Hvile fra et kvernende hode

Ja, da er det helg igjen. Tro det eller ei. Hva skal den brukes til? Vel, om man ikke skal bedrive politisk aktivisme eller gå en lang tur i skogen, kan man jo lytte til Tøyen Holdings seneste album, undersøke noen av kritiker Thula Kopreitans forslag til bøker å lese, eller komme seg inn i kinosalens trygge mørke.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Annonse

Sommerlesing med Thula Kopreitan

En bunke presumptivt strålende romaner og diktsamlinger utvalgt av kritiker Kopreitan

Den glimrende litteraturanmelderen med det besnærende navnet kan for tiden leses i Kunstavisen, og inntil nylig også i NRKs flater. Der hadde hun spesiell omtanke for ny poesi, som det kommer mye av men som likevel får pinlig lite omtale, oppstuss og gode lesninger. Kopreitan kom nylig i mediene som et uskyldig offer for NRKs «modernisering»/forjævligsering av kulturstoffet deres. Vi ser fram til at andre plukker opp denne leseren, og siden det er en av tidene på året da folk i Norge er i stand til å lese skjønlitteratur, ba vi henne om å bli med i en serie om sommerlesing. Enten bøker hun leser nå, har tenkt til å lese, eller håper å lese, uten at nødvendigvis været og fritid er et drivende element i dem. Hun plukket ut fem, eller mer nøyaktig seks, for oss - gakk hen til nærmeste bokhandler eller bibliotek og etterspør disse selv.

Dag Solstad
Irr! Grønt!
(Aschehoug, 1969)

I frykt for at de skal blande seg inn i hverandre i hodet mitt, sprer jeg Solstads bøker utover. Nå er det debutromanen jeg veldig snart har lest ferdig. Til tross for det gode drivet, formuleringer jeg flirer av og helt strålende skildringer av for eksempel togturene i en ungdom, intense av samtale, vinterlyset over det unge ansiktets rødgule kvisebylter, har jeg slitt med konsentrasjonen. Tankesporet minner om Gombrowicz’ «Kosmos» hvor tegn og symboler finnes i et nett av streker mellom tingene og menneskene. Det kan bli for mye av det gode for en som akkurat nå ønsker hvile fra et kvernende hode.

Ottessa Moshfegh
Homesick for another world
(Penguin Press, 2017)

Plukket opp denne novellesamlingen etter å ha kost meg med hipsterromanen «My year of rest and relaxation» av samme forfatter. Fortellerprosjektetet er identisk, åpningsnovellen er som et utkast til romanen året etter. Nøkkelordet er avsky: en distanse som utgir seg for å være likegyldighet, men som egentlig er en motstand mot å komme for nærme inntrykkene. Herfra kommer absurditeten, hvordan overrumplende situasjoner skildres så lakonisk, så cool … stilen er vittig og forfriskende, men også så typete. Jeg får helt nok, og trekkes samtidig mot den. Ja, nettopp: nærmere, fjernere.

Herman Hesse
Demian
(Fischer Verlag 1919)

En leseropplevelse jeg bærer med meg: å lese «Demian» i en rotløs tid for flere år siden. Boken er nærmest spirituell. Den gir følelsen av at ting henger sammen, det ene fører til det andre, og like viktig kan det oppstå noe helt nytt rundt neste sving, noe som åpner nye veier og som åpner selve verden. Jeg tror boken handler om å bryte med barndomshjemmet og mor og far, som ikke kan redde deg med sine oppskrifter nå som du er alene i verden, men at om man lytter så vil tegn og retninger komme tilsyne mellom fingrene, og at slik tar man seg frem, det er den eneste måten å leve på.

Samantha Harvey
Orbital
(Jonathan Cape, 2023)

Fikk tak i denne romanen for litt siden og har ikke begynt å lese. Ble akutt negativt innstilt da jeg hørte at den skulle være så bra og interessant, den handler om seks astronauter ute i verdensrommet over et spenn av 24 timer, og jeg gruer meg allerede til den overtydelige symbolikken jeg av en eller annen grunn forventer. Men i utgangspunktet hadde jeg lyst til å lese om andre omgivelser enn nettopp det vanlige jordeliv. Dessuten var boken på kortlisten for Ursula Le Guin-prisen, og jeg kan like litt fantasi, det er jo den drømmen jeg bærer på, at noe underlig skal skje.

