Hvem f*en er Eivind Staxrud?

Man skulle kanskje ikke tro medvirkning i en sen utgave av Raga Rockers, bandet Easy Riders og andre prosjekter i den norske rock-undergrunnen skulle utløse særlig entusiasme rundt en som allerede har rundet femtilappen.

Men det sto jo svart på hvitt, eller liknende, over døra på Vulkan Arena på lørdag: «Kveldens konsert: Staxrud Allstars - UTSOLGT».

Gitaristen Eivind Staxrud er ikke av typen som er presentert på Bylarm, Hver Gang Vi Møtes eller NRK-scenen. Folk flest, og da mener jeg i musikk-Norge, vet sikkert knapt hvem det er. Men han er en legende for noen, og en viktig musiker, Fleksnes-fan og entusiast i den uhyre standhaftige rockescenen her i landet. Rett og slett en herlig type fra Ås, nå bosatt i Hokksund. Og en ekstremt dyktig og allsidig gitarist, uten nykker, og som spiller som den ivrige fanen av rock i alle former som han er. Man blir glad, og litt imponert.

Andre musikere vet å sette pris på sånne folk. Så det var litt av et lag som stilte opp da han valgte å feire seg selv og den dype kjærligheten til å framføre musikk sammen med andre. Først og fremst en usunn mengde av landets fremste gitarister: Lars Haavard Haugen fra Hellbillies, Petter Baarli fra Backstreet Girls, Morten Lunde fra Kosmik Boogie Tribe, Kjartan Kristiansen fra Dum Dum Boys og flere til.

En blåserrekke som inkluderte Bendik Brænne på saksofon, en perk-rekke med blant andre Kåre João.

Og ikke minst en tidvis vanvittig rytmeseksjon med norgesvennen Lawrence Mullins, kjent som Toby Dammit og flere år som trommis for giganter som Iggy Pop, Bad Seeds og Swans, og Bent Sæther fra Motorpsycho. Å høre sistnevnte rulle av gårde er en fryd, helt klart verd turen alene, men i kombinasjon med Mullins’ elegante swing (han har endog hatt en liten cameo i Babylon Berlin) var det av og til så himmelsk at øynene gikk i kryss i takt med den idiotiske nakkegyngen som musikken utløste. Bare det å høre ham holde en helt rudimentær groove gående på én streng var rock-kunst av edleste merke. Og selv om han er medlem av landets mest ambisiøse rockband kunne man se ham glise av fryd av å spille i et partyband for en kveld også. Låter fra alt fra Kåre & The Cavemen til AC/DC, og Staxruds ærlig talt nesten like fengende egne materiale.

Det var også betryggende å se Thomas Felberg tilbake der han hører hjemme - med et fett rockeband i ryggen. Han er for så vidt god i game shows og den slags, men det er litt waste, for han får en helt egen aura under ekte scenelys. Han har vært savnet som rockprofet. Litt under radaren har han også gjort lyttersuksess med radioprogrammet Frika Fredag på P13. Han måtte riktig nok se seg overgått av kveldens hovedvokalist, ingen ringere enn Jim Jones. Kanskje ikke superkjent han heller, men virkelig en av Europas beste rockvokalister, selv i dag var han slettes ikke ueffen. Han hørte jeg første gang for snart 35 år siden (hjelp) da han sang i det usedvanlig lovende men underkjente og til slutt fiasko-stemplede bandet Thee Hypnotics. De var svært inspirert av MC5 og Stooges, men også med elementer av boogie, classic rock og jazz, samt psykedelia, Nick Cave-kabaretmørke og faktisk også dissonante Sonic Youth-akkorder. Skikkelige could-have-beens, men musikken holder seg. Sjekk spesielt ut livealbumet Live’r Than God fra 1989 og de to påfølgende studioplatene. Artig nok var han som solgte oss den og andre Hypnotics-plater på den legendariske sjappa Rock Shop på Aker Brygge DJ denne kvelden: platesamler Geir «Bulle» Underdal, også kjent som trommis i band som Betong Hysteria, Matchstick Sun og The Lust-O-Rama.

Et par hendelser stakk seg ut. Tidenes mest overraskende gjest på en norsk konsert i 2024 var nok James «Jimmy« Recca, som en kort periode spilte bass i The Stooges, etter de to første platene men før Raw Power. At han i det hele tatt var i live var jeg ikke klar over, han så helt på dødens rand ut på det éne bildet som fantes av ham fra 1971 i en gammel Iggy-bok jeg leste i 1990. Informasjon var vanskelig tilgjengelig den gangen, men det ble faktisk brukt noen krefter på å fantasere om hvem han egentlig var og hvor han ble av. Dessverre var han ingen spesielt god bassist nå, i alle fall sammenliknet med Bent, i en av låtene spilte han i feil toneart skremmende lenge. Men faen heller, rock-historie er rockhistorie, og jeg kjente arkivenes vind i ansiktet da de framførte pre-punk-klassikeren «I Got A Right», som han faktisk var med på å skrive.

I «Loose» kom Baarli og vidunderlige Bjørn Müller på scenen, selvfølgelig iført hver sin sigarett og en betydelig, og berettiget, mengde selvtillit. Müller ser nå ut som en million grunker, han holder seg i stadig aktivitet med Backstreet Girls, og det glinser fandenivoldsk av øynene hans og hans restaurerte tanngard der langt over de andre musikerne. Da de plutselig gikk over i mer velkjent boogie-landskap, satt det som bare det, og han sang med forbløffende kraft og autoritet. Baarli trenger man vel ikke gjøre noe poeng av å nevne, han er på høyden av karrieren nå, og bringer sjokkerende mye innlevelse og energi inn i enhver sammenheng, hver gang.

Kjartan Kristiansen fikk synge en nydelig favorittlåt fra punkepokens popkatalog, udødelige «Another Girl, Another Planet» av The Only Ones, og slik gikk det slag i slag med økende kvalitet, til det uunngåelige ekstranummeret med enda en AC/DC-låt. Merkelig nok føles det som det fundamentalt motsatte av teit og treigt å høre band tolke disse live, ja jeg vi si det er en av rockens konsekvent beste businessideer å kunne fremføre Bon Scott-era materiale på en kompetent måte. Det er noe alle til enhver tid setter pris på. Man blir lykkelig.

Under «Let There Be Rock» ble så mange det var plass til med på scena, litt sånn «Live Aid»-aktig, men med sprut. Som sant var hele konserten gjennom var det Staxrud som sto for de aller beste soloene.

Det var så klart mye lok med mange folk av og på scenen, litt rølp, og i virvaret av sterke uttrykk var det noen av instrumentene som forsvant totalt i miksen. Og det er ikke alltid slik av syv gitarister låter mer enn to, selv om mengden av strenger i bevegelse noen ganger antok symfoniske kvaliteter.

Og selv om det er ‘god gammaldags rock’ som sto på programmet var det jo meget underlig at det ikke var en eneste kvinne med i gjengen på scenen. Jeg observerte Ingvild Hammer i salen, hun kunne jo gjerne vært oppå der. På afterpartyet på Pokalen traff jeg Tuva Syvertsen, en annen soleklar kandidat - men hun hadde vært på Hærverk for å se Kanaan med Vidar Busk som gjest. Men vi får regne med at det blir noe annet neste gang det er Stax Revue om et par års tid, eller gjerne før. Jeg går definitivt mest på jazzkonserter til daglig, og kan noen ganger føle meg som en turist på gamle trakter i rocken, iført blazer og høyhalser, jeg var der til og med sammen med en forlagssjef, men denne musikken er også en del av mitt DNA og det var meget livgivende kveld.