Hver dag er bokdagen

Det er Bokdagen på onsdag, atter et eksempel på norsk eksepsjonalisme i og med at den Internasjonale Bokdagen er på torsdag. Det skal være bransjefest fra 16 til 21 med den ikke spesielt lesehungervekkende beskrivelsen: «Kort og eksklusivt program. Pizza, DJ, bar». Det ryktes om at jockeyen er Anette Trettebergstuen. Vi får anta at det er mer å hente for ålreite folk flest i de «bokindustriens fremtid»-aktige programpostene i løpet av dagen på Sehesteds plass. Blant annet skal Jonas Gahr Støre, Nicolai Tangen og Gard Steiro gi sine besyv. Førstnevnte har endel litterær troverdighet, i det minste.

Annonse

Ellers skal det være samtaler om hvordan KI kan fungere som redaktørenes nye bestevenn, om sensurspøkelset, om bokens fremtid i skolen og andre mindre trivelige emner. Det er ikke slik at man skal gi opp og legge seg i trygg sidestilling, men en annen og litt mer livsbejaende bokdag hender jo gjentatte ganger hver helg denne sesongen. Jeg snakker så klart om loppemarkedene. Om man lar vintage klær, møbler og designfunnn ligge, er det fortsatt en frodig opplevelse. Spesielt skolene som klarer å kuratere og sortere på en fristende måte. Man ser et tverrsnitt av den lesende befolkning der inne, alltid fullt men kanskje med en litt mer vitebegjærlig aura enn i de andre rommene. De som kun er ute etter samlerobjekter har uansett kommet inn før deg, med sine proffe bære-hjelpemidler. Selv ser jeg etter diktsamlinger, eldre kunstbøker i moderat format, gamle tidsskrifter og debattbøker om kultur og samfunn i pocket. Som regel går jeg fornøyd ut av skolegården. Som for eksempel i dag på Bjølsen, som riktignok er så bra at de kan kalle seg Bokmarked. I den store salen deres var det denne gang så varmt at jeg måtte komme tilbake dagen etter (lørdag orket jeg bare ta med meg fire-fem titler, inkludert gaver). Den samlingen Tor Ulven-dikt med Fosse-etterord, førsteutgaver med Torborg Nedreaas og Tove Jansson, en vidunderlig, stor sak fra 1968 om musikkens magi som hadde strålende design, vakre illustrasjoner og slående analyser, en fresk kunstblekke med ilegg av Lene Berg, den norske utgaven av John Bergers banebrytende kunstbok, og noen greier til. Helt fantastisk følelse, og så hjelper man jo korpset også.

Det er rart å tenke på den økonomiske verdien av bøker - de norske skjønnlittære utgivelsene koster straks 500 kroner, men deres salgsverdi på bruktmarkedet synker altså så brutalt bare dagen etter at man har kjøpt det i butikk. Du kan ikke levere dem noe sted og forvente å få noe tilbake (slik man kan med plater). Hvorfor handler ikke enda flere folk på loppemarked egentlig, der evige klassikere i hardback kan fåes for 20 til 40 kroner? Det er flere svar på det. Det er hyggelig å støtte forfatterene og bokhandlerne, og det er nødvendig for at ny litteratur og nye tanker kan fortsette å spres. Dessuten er det så pirrende med noe som er helt nytt og ferskt! På vei med bussen fra Bjølsen i går valgte jeg å hoppe av etter to stopp for å gå innom en av byens fineste butikker, Sagene bok. Kunne det faktisk være slik at de allerede hadde fått inn Deborah Levys helgeferske, semifiksjonelle utgivelse «My Year in Paris with Gertrude Stein»? Ekstra fristende med sine korte linjer og moderate lengde. Det hadde de så klart. Og selv med bokpose i hånden, ble det å hjertelig åpne lommeboken og komme med mitt bredeste smil.

Det er bare noe med uavhengige bokbutikker som gjør at man har lyst til å oppsøke dem, og å støtte dem.

I tillegg litt mer sjarmerende enn det noe utspekulerte påfunnet de har i platebutikkene, Record Store Day, prisnivået er for høyt, produktene føles uoriginale, og det er noe teit med det. Riktignok fikk jeg fikset meg den der utgivelsen med tidlige RUNT/Todd Rundgren-innspillinger, da.

Om du foretrekker nybrottsarbeid, åpner også den viktige og morsomme samtidsmusikkfestivalen Only Connect på torsdag i Jakobskirken. KORK har tatt turen ned fra Marienlyst, denne gangen utvides med ensemblet POING og solistene Sanae Yoshida og Susan Santos Silva, dirigert av Ilan Volkov. Komposisjoner av Barbara Monk Feldman, Anthony Braxton og aller viktigst: en urfremføring av den norske fremadstormende ferskingen Jonas Lie Skaarud står på programmet. Og så setter vi over til Jon for ukens filmer

Ukens blandede bilder

I en uke hvor så godt som intet interessant har premiere på kino, og hvor fint lite nytt dukker opp på strømmetjenestene, kaster vi blikket bakover. Men ikke så langt bakover, altså.

Til overmål er ikke bildene så veldig blandet, heller – all den tid vi kun har rukket to pressevisninger denne uken, og den ene av disse var for en film som ikke har premiere før neste uke. (Den var til gjengjeld riktig så interessant, så det er bare å glede seg.)