Tua Forsström
Efter att ha tilbringat en natt bland hästar
(Norstedts, 1997)

Tua Forsström
En kväll i Oktober rodde jag ut på sjön
(Norstedts, 2013)

Disse vil jeg gjenlese a.s.a.p. Jeg mener å huske at Forsströms dikt var behagelige steder å være, at det var noe fortryllende ved dem. Så har jeg lenge hatt ønsker og mål om å lese mer på de skandinaviske språkene, særlig poesi, hvor rytmen og melodiene blir helt annerledes. En nyankommet oversettelse av Forsströms poesi gjorde meg bevisst de bøkene jeg har av henne i bokhyllen, jeg tror de må leses om kvelden, jeg tror hun skriver en kveldens poesi. En poesi fra de tette og så luftige timene i sommernatten.

Annonse

Fem i bagen med Fredfades

Fredfades er aktuell som DJ på BLÅ lørdag, og med nytt album fra Tøyen Holding.

Siden det er helg koster vi på oss en DJ som delte av sine fem i bagen i fjor også, men så er Fredrik Øverlie aka Fredfades en svært aktiv mann, både hva gjelder spilling, anskaffing av ny musikk, mekking av egen, og i det hele tatt stort aktivitetsnivå. Forrige helg kom et nytt album fra den elskede rapduoen Tøyen Holding. Det blir ikke tilgjengelig hos de vanlige, slemme strømmetjenestene før til høsten. Men man kan forhåndsbestille fysiske produkter og skaffe seg musikken allerede nå via den for mindre artister essensielle plattformen Bandcamp. Det er der moroa ligger. Fredfades har også en lang spillejobb på BLÅ lørdag, der han spiller mye annen type musikk, og det blir diverse lanseringsarrangementer for albumet til høsten.

Hva er kongstanken bak Tøyen Holding 4 Ever?

- Nei vi er jo ikke kjent for å gå veldig konseptuelt til verks når vi skriver. Vi skriver collager, slik som på forløperne våre. Som produsent kan jeg si at jeg har valgt å tenke litt annerledes. Jeg ble litt lei av alle de loopy beatsa etter at absolutt alle skulle gjøre det. Så produksjonen på denne plata er litt mer avansert, litt mer trommemaskiner, basslinjer, keyboards, effekter og så videre. Flere lag og litt mer seriøse arrangementer enn tidligere, muligens. Også en sound som er et steg nærmere street soul, trip-hop, downtempo og så videre. Forløperne kanskje har båret mer preg av en sound mer inspirert av jazzfunk, fusion, modern soul og klassisk nittitalls hiphop.

Fortell litt om de rå gjestene, da!

- Har fått med favorittrapperen min DJ Lucas. Som også kommer på releasekonserten vår (under hundre billetter igjen!) og afterpartyet (annonseres snart!) i oktober! Ellers er det trofaste venner fra Norge, samt nye nasjonale bidrag i form av Sa_G og Småge Aleksandersen (Vuyo fra Giddy Gang). Også er det jo to store hiphop-helter med på plata: Alchemist og Boldy James. Og så har vi gjenganger Clovis fra Paris på en låt sammen med Sonnyjim fra London. Sistnevnte er også produsert av The Purist. Jeg var på lunch med Clovis for noen år siden da han viste meg demoen til denne. Jeg ble så gira at jeg ba han airdroppe meg tracken. Resten av ferien hørte jeg bare på den sangen.

Albumet er kun tilgjengelig på Bandcamp. Hvorfor det?

- Vi har en fantastisk gjeng med lyttere som har respekt for det vi driver med, og som som liker å støtte oss. Uten dem vil ikke albumene og merchen vår vært mulig. De som gidder å støtte opp under musikken vår økonomisk skal selvsagt få musikken vår før andre. Strømmeapparatet er ikke rigga for artister og labels som oss, så vi har skapt en god greie på Bandcamp der folk får varsler om konserter og mulighet til å kjøpe konsertbilletter, plater og merch før andre. Pre-orders for TH4 har gått over alt forventning. Vi er utrolig takknemlige for støtten.

Apropos å gjøre noe ekstra for fansen. Hvis dere skulle arrangert deres variant av Karpe World-tivoliet - hva skulle det inneholdt?

- Noe bra vin, i hvert fall.

Tenkte jeg det ikke. Kan du anbefale en lett og fin vin som passer nå på sommeren?

