Hver dag er musikkens dag

God søndag
Det var musikkens dag i går, du verden hvilket liv det var i gatene, og selvfølgelig morsomst at det er så mange lurvete folk der ute som hører på techno, og reggae og alt sånt noe. Mye festing men stort sett på den hyggelige måten - dette er søttende mai-frokost for freaks. En kompis jeg traff på Kafé Hærverk og som arbeider på en respektert restaurant, fortalte at han hadde startet dagen med en Cremant i dusjen. Why not.

Annonse

Det er muligheter i dag også! For eksempel lete etter noe bra UK psych og soul nede på platemessa ved pizzasjappa Vaterland. Alltid noe å finne i forskjellige prisklasser, og mange artige skikkelser å se på, som har en overdrevet fascinasjon for LP-plater. Konsert er det på Hærverk med den svært talentfulle tangentspilleren Anna Ueland, som sammen med sitt band med musikere innen folk, eksperimentell pop og jazz laget en svært fristende musikalsk miks, der spesielt hiten «Låveparty» slår hardt. «Popmusikk for likesinnende» kaller hun det og det er jo til å kjenne seg igjen i, det. Det er endel av oss likesinnede der ute. Hærverk er i vinden, nylig donerte Smerz hele pengepremien de fikk for Spellemannprisen til stedet. Hundre løk som kommer godt med. Og til helgen er det sannelig også festivalen Hærverk i Parken også, med mye all-alders punk, rock og alt annet. Sjekk programmet.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Det skjer også ting på vestkanten. Landets minste men helt klart fineste popkultur-galleri (art with a) Purpose i Eckersbergsgate 39 har siste åpningsdag av utstillingen NEW WAVE GRAPHICS i dag- det åpner kl. 13. Postpunk-perioden var også viktig for kunst og reklame og grafisk design, noe vi får mange eksempler på i form av posters, cover art og så videre, og med forklarende vegg-tekster der det trengs.

Den legendariske innehaveren Micke Manasse, tidligere plateselskap og film-boss, har bare smaken på riktig sted. Her gir han oss fem eksempler på musikk fra denne perioden som er bra nok i seg selv, og som burde gi alle lyst på en tur bortom galleriet hans etterpå.

Nick Lowe
«Cruel To Be Kind» (Radar, 1979)
Pure pop!
Lytt her

Wire
«I Am The Fly»»/Ex-Lion Tamer» (Harvest, 1978)
3 minuter och 6 sekunder av hypnotisk självförakt; popminimalism när det är som bäst.
Lytt her

The Cars
«Just What I Needed» (Elektra, 1978)
FM New Wave som bäst.
Lytt her

Elvis Costello & the Attractions
«Pump It Up» (Radar, 1978)
Elvis à la «Subterranean Homesick Blues». Om det är tillräckligt högljutt och tillräckligt argt... vem bryr sig då?
Lytt her

Devo
«The Day My Baby Gave Me A Suprise» (Warner 1979)
Devo pop forever!
Lytt her

Fem i bagen med Alf Kjetil Walgermo

Det er snart Trump-VM og potensielt livsfarlige skjenketidseksperimenter i furet værbitt. Åssen skal det gå, egentlig? Her må man kanskje be høyere makter om assistanse. Eventuelt ty til tidligere kulturredaktør, nå journalist, i avisen Vårt Land, Alf Kjetil Walgermo. Han er også forfatter. For ikke veldig lenge siden utga han den underholdende sakprosaboka «Litteratur i Andeby» om Donald Duck-universets nedslagspunkter i litteraturhistorien. Og med en djevelsk timing, og uten hjelp av KI-faenskapet som forpester andre deler av fotballforleggeriet for tiden, er han nå aktuell med bokutgivelsen «Krysset er alltid ledig. Norge kan vinne VM og andre dikt» (Samlaget). Så derfor kunne det være på sin plass å gi ham anledning til å velge fem fra gymbagen og greie litt ut om dem og hans beveggrunner for å behandle dette lyrisk.

