Helgens film: How To Have Sex

Det tar ikke mer enn et par sekunder før jeg kjenner meg igjen. Til tross for at filmen åpner med tre tenåringsjenter i en taxi, er jeg helt med. Jentene er overspent, hyperaktive og høylytte, og gleder seg vilt til sin første sydentur sammen. Når de ankommer hotellet, finner rommet sitt, tester svømmebassenget og sjekker ut de andre hotellgjestene, er det nesten så jeg er tilbake på en av sydenturene med «gutta».

Molly Manning Walker (f.1993) har med «How to Have Sex» begått en debut det står stor respekt av. Ikke bare har hun skrevet og regissert sin første langfilm (basert på en egenopplevd hendelse); hun har mottatt tre BAFTA-nominasjoner – for beste debut, årets britiske film og beste casting. Til overmål takler filmen et velkjent og vanskelig tema på en annerledes og troverdig måte, godt hjulpet av imponerende foto, perfekt porsjonert musikk, og en bent frem førsteklasses rollebesetning.

Filmens hovedperson, Tara – spilt av Mia McKenna-Bruce, i det som nesten må være en gjennombruddsprestasjon – er den eneste av jentene som fortsatt er jomfru. Men på denne turen (til Malia, Kreta), bare skal hun kvitte seg med statusen. Samtidig som jentene drikker altfor mye, vingler ravende rundt, tisser bak søppelkasser og spiser junkfood i veikanten, engster de seg for eksamensresultatene som kommer til å offentliggjøres i løpet av uken. Både Tara og Skye (Lara Peake) føler seg sikre på at de har strøket, mens Em (Enva Lewis) «bare» tror hun har gjort det dårlig.

Alt i alt – jomfrudom, strykfrykt, alkohol m.m. – seiler ikke Tara akkurat i smult farvann, emosjonelt sett. Og da er det som kjent lett å la seg lede, både av gamle venner og nye bekjentskap. I og med at jentene kjapt blir kjent med trioen på naboverandaen, og tilbringer mer og mer tid sammen med dem efterhvert som dagene går, ligger det i kortene at noe (ugreit) vil skje. Hvilket det da også gjør.

I og med at store deler av filmens appell og spenning ligger i uvissheten publikum sitter med, skal jeg ikke røpe mange detaljer her. Bortsett fra at mens filmens tittel er av det ironiske slaget, er handlingen og filmens form/språk/ kommunikasjon med publikum, på ingen måte det. «How to Have Sex» forteller en uvanlig troverdig og lett gjenkjennelig historie om hvor galt det kan gå når man ikke tør å følge egne instinkter, når man lar én type skuffelse føre til en annen – og når den eller de som burde hjulpet deg både før, under og efter uheldige hendelser, enten ikke vil eller ikke kan.

Filmen byr på flere spesielt fine scener og sekvenser, og fanger perfekt følelser som «nedturen efter oppturen» og ensomheten man kan overmannes av, selv midt i en folkemengde. Men som med alle gode filmer er det helheten som imponerer mest. Uansett om man har lagt slike fyllepuleturer (langt) bak seg, eller om man står foran en (eller flere), vil «How to Have Sex» kunne ta skikkelig tak. Og få en til å tenke, eller kanskje til og med stille seg spørsmål som: Hva var det som faktisk skjedde den gangen? Hva var det jeg egentlig så på den festen?

«How to Have Sex» er med andre ord ikke en lystig film. Men den er en viktig en. En som drar deg inn i handlingen, følelsene, atmosfæren – og får deg til å kjenne deg delaktig. Filmer som dette lages det ikke mange av. Ikke mange nok, engang.