- Yes! Her er to billige og bra:

Hvit
Jérémie Huchet Muscadet Sèvre et Maine Monnière-Saint-Fiacre 2017 (20573901)

Rød
BiNaume Le Gamay de Bully 2024, 0,75:(20434401) og 1,5 L: (20434305)

Fem i bagen

Ozain - Loving Word (Acorn Arts Mix) 12"
Acorn Arts var en produsent-duo fra UK kanskje mest kjent for å grunnlegge X-Gate, et label som har gitt ut veldig mye fet prog house. I tillegg gikk de under en haug med andre navn, blant annet Blew Onion, Waveshape og Digman. Anbefaler å ta et dypdykk i katalogen deres. Denne remixen for Ozain er en av de mer tilgjengelige produksjonene jeg har hørt fra dem, men jeg er veldig glad i den og har spilt den mye i det siste. Stringsa, bassen, vokalene og orgelet går veldig bra sammen.

Chrome Seduction - Light The Way (Ext. Seduction Mix) 12"
Lytt her
Andre tolveren jeg har fra Chrome Seduction. Hans «A Love Divine» har jeg også spilt veldig mye. For meg har denne endel til felles med Ozain-låta, sånn rent lydmessig. Vokalene på denne sitter veldig godt, og jeg syntes det er kult hvordan de har arrangert låta der de veksler mellom versene, samplede vokaler og reversed brass samples. Killer.

Robin Reliant - 3-Wheel Crash (The Unstable Mix) 12"
Lytt her
Sinnssyk produksjon, sinnsyk arrangement. Har absolutt alt en god prog-house track trenger.

Mentira - Te Amo (Vocal Mix) 12"
Lytt her
Mystery release. Uber rare britisk latin-jazz inspirert breezy deep house med TB-303 basslinje og spanske vokaler som kan minne om Azymuth sine melodier og produksjoner fra slutten av åttitallet. Var heldig å få tak i originalen for en ålreit pris for noen år siden.

Race - Chant 1 (Shake Your Mind) 12»
Lytt her
En obskur tysk sak for gærningene som dukker opp tidlig på lørdag! De fleste kveldene jeg spiller på BLÅ spiller jeg hele kvelden alene, og da liker jeg å starte litt pent så ikke BPM’en er for høy når folk begynner å komme inn døra. De som har kommet ned tidlig har sikkert hørt at jeg spiller mye reggae/non-reggae ting fra nittitallet som er litt crossover mot downtempo house. Kjøpte denne nylig av Sam Don fra London da vi spilte på Becco sammen da han var i Oslo or noen uker siden. Banger.

Ukens blandede bilder

Festen er over, men det er kake igjen. I hvert fall om man tar til takke med to finalekamper uten norske spillere. Eller om man kan glede seg over at Cinemateket åpner igjen!

For det er nettopp det Cinemateket gjør – åpner, altså – fredag 17. juli. Om ikke med et brak, så i hvert fall med en av årets mest efterlengtede – samt største, lengste og aller mest intrikat komplekse (i all sin overtydelige enkelhet) filmer: Christopher Nolans tolkning av Homers episke heltedikt; The Odyssey.

Siden Nolans nyeste allerede er blitt omtalt i opptil flere hovedstadsaviser (eksempelvis skriver Benjamin Yazdan meget godt om den i Klassekampen), venter vi litt med The Odyssey her. Og lar i stedet den nesten spektakulært uheldig titulerte Mathieu og korguttene få æren av å være første film ut:

I denne franske filmen (som originalt heter Les choristes / Koristene) møter vi en gjeng med rampegutter ved en skole for nettopp slike utskudd, hvor en unnselig sanglærer og dirigent (Monsieur Mathieu) lærer dem korsang. Og samhold, disiplin, vennlighet og lojalitet. Noe som endrer livet til mange av de ‘trøblete’ ungdommene.

Mathieu og korguttene er med andre ord en oppløftende affære med sentimentalitet-a-plenty og tydelige tilløp til tåreperseri (om slikt et ord finnes). Siden den vises under headingen ‘Publikums ønskefilmer’ er den åpenbart lett å like, så om man føler seg kallet, er det bare å sjekke cinemateket.no for visningstider.

\

Andre fredagsfilm ut er Den fabelaktige Amelie fra Montmartre, også den en av ‘Publikums ønskefilmer’. Siden jeg skrev nokså utførlig om den for ikke lenge siden (i forbindelse med filmens 25-årsjubileum) lar jeg overstående foto snakke for både seg og meg.

\

En tredje av ‘Publikums ønskefilmer’ står på programmet på lørdag. Den heter Dazed and Confused, og er en av Richard Linklaters mest imponerende æra- og atmosfæregjenopplivende (hvis slikt et ord finnes) filmer.