1: I diktsamlinga samtaler eg med norrøn visjonsdikting, ikkje minst Voluspå. Volva si skildring av verda frå idyll til katastrofe – og ei ny begynning – er relevant både på fotballbana og i menneskelivet elles. Livet kjem med sigrar og glede, og det kjem med nederlag, tap og sorg. I dikta vev eg saman moderne fotballhistorie, Norge og VM-jubel med personlege tapserfaringar og tider med mørke, både politiske og personlege. Ved å bruke fotballen som eit prisme for den menneskelege eksistensen, løfter eg samtidig fram leiken i det grøne graset som tumleplass og medskapar av lys.

RUND ER BALLEN

Rund er ballen
Rund er jorda
Der gror grunnen med grønan gras

2: Eg hadde lenge tenkt på å skrive ei diktsamling med utgangspunkt i fotball, å bruke det mange tenker på som ein smal sjanger til å skildre eit breitt fenomen. Forløysinga kom då Norge i fjor haust kvalifiserte seg til fotball-VM, noko som utløyste ei sterk glede som minna meg om ungdomstida mi på 1990-talet. Noko av spennet i diktsamlinga er mellom barnet og den vaksne mannen – som i leiken og fotballen framleis ber mykje av barnet i seg.

KRYSSET ER ALLTID LEDIG

To dagar i løpet av livet
kunne eg når som helst
plassere ballen i krysset

Spark etter spark
frå kort eller langt hald
Alltid i krysset
Alltid i mål
Krysset er alltid ledig

No er eg 48 år
Kvifor berre to dagar?
Kunne eg ikkje alltid ha skote i krysset
når eg først hadde lært meg å skyte i krysset?
Hadde eg då likevel kunna blitt fotballproff?

Det er ikkje slik fotballen er
Det er ikkje slik livet er
Men eg har enno ikkje gitt opp håpet
Draumen om ein tredje dag

Krysset er der
ledig

3: Eg og kona mi opplevde å miste eit barn tre dagar før fødselsterminen. Nokre år seinare mista vi eit barn til seint i svangerskap. Dei to ligg i same grav, med ein hjarteforma stein over. Dei mørke renningane i samlinga har sitt utspring her, men ligg hovudsakleg vevd saman med metaforar frå den norrøne visjonsdiktinga og ulven som sluker sola. I eitt dikt skriv eg det heilt konkret. Mot mørket stillet eg lyset frå fotballen, ei tilflukt til trøysta i leiken.

HIMMELSLETTER

Eg har to av barna mine
på dei grøne himmelsletter
Kanskje er det også sauer der?
Bæ, bæ lille lam
lydde songen frå kyrkjebenkane

Meir enn å gråte
over det tapte
vil eg tenke på glede
Eg vil tenke på latter
på dei to som spring etter ein ball

På dei grøne himmelsletter
er det godt å vere
Skyt barna mine i krysset kvar dag?
Truleg ikkje, men dei lever i leiken
Løkkefotball i himmelen

4: Dei færraste av oss går igjennom livet utan å ryke på nederlag. Slik er det definitivt også på fotballbanen. Kvar nye kamp ber i seg potensialet for ragnarok eller triumferande jubel. Slik er det når Norge skal spele i verdsmeisterskapet i fotball, og slik er det når vi sjølve møter dagane med alt sitt. Alt vi oftast må gjennom tap for å nå til siger, er ei erfaring delt av all verdas fotballsupportarar – inkludert oss nordmenn, som måtte vente 28 år, ei lita ørkenvandring, før vi kunne sleppe jubelen laus over ny VM-billett. Men somme gonger ser ikkje jubelen nærliggande ut, når vi står midt i nederlaget. Då er det berre trua, håpet og kjærleiken som kan løfte oss.

ALT STÅR PÅ SPEL

Det finst tider i livet
der alt står på spel
ikkje berre ein fotballkamp
men sjølve grunnen under føtene dine

Det finst tider i livet
der ballen flyttar seg
på måtar du aldri skulle tru
og du går på plutselege nederlag

Hugs likevel på
når alt står på spel
at ballen framleis er rund
at du alltid vil få ein ny sjanse

Det finst tider i livet
der det ikkje ser slik ut
der du har øydelagt for deg sjølv
øydelagt for laget ditt

Hugs likevel på
når alt står på spel
at det finst nokon som elskar deg
og som jublar når du reiser deg igjen

5: I dikta har eg også vald å nerde litt på vegner av fotballen. Ikkje minst går eg konkret inn i ein del magiske norske fotballaugeblink. For mange, inkludert meg, er sterke prestasjonar av det norske landslaget blant våre vakraste minne. Når eg søker i meg sjølv etter det som har gitt meg størst glede i livet, må derfor Kjetil Rekdals volleyskot i krysset på Wembley med, spelemålet mot Mexico og straffesparket mot Brasil. Ja, alle sigrane over England må med, og knusinga av Italia i fjor haust. No er det våre nye beste menn som skal kjempe for Norges ære i fotball-VM. Eg gler meg som barnet! Det blir ikkje lett å hevde seg, men det er mogleg. Det finst alltid ein sjanse når ein er med i leiken. Krysset er alltid ledig, også når sommarens VM er forbi.

