille fort. Legger du inn en liten hilsen på instagrammen til #poesibilen så ser jeg det der. Send en melding så svarer jeg så fort jeg kan. Kan nevne at det blir litt ventetid, jeg har fått mange bestillinger og jeg må gjøre andre ting også mellom tiden med bokbinding.

Omslag og prosess er viktig, men i den grad poesi «handler om» noe - hva slags dikt er det du bringer denne gangen?

— Det er jo alltid det gøyeste spørsmålet.. hva skriver du om? Jeg har en tro på at ingen av bøkene mine er helt ferdige, de er eksos fra en prosess som ikke stopper. Bøkene er ikke resultater, men mer spørsmål underveis i det kreative. Når måten jeg skriver på endrer seg, er det et tegn på at bøkene må ut, da slipper jeg dem. Så oppstår det som oppstår. De fortsetter der jeg slapp og det er slik det skal være.

Det er mange kulturelle undergangstanker for tiden - noe som vel gjentar seg med århundrene. Rom for poesien i verden fortsatt - i bygd som i by?

— Ja poesien har alltid rom, men rommet vil alltid være i endring, vil poesien kanskje bryte seg ut av permene i større grad fremover? Jeg er bekymret for utviklingen rent politisk for poesien, og andre smale kunstformer. Selv blir jeg jo ikke så hardt rammet, som selger 60 bøker og kan lage dem selv. Men om det blir så stort tap å gi ut en diktsamling at forlagene ikke gjør det, så må vi finne nye måter. Inntil videre har vi innkjøpsordningen, og jeg orker ikke tenke på hva som skjer om den blir skrotet eller nedskalert. Det er en av de viktigste måtene vi kan holde liv i boka og poesien på. Jeg krysser fingrene for at de riktige folkene får jobb på de riktige stedene slik at det fortsatt er vilje til å fortsette å ha denne fantastiske ordningen i uoverskuelig fremtid, uten for alvorlige kutt og innstramminger. Så må bare poetene holde piffen oppe og skrive gode dikt, for den gode poesien finner sitt rom. Så kunne vi jo tatt diskusjonen om den viktige poesien eller den gode poesien ved en annen korsvei … eller i et annet rom kanskje.

Ja, det finnes andre rom. Forresten, åssen går det med Poesibilen egentlig?

— Poesibilen har det strålende! Skulle hilse så mye. Den står struttende av god energi etter å ha fått støtte fra det ganske land etter en litt ugrei smell på tampen av fjoråret. Poesibilen er jo et kontinuerlig underskuddsprosjekt som kun går på dieseldamp og idealisme. Slik har det vært i alle år, så gleden over å se at så mange støttet opp under prosjektet etter kollisjonen var hjertevarmende og gjorde hele prosjektet mye større for meg. Jeg kjører rundt med en ny forståelse av poesibilen etter den opplevelsen, og kjenner på en bølge av medvind fra folket. Satser på at alle gode krefter holder hendene over den nye bilen og sørger for å holde den unna trøbbel i fremtiden.

Neste uke er det poesifestival og Rolf Jacobsen-dager på Hamar - hva skjer?

— Nordisk POESIFESTIVAL! Aåh som jeg gleder meg! Et av årets absolutte høydepunkt. Å kunne flyte av gårde på poesi, lytte til, samtale med, ta et glass med, lære av, forstå gjennom, holde pusten sammen med, og undres over alle de gode poetene som samles disse korte gode dagene på Hamar. Et nordisk påfyll av inntrykk. Se igjen folk jeg kanskje bare treffer én gang i året, møte folk jeg aldri har møtt, knytte nye kontakter, utvikles sammen med. Poesifestivalen er et helt unikt møtested. Det fulle programmet finner du på festivalens hjemmeside, og for den nette (og skandaløst billige) summen 950 kroner får du tilgang til alt som skjer disse dagene. Fullskala poesi-opplevelse for alle sanser!