I tillegg til et direkte deilig soundtrack, troverdige rollefigurer, perfekt bekledning og tidsriktig dialog, er skuespillet både upåklagelig og befriende upolert. Dazed and Confused tar oss med til en ganske annen tid (siste skoledag i mai 1976, et sted i øst-Texas) og lar oss bli kjent med både høy og lav; tykk og tynn; smart og teit; snill og slem.

Handlingen klassifiseres nok best som episodisk, improvisatorisk og litt udisiplinert. Men basert på Linklaters egne ungdomsminner som den er, serverer den et ektefølt bilde av hvordan det var å være ung, akkurat der og da.

\

En av juliprogrammets aller mest interessant og overraskende filmer (også den en av ‘Publikums ønskefilmer’) er basert på en novelle av John Cheever – noe som på finurlig vis gjør det at handlingen har en overraskende vri alt annet enn overraskende. Åkkesom er The Swimmer, med legendariske Burt Lancaster i hovedrollen, en uforglemmelig opplevelse.

I hvert fall om du holder deg for god til å lese deg opp på plottet før du ser den. Alt du trenger å vite er at det er en strålende dag, at Ned (Lancaster) stikker innom et pool-party hos noen venner (kun iført badebukse) før han bestemmer seg for å ‘svømme hjem’, via alle nabolagets svømmebasseng.

Selv om filmens handling strekker seg over én dag, fra morgen til kveld, kan den også sees som en allegori over en manns liv – eller endog som om han (Ned) legger ut på en episk reise, eller en odyssé, om du vil …

Uansett er det noe ved så vel Neds som naboenes oppførsel som er bittelitt off, eller i det minste på grensen til det. Dette odde, stive, uforklarlig uvirkelig aspektet vokser seg gradvis tydeligere. Men på hvilket vis – og hvorfor?

‘God fornøyelse’ er det siste du får ut av meg.

\

Før vi tar turen tilbake til vår samtid (via bronsealderens Hellas), tar vi en titt på enda en fransk representant for ‘Publikums ønskefilmer’, nemlig Dronning Margot.

Også denne kan oppleves som noe pompøs eller i overkant emosjonell (ja, nesten direkte hissig på å lirke frem formidable følelser og tårer i øyekroken). Men i motsetning til Mathieu og korguttene, ble Dronning Margot tilgodesett med to priser under 1994s filmfestival i Cannes – og med stjerner som Isabelle Adjani, Daniel Auteuil, Jean-Hugues Anglade, Virna Lizi og Vincent Perez – alle ikledd fabuløse kostymer – er kanskje ikke det så rart.

Så dersom du føler for noe ‘storslått på gamlemåten’: Vel bekomme.

\

Stanley Kubricks A Clockwork Orange og Dag Johan Haugeruds Drømmer har jeg simpelthen ikke tid til å dekke utover det å nevne dem, men også de står på Cinematekets programplakat i uken som kommer. Et program du kan lese i detalj, her. (Bare husk å holde deg unna teksten om The Swimmer.)

\

Ukens, om ikke sommerens, store film er som nevnt The Odyssey. Den kan du se over hele byen (og mange andre steder, landet rundt); fra Odeon IMAX via Saga og Symra – til Cinemateket på Filmens hus. Veldig mange filmkyndige skribenter, både her til lands og ellers, synes den er aldeles makeløs, Nolans beste og/eller spellbinding – med mere. Dessverre lot jeg meg ikke gripe.

Kun et lite øyeblikk mot slutten kjente jeg på tilstrekkelig sterke emosjoner til å kunne føle meg beveget, og det blir for dårlig uttelling for en film med slik en kulturell heft og viktighet.

Kanskje skar det seg allerede i starten: I og med at filmen er skutt (eller filmet, om du vil) i IMAX 1570-format, forventet jeg at den skulle pressevises i Odeons IMAX-sal. Men i stedet ble den vist i Filmens hus’ (riktignok formidabelt fine) store sal – på 70MM film.

Efter nettsamtaler med distributøren – og en av maskinistene på Filmens hus (Geir F.) – fikk jeg bragt på det rene at Universal Studios ville at filmen skulle pressevises på film i enten IMAX 70MM, 70MM eller 35MM – og kun digitalt dersom ingen av de tre filmformatene var tilgjengelig. Og at den 70MM versjonen som ble vist på Filmens hus er den skarpeste tilgjengelige utgaven av The Odyssey her til lands.