Den ene nye filmen vi fikk med oss, heter noe så fascinerende som Saltstien, og forteller historien om et britisk ektepar som (på typisk ‘vi ønsker å føle oss som upper class og har følgelig gitt oss selv kallenavn som hinter i den retning’) kaller seg selv og hverandre for Ray og Moth; kortversjoner av Raynor og Timothy.

Dette er naturligvis ikke særlig interessant i seg selv, men siden Stråle og Møll (som de ville blitt kalt på norsk) er så uheldige at de blir kastet ut fra sin egen gård, deres eget familiehjem, på grunn av en feilslått investering og en sleip slektning, samtidig som de sliter med at Moth er blitt diagnostisert med en dødelig sykdom, kjenner vi kjapt at en viss interesse pirres.

Når de i tillegg, nærmest ved en tilfeldighet, velger å gå en kjempelang hiking-tur, sove i telt og leve på de småpengene de fortsatt har, mens de forsøker å finne ut hvordan de skal karre seg ut av det økonomiske ‘sorte hullet’ de har havnet i – for derefter å ende opp med å skrive en debutprisvinnende, internasjonal bestselger om strabasene – ja, se da begynner det å bli fascinerende. (For ordens skyld: Raynor Winn som står oppført som forfatter av boken, mens Timothy Winn er redaktør.)

Men det er først når man (via artikler i The Guardian) finner ut at paret egentlig heter Sally Ann og Timothy Walker, at de mistet gården sin fordi de ikke kunne betjene et lån de måtte ta opp for å betale tilbake pengene Sally Ann hadde stjålet fra sin arbeidsgiver, og at Timothy (i hvert fall ifølge en rekke skeptiske medisinske eksperter) efter all sannsynlighet ikke lider av en dødelig sykdom, at historien blir skikkelig interessant.

Saltstien er en fint filmet og meget velspilt (honnør til Gillian Anderson og Jason Isaacs) skildring av Ray og Moths fysisk og emosjonelt transformerende reise, men til å stole på er den altså ikke. Så selv om du føler for en inspirerende historie om folk som på Fugl Føniks-vis reiser seg fra asken og finner ny mening med livet, bør du kanskje titte litt på lenken til Guardian-artiklene før du kjøper billett.

Alternativt kan du holde kunnskapen for deg selv, sende dine foreldre (eller andre, godt voksne) av gårde for å se filmen – som ble spilt inn lenge før de involverte visste noe om forfatterens, skal vi si, ‘noe distanserte’ forhold til fakta – for så å gi dem (de gamle) en snerten sannhetssmekk når de har lagt ut om hvor herlig en film Saltstien var.

Opp til deg.

\

Som nevnt rakk vi ingen andre pressevisninger for filmer med premiere denne uken. Det vi i stedet rakk, var å bli kjent med en (for oss) ukjent standup-komiker ved navn Alex Edelman, via hans HBO Special Just For Us. Og det, mine damer og herrer, er et bekjentskap vi er glad vi tilegnet oss.

I Just For Us (som riktignok ble sluppet i 2024 og som han for første gang fremførte allerede under The Edinburgh Fringe i 2018), legger Alex Edelman for dagen en eksepsjonell evne til å fortelle, formidle, dele og dele en god (og nokså tidløs) historie. Historien det dreier seg om, handler om (men inneholder ørten utstikkere fra) den gangen Edelman (som er jødisk) deltok på et møte for hvite nasjonalister i Queens.

Som man kan tenke seg, var dette en nokså spesiell opplevelse i seg selv. Via Edelmans evner som raconteur (og komiker, naturligvis) antar historien – og alle dens tangentielle utdypninger og ‘sidesprang’ – kulturspesifikke, men samtidig universelt tilgjengelige proporsjoner. Hvis du kan se for deg en litt skarpere, mer edgy og zingers-orientert utgave av Mike Birbiglia, har du et godt bilde av både mann og show.

Det som er litt ekstra fiffig med denne uvanlig lange standup-spesialen (84 minutter, hvis du bare må vite det), i tillegg til at den er full av underfundigheter, vidd og vimsete visdom, er at Edelman ikke bare har gjort endringer og forbedringer som korresponderer med responsen han har fått på x antall forestillinger i (eventuelt på) steder så forskjellige som Canada, Australia og på Broadway, men også deler aspekter ved dette med oss; også dette på forbilledlig vis.

I tillegg til å få oss til å le, tenke og føle – og å le én gang til – gir Just For Us oss grunn til å tro at vi kan se hvor serier som Nobody Wants This og Long Story Short har hentet inspirasjon fra (selv om humoren og historiefortellerformen er å grunnleggende jødisk at vi og Edelman har hundrevis av år å hente hint og tips og stylings fra), samtidig som han gir oss glimt av en ung Woody Allen og et par supre stikk til Jared Kushner, samt – åpenbart – en alltid betimelig påminnelse om det tilsynelatende uutslettelige antisemittismespøkelset.

Med et ønske om at foregående avsnitts punktumløse form gir leseren en idé om hvor uavbrutt snakkesalig Alex Edelmann er, samt en mer generelt varmhjertet og medmenneskelig innstilling til eventuelle lesere, sier jeg:

Fortsatt god helg.