VEGEN TIL FINALEN

Vegen til finalen
er ingen enkel veg
Vi har aldri gått han
veit ikkje korleis han ser ut

Vegen til finalen
kan vi drøyme om
Vi kan sjå han for oss
men han byr alltid på overraskingar

Ingen kjenner morgondagen
eller kveldens kamp
Alt vi kan gjere, er å førebu oss
møte opp og gjere vårt beste

Blei det ikkje finalen
denne gongen heller
er vi framleis på vegen
mot den neste

Boka kan for eksempel kjøpes her.

Annonse

Ukens blandede bilder

Av ukens to filmer er kun én virkelig verdt å se. Men dersom du kjenner en dragning mot underholdning av typen oppblåst, fjasete, big-budget-space-action-fantasy à la 80-tallet, har vi et tips, også der. (Pluss en liten bonus-bit.)

Den overdimensjonerte fjompefilmen heter noe så tillitvekkende som Masters of the Universe og er et dødsdømt forsøk på å gjenopplive en Mattel-lekedukke-franchise som sist var levedyktig (og da i tegnefilmformat, under navnet He-Man and the Masters of the Universe) i overgangen ‘83-’84. I 1987 ble det laget en live action-film med selveste Dolph Lundgren i hovedrollen, uten at det hjalp stort. Franchisen ble erklært død like efter.

Av grunner det er vanskelig å forstå har Amazon Studios, via MGM, forsøkt å gjenopplive interessen for (og inntjeningsmulighetene fra) det for lengst akterutseilte fenomenet. Av grunner det er enda vanskeligere å forstå har de valgt seg Nicholas Galitzine i rollen som He-Man.

Galitzine har spilt i filmer som The Idea of You, Purple Hearts og Red, White & Royal Blue (nei, ikke jeg heller), i tillegg til at han utmerket seg som det eneste svake leddet i barnefilmen Sauedetektivene. I Masters of the Universe fortsetter han sin ferd mot døllhetens dypeste daler, og kan (om ikke annet) i så måte sies å være en suksess.

Beklageligvis er store deler av det øvrige ensemble også fylt med karisma-utfordrede anonymiteter, noe som gjør det ekstra vrient å la seg sjarmere. Den eneste som kommer fra det med et hint av verdighet er Idris Elba – som fiffig nok spilte Heimdall i tre Thor-filmer (2011-2022), som utspilte seg i et univers det er sjokkerende lett å huske/gjenkjenne mens man gremmes over det über-urealistiske universet vi presenteres for her.

Riktignok er handlingen i Masters of the Universe lagt til en verden som skal se ut som et sted hvor eventyr utfoldes – men f@en heller, da. Dette blir for teit. Særlig i tandem med en lang rekke actionsekvenser, slåsskamper og andre livsfarligheter som er så dårlig koreografert/filmet/klippet at det er tilnærmet umulig å følge dem, langt mindre ta dem på alvor.

Uansett er vi ment å følge skjebnen til unge Adam (sønn av kong Randor), som blir tvunget til å flykte fra planeten/kongedømmet/verdenen Eternia, når den onde Skeletor og hans morderiske kumpaner angriper Grayskull Castle på jakt efter The Sword of Power; et sverd som vil gi ‘den rette’ ubegrenset kraft. Adam sendes til Jorden, men like før han lander mister han sverdet. Når vi møter ham igjen, tidlig i tyveårene, er han fortsatt på leting efter sverdet – inntil han plutselig mottar en SMS.

Derfra og ut tar tullballeri og klisjeer fullstendig overhånd, og selv om filmskaperne forsøker å leke med filmens iboende idioti, får de det ikke helt til. Nesten ikke i det hele tatt, faktisk, bortsett fra et par halv-artige øyeblikk med en trofast rojalist som har en gedigent overdimensjonert høyrehånd, som Adam/He-Man/Galintzine kaller for ‘Fisto’. (You do the math.)