Om du tar en liten titt på oversikten under, får du et kjapt innblikk i proporsjonene som er involvert, om ikke i skarpheten (som ifølge Geir F. er vesentlig bedre på 70MM film enn på digital IMAX):

Anyhoo …

Efter alt dette melder jeg meg ut av en eventuelt videre diskurs rundt Nolans filmformatpreferanser og alt som kan relateres til dette, og fokuserer (he, he) i stedet på filmens øvrige kvaliteter.

Kvaliteter som altså ikke helt stod i stil med det forventede, og som heller ikke traff meg der de ville hatt beste effekt. Allerede innledningsvis slet jeg litt, syntes at klippingen var vinglete, at det ble én repetisjon for mange av Ithaka (Odyssevs hjemsted) sett fra distanse, at jeg ikke ble så grepet som jeg burde bli.

Ganske snart fant imidlertid filmen formen, og reisen kunne begynne: Odyssevs (Matt Damon) måtte delta i Trojaner-krigen, under sin hærleder Agamemnon. Ithaka er dermed uten sin konge, noe som gjør hverdagen til Penelope (Odyssevs kone/Anne Hathaway) og Telemakhos (Odyssevs sønn/Tom Holland) svært vanskelig – blant annet fordi de følger Zevs lov, som sier at de må tilby hver en fremmed mat og drikke (i tilfelle han er en gud), noe som igjen gjør at Ithaka er full av sleipe snyltere, som attpåtil gjerne vil gifte seg med Penelope og bli Ithakas nye konge. (Odyssevs har vært borte i snart tyve år, og bortsett fra hans aller nærmeste antar alle at han er død.)

Via pent utporsjonerte hopp frem og tilbake i tid, forteller filmen historien om den rådsnare, modige, feilbarlige, menneskelige og uvanlig eftertenksomme Odyssevs, og hans desperate kamp for å komme til hektene igjen (efter over et tiår med krigføring) – og å komme seg hjem igjen til kone og sønn.

Odysseen (altså filmens litterære forelegg) er ekstremt intrikat, med et gedigent persongalleri, innfløkte slektstrær, viktige forhistorier og relasjonelle kontekster – med meget mere – så det å skulle snekre sammen et konsist referat her, står for meg som en umulighet. I stedet melder jeg at Nolans utgave av historien(e) presenterer de mest kjente elementene (kyklopen, kjempene, trehesten og heksen) på lettfattelig og tidvis svært underholdende vis. Kapittelet med heksen Kirke (Samantha Morton, som transformerer mennesker til dyr) fungerer desidert best, idet det overnaturlige der fremstilles på en så eventyrlig måte at de mytiske, sagn-lignende aspektene ved Odysseen umiddelbart renner oss i hu. (Slåssingen med kjemper og kykloper fungerer mindre bra, mest fordi det åpenbart ‘falske’ og filmtrikskonstruerte ved sekvensene står i så grell kontrast til realismen og tidsriktigheten i det øvrige, at den dissonans dette skaper hindrer og hemmer vår innlevelse.)

I tillegg til disse kjente elementene tar Nolan tak i Odyssevs tvil, selvbebreidelse og indre strid. Han evner også å gjøre deler av både spenningssekvenser og tankegods relevant, interessant og samtidsspeilende. Matt Damon gjør en god og lett tilgjengelig tolkning av Odyssevs’ kamp for å forstå, forbedre og tilgi seg selv. I det hele tatt er filmen full av gode skuespillere, men for meg fungerer Hathaway og Holland dårlig: Førstnevnte mangler den hardhet, skarphet og styrke som rollen krever; sistnevnte ser mest ut som en liten gutt, og til slutt som en superhelt-gutt.

Selvfølgelig og som vanlig byr Nolan på nøkkelscener fra en strand, og (nesten like) selvfølgelig leverer han en langt bedre fremstilling av den trojanske hest enn jeg hadde sett for meg. Nolans skildring av denne del av historien er imponerende velfungerende.

Men alt i alt må jeg altså si at The Odyssey halter litt. At delene ikke helt henger sammen. At den litt for ofte skjemmes av skurr og rusk som stikker seg såpass ut at det er umulig å ikke la seg forstyrre av det. (E.g. vakter som ikke gir lyd fra seg når de blir overfalt, musikk à la soundtracket til The Dark Knight Rises, avgjørende actionscener som er filmet i så tett close-up at vi ikke kan følge handlingen.)

Like fullt er The Odyssey et veldig, voldsomt og stygg-vakkert skue. Et man bør tenke på, tenke om, diskutere, evaluere – og re-evaluere. Men først og fremst se.

På stort lerret.