Til overmål må vi slite med at Skeletor er stemmegitt av Jared Leto; en uskolert amerikaner som desperat forsøker å lyde som en britisk overklassemann hvis formative år ble tilbragt ved en av unionens finere utdanningsinstitusjoner. Samt, som tidligere indikert, en lang rekke skuespillere hvis mangel på utstråling (og kjemi seg imellom) holder livløsheten på et forstemmende lavt nivå.

Hverken foto, fantasi, musikk, dialog, spenning, spill, vitser eller dramaturgi sitter som de skal i dette hundredeogførti-minutter lange spetakkelet, så om du føler deg He-Man-nostalgisk, gå heller for tegnefilmene.

\

I en helt annen del av verden – i Provençe, faktisk – finner vi en svensk-fransk dokumentar med meget dramatiske over- og undertoner. Som fungerer!

Det vakre året i Provençe er så ulik alle andre filmer som er vist på kino senere år, at en nesten kan la seg lure til å gi den ekstra gode skussmål av den grunn alene. Men så har det seg slik at både historien den forteller, og måten denne fortelles på, er så sjarmerende, engasjerende, bevegende og inspirerende at filmen faktisk, virkelig og tvers gjennom er en godbit.

Angelica Ruffio vokste opp i Provençe, med sin franske far og svenske mor – samt lillebroren, Thomas. Allerede tidlig i barndommen merket de at noe var galt med faren. Han slet med nerver, aggresjon, angst og andre utriveligheter, noe som i høy grad gikk ut over resten av familien.

Når faren nå er død (det er slik filmen åpner; med at søsknene står foran den monumentale oppgaven det er å skulle tømme farens hus/deres barndomshjem, efter farens bortgang), treffes Thomas og Angelica (tilsynelatende, i hvert fall) for første gang på ganske lenge.

Ikke bare ser de begge ut til å ha bodd i Sverige forut for farens død, de ser også ut til å ha levet separate liv, i hver sin by. Artig nok (om enn ikke overraskende) snakker de sammen på en vilt vekslende blanding av svensk og fransk, noe det nærgående kameraet fint fanger opp, sammen med en fascinerende mengde lik- og ulikheter.

Filmen hopper på effektivt og effektfullt vis frem og tilbake i tid, og gir oss gradvis mer og mer informasjon om hvordan livet med en mentalt ustabil far var, hvordan de ble farvet av dette som ungdom og voksne, hva deres mor fant ut at hun måtte gjøre – med mere.

Ganske tidlig i ryddeprosessen finner Angelica sine gamle dagbøker. Hundrevis av sider med tettskrevne hemmeligheter ligger i kronologisk rekkefølge i en anonymt utseende pappeske i et rom i kjelleren. Brått er Angelica som tapt for denne verden.

Nesten likeså snart blir vi i salen tatt med til Angelicas forelskelse i historielæreren. Sylvie Bresson het hun, og var som et fyrtårn i en ellers så mørk ungdomstid. Jo mer Angelica leser, jo tettere på sin ungdomsforelskelse kommer hun – og vi følger med. Samtidig som vi så gjerne vil møte Sylvie, som åpenbart betydde veldig mye for Angelica, ser vi at der er altfor mange andre saker, tråder og hendelser å forfølge. Og plutselig smelles det til med en skikkelig lei en.

Det vakre året i Provençe burde kanskje beholdt originaltittelen (La belle année - det vackra året), idet denne leder til et aspekt og/eller poeng ved filmens fortelling som overskygges av den norske tittelens fokus på sted, men ‘pytt samma’, som de sier i Sverige.

Angelica Ruffios fortelling er så fin at den bør sees, uansett. På kino!

\

Ukens lille bonus-bit kommer i form av en bekreftelses-anbefaling, idet vi høyt og tydelig melder at The Four Seasons sesong 2 er like god som forgjengeren.

Dog er den innledningsvis noe tregere, og opplevelsen av å se noe nytt, eget og med det (popkulturelt) viktig, glimrer med sitt fravær. Men omtrent halvveis i sesongen endres dette. Deler av første sesong sees i nytt lys; etablerte sannheter viser seg å være mindre sanne (eller risset i sten, om du foretrekker) enn antatt, og det semi-sosialrealistiske dramaets temperatur stiger kraftig. (Og den var så klart artig, helt fra starten av.)

Tina Fey, som sammen med Lang Fischer og Tracey Wigfield står oppført som seriens skaper, har igjen truffet blink, og leverer med disse åtte episodene en artig, vittig, varm og klok skildring av hva det vil si å være voksen, gift, feilbarlig, egoistisk, altruistisk, redd og tøff i trynet. Med meget mere.

Fem i bagen med Leif Bull

Kritiker og forfatter Leif Bull er aktuell med Brødre, et underholdende essay i bokform der han tar for seg mannlige søsken i kulturen, og energien dem i mellom.

Blant den celebre gjengen med litteraturkritikere og sakprosaforfattere som er ekstra glade i disco, finner vi i hvert fall Leif Bull. Han kan leses i DN helg og andre tidsskrifter, og har med tiden også fått et fint knippe bøker ut i bokheimen. Oftest essaysamlinger eller sakprosabøker om kultur og samfunn. Verd å lese alle sammen. Nå er han klar med en liten sak om brødre i historien, intet mindre, men klarer å finne mange treffpunkter i denne sårbare menneskerelasjonen. Enten det er mytestoff, rockestjerner, historiske skikkelser eller figurer fra litteraturhistorien. Brødre er utgitt av Cappelen Damm, og la oss si at dette er et ledd i å få gutter og menn til å begynne å lese igjen. Tidens Ånd ba forfatteren om å velge seg ut fem brødrepar som fascinerer ham og som tangerer tematikken i utgivelsen.

Kain og Abel
Bibelens første av mange mord, selve urmordet, kommer i kjølvannet av forskjellsbehandling fra sjefen sjøl, den himmelske far. Sauegjeteren Abel ofrer et lam, grønnsaksbonden Kain ofrer grønnsaker, og Gud setter bare pris på offerlammet. Klart det blir bråk av sånt. Har inspirert en lang rekke gjenfortellinger av forfattere som gjerne ser saken fra Kains side.

Charlie og Ira Louvin
Før Noel og Liam Gallagher, før Ray og Dave Davies, var Charlie og Ira Louvin, bedre kjent som country-legendene The Louvin Brothers. Charlie Louvins memoarbok Satan is Real (oppkalt etter et album med et helt legendarisk cover) er som et bibelsk drama transponert til Appalachene: Etter en trang oppvekst i fattigslige kår med en brutal, tuktende far, blir det voksne artistlivet en stadig dragkamp mellom orden og kaos, hvor den gudfryktige Charlie butter mot det whiskytørste brushodet Ira. Det åpner med at Charlie gir en sveiseblind Ira juling for å ha kalt mamma Louvin en bitch, og holder temperaturen oppe.

WAR: «Me and Baby Brother» (1971)
Ustoppelig lokomotiv av en banger fra funkheltene i War. Den energiske, livsbejaende musikken er skapt for hektisk festing, mens teksten gradvis skildrer en nedadgående kurve fra ungdommelig bajaseri via kriminalitet til fengsel. Come back baby brother, synges det igjen og igjen mot slutten, men lillebror kommer ikke.

Ask og Balder Burlefot
Når vi snakker om Agnar Mykle i dag, snakker vi gjerne om frimodige sexskildringer og etisk tvilsom bruk av levende kilder. Greit nok det, men det er når han skriver om brødre han når de virkelig store, stormfulle høyder, IMHO. Motoren i Lasso rundt fru Luna er en storebrors hvileløse skyldfølelse over en lillebror han lot i stikken for å erobre verden, skrevet frem med opera-aktig intensitet.

Kastor og Pollux
Tvillinger i kulturen er ofte creepy. De er like, men annerledes, unheimliche, naturens egne dobbeltgjengere. Men ikke alltid! De koseligste tvillingene er kanskje de uatskillelige Kastor og Pollux fra gresk (og senere også romersk) mytologi. Pollux hadde grabukken Zevs til far, og var følgelig udødelig. Så da Kastor ble drept av fetteren Idas, ønsket Pollux å dele udødeligheten sin med broren. Dermed ble de to de lyseste stjernene i stjernebildet Tvillingene.